Ingen heltedåd uten fortellingen om den. Men hva da med polarheltedåden - som utspiller seg på et sted hvor det absolutt ikke finnes folk? Selve fraværet av et publikum er et av polarheltens æresmerker. Som regel er det polarhelten selv som har måttet fortelle om sin egen dåd ved hjemkomsten. Fra begynnelsen av har fotografiet spilt en helt sentral rolle i disse fortellingene. Det representerer drømmen om et slags vitne - der ingen vitner finnes.
Polarheltenes egne beskrivelser og bilder ble hovedsakelig formidlet på to måter. For det første var det polfarerens ekspedisjonsberetning: en påkostet, illustrert bok som helst skulle utgis så raskt som mulig etter hjemkomsten. Dernest var det lysbildeforedraget: en storstilt laterna magica-forestilling hvor polfareren møtte publikum direkte med sine omhyggelig preparerte glassdias. Av disse mediene nådde bøkene bredest ut. Flere av polfarerberetningene er blant de største bestselgerne i norsk forlagshistorie. Bildene representerer forskjellige fotografiske situasjoner, sjangrer og teknikker - fra nøye gjennomtenkte iscenesettelser til tilfeldige øyeblikksbilder eller mer nøkterne dokumentasjonsfotografier.
