Dag Solstad i Nasjonalbiblioteket

Sveve sveve. Dag Solstad

Trond Haugen
Det går opp og ned i livet. Men mest opp, er det fristende å si, når en arbeider med Dag Solstads forfatterskap. Han tar leseren med seg på både oppturer og nedturer, på erfaringer av flukt og frihet, av estetiske løft og eksistensielle nederlag. Tittelen på denne utstillingen, "Sveve sveve", er hentet fra en av tekstene i Solstads andre bok, prosasamlingen Svingstol. En samling prosatekster fra 1967. Kanskje ikke først og fremst fordi vi ønsker å rette en spesiell oppmerksomhet mot denne novellen – eller forresten; det også –, men fordi utgangspunktet for ideen om å lage en utstilling om Dag Solstad var en forestilling om at svevet ville kunne binde sammen ulike fasetter i denne forfatterens tekster i ett bilde: hans estetiske kompromissløshet, hans politiske engasjement, historiske bevissthet og intellektuelle uforferdethet.

I novellen "Sveve, sveve" følger vi en rekke ulike personer og/eller fordoblinger av en og samme person, i en tekst det er fristende å omtale som en collage eller montasje. De ulike personene distribueres utover det geografisk vidstrakte landet vårt, opptatt med sine forskjellige gjøremål. Vi møter lærer Haugan, arkitekt Strøm, oberst Bernhard, direktør Windelmann og salgssjef Høyholt. Beretningen springer fra person til person på en måte som gjør dem til utbyttbare figurer i et stadig skiftende landskap. Den ene av disse karakterene løftes ut av denne verdenen, nemlig flyfotografen Lindstrøm. Han flyr høyt oppe i lufta over Kristiansand, i et høyrødt sportsfly, mens han tar bilder av byen som befinner seg under han.

Se, han svever og når han svever høyt i det blå knipser han Kristiansand. Byen ligger under ham med snorrette gater, kirkespir, tårn, skipsskjeletter, dokker, kaier og ligner en barndomsby han laget på sløyden en gang (s. 77).
Gjentatte ganger under lesningen av forfatterskapet har vi hatt følelsen av å lese en forfatter som svever høyt i det blå, over etterkrigstidas Norge, mens han skriver sine romaner om landet som ligger der langt under han, med sine byer, sin historie, sin offentlighet og sine mennesker. Og her plasserer han ut sine romanfigurer, spaserende eller reisende med fly eller tog – alle med sine konkrete liv og sin individuelle lykke og ulykke.

Svevet som motiv er viktig i flere av Solstads bøker. Det er blitt viet vesentlig oppmerksomhet i Atle Krogstads doktorgradsavhandling Tid, landskap, erfaring – om den norske livsverden i Dag Solstads forfatterskap ved NTNU i Trondheim fra 2002. Som oftest kan det leses som et bilde på den usikre tilstanden som forbinder triumf og fall, estetisk eller politisk løftelse og språklig eller sosial lammelse og resignasjon. Vi finner motivet igjen i den vingeløse kaffekjelen i "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger" fra Svingstol, i Arild Asnes' drøm om Kina i romanen Arild Asnes, 1970, i Håkon Nylands sykkeltur høyt til værs på sin gamle sykkel gjennom Haldens gater en tidlig høstmorgen på vei til jobben ved Halvorsens skofabrikk i 25. september-plassen eller i gymnaslærer Pedersens umulige sykkeltur over vannet til sommerleiren på Håøya. Kanskje aner vi litt av det samme svevet i forfatterens brøl utover Theatercaféens lokaler i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, i Fjords himmelpekende reisning, der han ligger i ungpiken Cecilies seng i leiligheten hennes på Lillehammer i Roman 1987, eller i det forferdelige spranget Bjørn Hansen tar når han frivillig lar seg lenke til rullestolen resten av sitt liv ved å spille lam i "Ellevte roman, bok atten". I krigstrilogien finnes scener som i all sin menneskelige og heroiske gru manifesterer overskridelser av en annen verden, enten i Evald-gruppas sabotasjeaksjoner mot STAPOs hovedkvarter i Henrik Ibsens gate i Brød og våpen eller i Edgar Strands beslutning den 9. april 1940 om å vende tilbake til Oslo etter flukten til Gjelleråsen for å kjempe mot tyskerne i Svik. Førkrigsår. Og hvor befinner egentlig den uutgravde romanen i Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman seg, om ikke svevende et sted over fotnotene, som en idé som aldri blir virkeliggjort?

Den romanen som setter motivet helt på spissen, i en refleksjon over hva litteratur er, er den som har fått tittel etter forfatterens fødselsdato, 16.07.41.

16.07.41

Dag Solstads selvbiografiske roman 16.07.41 ble utgitt høsten 2002. Den begynner med en opptur, med fly fra Fornebu. Destinasjon er Frankfurt. Flyet blir imidlertid omdirigert til Berlin, og mens det kretser rundt i luftrommet over Berlin i påvente av landingstillatelse, får forfatteren plutselig øye på sin avdøde far. Han sitter paradisisk blant englene på de hvite skyene som svever utenfor flyvinduet.

Den første halvdelen av 16.07.41 handler om Dag Solstads opphold i Berlin, hvor forfatteren også har oppholdt seg i store deler av de seneste ti årene. Her folder han ut den tyske hovedstaden på tilsynelatende vilkårlige vis, og på en måte som umiddelbart virker fremmed for romanen som genre. Han tar oss med på vandringer nede på gatenivået, på kortere turer med trikk og U-bane, på en tur høyt opp i fjernsynstårnet der det ruver et lite stykke inn i gamle Øst-Berlin, før han må ned igjen på grunn av svimmelhet. Han vil handle slangeskinnssko, men ender opp med et par sko i kenguruskinn.

Den andre delen tar for seg reisen til litteraturfestivalen på Lillehammer, hvor forfatteren holder foredrag før han begir seg ut på en togreise til hjembyen Sandefjord for å delta i 40-årsjubileet for uteksamineringen fra den kommunale høyere almenskole i Sandefjord. I romanen finner Solstad aldri fram til klassefesten (selv om vi fra lokalt hold har bevis på at han tok del i festlighetene). Det er i forbindelse med denne reisen vi finner de mest utfordrende selvbiografiske passasjene i romanen. På ett punkt tar Dag Solstad oss med tilbake til en barndomsscene med avgjørende betydning for hans eget liv.

En lørdag ettermiddag møter som vanlig den elleve år gamle Dag faren sin, Ole Modal Solstad, på stasjonen når han vender tilbake til Sandefjord fra arbeidet som kontormann i Tønsberg. Denne dagen er annerledes. Sønnen har akkurat brukt opp hele restlageret av leketøysfallskjermer som faren hadde tatt patent på i en kortvarig forretningskarriere som leketøysfabrikant. Han har kastet dem ut over hele Sandefjord. Slik beskriver forfatteren Dag Solstad denne episoden:

Det er tidlig lørdag ettermiddag en varm dag i begynnelsen av juni. Far har kommet med toget fra Tønsberg, hvor han arbeider, slik at han bare er hjemme i helgene, og jeg har møtt ham på stasjonen. Nå gikk vi ut av stasjonsområdet og tok fatt på Jernbanealleen. Min far har vært syk, men nå har han kunnet ta seg arbeid som kontormann i Tønsberg, og blir hver lørdag møtt av sin elleve år gamle sønn på stasjonen. Så går de sammen de 2–300 meterne til leiligheten i annen etasje i gården på nedsiden av Byparken. Så også i dag. Vi gikk sammen nedover Jernbanealleen og hjem. Alt sammen lå der, der i Jernbanealleen, de hvite fallskjermene strødd overalt, papprørene her og der, til og med pekende opp av søppelkasser. Min far lot seg ikke merke med det. Han kunne ikke ha unngått å se det, og kjent et stikk i hjertet, men han sa ingenting. Han gikk bare tvers igjennom det, sammen med meg, som så alt. Det var min skyld. Jeg møtte min far på stasjonen. Så gikk vi ned Jernbanealleen, den vei vi alle skal gå, eller har gått, før eller siden. Jeg gikk den da jeg var elleve år, sammen med min far. Selvfølgelig så han det, han kjente selvfølgelig igjen sitt kjære første patent, men han brydde seg ikke om det. Min fars visdom så ingenting, ingenting han brydde seg om. Sol og måne.

Evighetsmaskinen. Etter en lang uke på kontoret gledet han seg til å komme hjem til skrivebordet, og den venstre skuffen hvor alle gåtene lå, som han skulle løse. Kanskje så han denne kontorjobben på Husøy-Foynland som noe unødvendig, som ledet ham bort fra det vesentlige, noe som heftet ham, men som han ikke kunne unnslå seg når han hadde blitt tilbudt kontorstilling nå som han nesten var blitt helt frisk. Men nå var det lørdag, og gåten ventet på sin løsning. Her gikk han, Ole Modal Solstad, med sin elleve år gamle sønn. Fjern. Vennlig. Det var bare jeg som gikk min fars fornedrelses vei. Fordi det var min skyld. Jeg hadde oppdaget fornedrelsen av min familie, mens min far for lengst hadde fjernet seg fra disse mindre problemer. Sol. Måne. Konstellasjonene der ute. Mens jeg vasser i fars fornedrelse.

Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid (s. 210-11).
Det er en rekke trekk ved denne passasjen som er karakteristiske for Solstads skrivemåte eller stil. Det mest påfallende, foruten skiftene mellom pronomen i første- og tredjeperson, er hvordan episoden gjenfortelles i et virvar av verbtider; fra historisk presens i åpningen av utdraget ("Det er tidlig lørdag ettermiddag …") via definitive fortidsformer ("Vi gikk sammen nedover Jernbanealleen …") og fortidige fortidsformer ("Jeg hadde oppdaget fornedrelsen av min familie …"), til avslutningens sammensatte verbformer som forvandler det som finner sted under spaserturen til en ugjenkallelig og vedvarende tilstand ("Jeg har ikke vært meg selv …").

Den nesten jazzaktige glidningen mellom ulike verbtider og -former, bidrar til å gi utdraget et innviklet, ja, nesten oppstyltet preg. Vi befinner oss i minst to tider og på to steder samtidig: i den biografiske fortidas Sandefjord hvor far og sønn vandrer gjennom en by fylt av oppbrukte engangsfallskjermer og i selve nedskrivingsøyeblikkets stedløse nåtid hvor forfatteren tenker på sin framtid. Solstad veksler mellom de inkongruente tidene helt uten tvang, i en paradoksal forening av nærhet og avstand.

Solstads gjentakelser

Vi merker nesten ikke de abrupte overgangene mellom forskjellige tider. Årsaken til det tror jeg ligger i Solstads overlegne beherskelse av et særegent stilgrep: den varierte gjentakelsen av prosasetningens fraser. Studerer man teksten nøye vil man legge merke til hvordan forfatteren hele tiden gjentar og bearbeider tekstens viktigste fraser. Han varierer dem, kanskje ikke bare for å formulere dem så presist som mulig, men for å la dem virke i all sin kompleksitet. Det er særlig tre setninger som vikles ut i ulike kjeder av gjentakelse.

Den første setningen introduserer selve møtet mellom far og sønn på stasjonen. Den kommer i tre varianter, der den siste er den mest direkte:

Far har kommet med toget fra Tønsberg, hvor han arbeider, slik at han bare er hjemme i helgene, og jeg har møtt ham på stasjonen.

Min far har vært syk, men nå har han kunnet ta seg arbeid som kontormann i Tønsberg, og blir hver lørdag møtt av sin elleve år gamle sønn på stasjonen.

Jeg møtte min far på stasjonen.

Den andre setningen beskriver spaserturen hjem. Seks ganger gjentas den i ulike varianter som spenner fra det helt konkrete til det mer abstrakte, ja, nærmest allegoriske:

Nå gikk vi ut av stasjonsområdet og tok fatt på Jernbanealleen.

Så går de sammen de 2–300 meterne til leiligheten…

Vi gikk sammen nedover Jernbanealleen og hjem.

Han gikk bare tvers igjennom det, sammen med meg, som så alt.

Så gikk vi ned Jernbanealleen, den vei vi alle skal gå, eller har gått, før eller siden …

Her gikk han, Ole Modal Solstad, med sin elleve år gamle sønn.

Det er ikke bare den besvergende gjentakelsen av setningens ulike fraser som forvandler utdraget til en avgjørende rite de passage. For hva er skjedd med Jernbanealleen? Den i og for seg anspråksløse promenaden i Sandefjord er blitt til "den vei vi alle skal gå, eller har gått". Det gir assosiasjoner til overganger med helt andre dimensjoner. Er det ikke selve Orfeus' nedstigning i dødsriket Dag Solstad skildrer her, i en personlig og sekulær variant?

Den tredje setningen omformulerer elleveåringens skamfullhet over å ha brukt opp farens lager av leketøysfallskjermer til en erkjennelse av familiens fornedrelse. Spaserturens overgang handler nettopp om en religiøst betont erkjennelse av menneskets endelighet. Kanskje er det farens bevisste blindhet i forhold til det inntrufne, som overdrar denne erkjennelsen til sønnen. Det er uansett ikke en byrde sønnen blir pålagt å bære av sin far, men som han påtar seg. Den elleve år gamle Dag Solstad mister sin uskyld:

Det var min skyld.

Det var bare jeg som gikk min fars fornedrelses vei.

Fordi det var min skyld.

Jeg hadde oppdaget fornedrelsen av min familie …

Midt inne i virvaret av ulike verbformer, gir Solstads kjeder av gjentakelse utdraget en uoppløselig enhet. Den tilsynelatende atspredte skrivemåten trer fram som en særegen solstadsk konsentrasjon. Og den pinlige episoden fra forfatterens barndom blir bilde på erkjennelsen av menneskets utsatthet foran dødsriket. Stilen blir litteratur.

Men hva har egentlig det med Dag Solstads forfatterskap å gjøre?

Det andre avsnittet i det anførte utdraget består i en innrømmelse. Fortelleren, dvs. forfatteren, har ikke vært seg selv siden faren hans døde. Innrømmelsen er skrevet i perfektum og markerer en hendelse i fortida som i og med adverbialfrasen 'siden far døde' gis varighet. Farens død, og den erkjennelsen av egen endelighet som inntrådte under spaserturen ned Jernbanealleen, har etablert en tilstand som fortsatt varer ved. Også nå. Dag Solstad er ikke lenger seg selv. Etter farens død har han vært forfatteren Dag Solstad.

Ingenting antyder at denne vedvarende tilstanden vil opphøre. Forfatteren har hatt – etter farens død må vi anta – en oppgave å fullføre. Denne oppgaven er ennå ikke fullført. Solstad er ikke lenger seg selv, han har ennå ikke fullført sin oppgave. Ikke lenger. Ennå ikke. Avsnittet, som nettopp handler om det å skrive litteratur, avslutter med den merkverdige konklusjonen: "Jeg tenker bare på min framtid". Så lenge det finnes framtid, kan man kanskje si, er litteraturens oppgave ikke fullført.

Litteraturens vei

En rekke spørsmål melder seg i møtet med denne enkle passasjen fra Solstads roman 16.07.41. For hva er egentlig litteraturens oppgave? Hva betyr det at den som forteller ikke lenger er seg selv, men forfatteren Dag Solstad? Hvorfor er litteraturen en oppgave som ennå ikke er fullført? Som mange vet har Dag Solstad så langt skrevet 17 romaner og en rekke andre bøker. Hvorfor skulle en forfatter som har utgitt så mye litteratur, og som allerede har fått en sentral plass i etterkrigstidas litteraturhistorie, fortsatt ha en oppgave å fullføre? Kanskje er det nettopp det som er hele poenget. I denne romanen tvinger Dag Solstad oss til å omformulere spørsmålet om hva litteratur er til et annet og mer krevende spørsmål: Er det mulig å fullføre litteraturen? Kan litteraturen noen gang bli et faktum? En lesning av denne passasjen levner ingen tvil. Svaret er nei. Den dramatiske konklusjonen på romanen 16.07.41 er at litteraturen ikke finnes.

Den krevende, men klarsynte refleksjonen over litteraturens vesen berører en erfaring som er kjent for de fleste som leser eller jobber med litteratur. Vi vet ikke hva litteratur er. Med andre ord: Litteraturen finnes ikke. Vi vet også at det er i akkurat disse øyeblikkene vi ikke må glemme litteraturen. For hvor går egentlig fornedrelsens vei i 16.07.41, dersom vi betrakter den i et poetologisk perspektiv, som et bilde på hva litteratur kan være?

For å svare på det er vi nødt til å se nærmere på hvem Dag Solstads far er i denne romanen. Ole Modal Solstad er en mann som i en årrekke drev en kolonialforretning i Sandefjord. Etter krigen avviklet han forretningen. I utdraget vender han hjem etter uka som kontormann i Tønsberg. Samtidig er det ikke disse rollene som er de mest påfallende ved Ole Modal Solstad i 16.07.41. Nei, det er det han bedriver fritida med som gjør han til en fascinerende romanskikkelse. Han har og har hatt to prosjekter som presenteres utførlig i romanen. De står i forbindelse med hverandre som hverandres motsetning.

Det ene prosjektet var patentet på leketøysfallskjermene. Slik beskriver Solstad fallskjermene noen få sider tidligere i romanen:

Min fars fallskjerm var et godt uttenkt og forseggjort leketøy. Det hadde bare en feil, men den var alvorlig. Fallskjermen kunne bare brukes én gang. Etter at den første flotte utskytingen med etterfølgende utfoldelse og vakker daling hadde funnet sted, virket den ikke mer (s. 191–92).
Til tross for en flott utskyting, utfoldelse og en vakker daling har fallskjermene en fatal mangel. De kunne bare "[…] lyse opp et kort, men lykkelig, øyeblikk" (s. 192). Den fatale feilen ved farens fallskjermer er at det ikke er mulig å bruke dem igjen. De lar seg ikke gjenta. De er den øyeblikkelige lykkens engangsforeteelse, en singulær hendelse som aldri vender tilbake. Nå ligger de strødd utover Sandefjord som groteske vitnesbyrd om farens utilstrekkelighet.

På den andre siden av fornedrelsens vei finner vi farens andre, og dels hemmelige, mislykkede prosjekt. En gang omkring 1950 får han ideen til et nytt patent. Det presenteres eksplisitt som engangsfallskjermenes absolutte motsetning, "et patent som ikke bare skulle folde seg ut et kort lykkelig øyeblikk, men vare evig" (s. 198). Faren har bestemt seg for å finne opp en evighetsmaskin. Slik utlegger fortelleren evighetsmaskinen som fenomen, og legg merke til at det er maskinens selvfornyelse og det at den aldri stopper som utgjør orienteringspunktet i beskrivelsen av denne oppfinnelsen:

Vitsen med perpetuum mobile er å konstruere en maskin som, når den blir tilført kraft, vil gå av seg selv, og aldri opphøre. Når kraften er tilført vil den fornye seg selv, automatisk, og hele tida. Den vil bli en katastrofe for f.eks. oljeindustrien, men en triumf for den som lykkes i å konstruere en slik maskin (s. 199).
Mens fallskjermene bare lot seg folde ut i et kort, lykkelig øyeblikk, ville evighetsmaskinen ha vært en triumf over tida. På den ene siden gjentakelsens umulighet, på den andre siden dens triumf.

Mellom disse to patentene – et leketøy som lyser opp i et singulært glimt av lykke og en maskin som hele tida fornyer seg selv og sin egen kraft – går fornedrelsens vei. Kanskje er det her man finner litteraturens vei også? Ser man vekk fra koketteriet i en slik framstilling – koketteri har forresten aldri vært fremmed for Dag Solstad – innser man at Solstads sentrale innsikt i denne passasjen er at litteraturen befinner seg i en krevende mellomposisjon: Litteraturen er det som slites i filler på fornedrelsens vei, eller som svever et sted mellom den singulære hendelsens forgjengelige lykke og en maskinaktig gjentakelse av sin egen fornyende kraft.

På høyde med sin tid

Den 16. juli 2011 fyller Dag Solstad 70 år. Det gir oss en hyggelig anledning til å studere, formidle og debattere dette levende og utfordrende forfatterskapet, som folder seg ut i en norsk etterkrigstid preget av offensiv statlig litteraturpolitikk, voldsomme medieeksplosjoner og store ideologiske endringer i hele Europa. I over femti år har han vært på høyde med sin tid. Materialet i utstillingen er mangfoldig og består av bøker, aviser, tidsskrifter, avhandlinger, radioprogram og tv-klipp fra en epoke som strekker seg fra slutten av 1950-tallet og fram til i dag. Det er allerede historie. Og det er fortsatt framtid.