Hvordan ser en pol ut? Da de norske polarheltene med Nansen i spissen trådte inn på scenen, var myten om polarhelten allerede etablert. Før dem hadde sterke menn forsert uendelige strekninger av frossent hav, av kulde og ukjent land. Nå skulle "det siste ukjente" erobres, kartlegges og forklares. Det innebar også en visuell problematikk: Hvordan skulle man vise det som var bortenfor alt, selve verdens ende? Hvordan skulle man fotografere en pol?
Polpunktene var mange, de flyttet på seg og de var usynlige. Det eksisterte kuldepoler, tilgjengelighetspoler, magnetiske poler og geografiske poler. Jordkloden var ikke helt rund, polpunktene var ikke stabile, og isen var i konstant bevegelse. Polferdene produserte kart og
fotografier. De brakte dermed til syne noe som ikke fantes i verden fra før av. For at polferder kunne utvikle seg til konkurranse, eller et kappløp mellom nasjoner og polfarere, var et eksakt system for stedsbestemmelse en forutsetning. Og selv om de kartografiske polene er usynlige, fremstår de som nøyaktige punkter på globuser og kart. Forestillinger om hva som kan befinne seg i den innerste sirkelen har vært mange. Det er lett å forstå at man ønsket å fastslå hvordan det faktisk så ut der. Prospektfotografier hadde gjort stadig fjernere deler av verden tilgjengelig for seerne - nå var det den ytterste grense som skulle fanges inn fotografisk. Mange forsøkte - men det ikoniske bildet av Amundsens menn ved teltet lyktes best av alle. Mot snøens tilnærmet rene hvite flate er det de mørke figurene av menn, telt og flagg som definerer Sydpolen som et sted.