Foto: Nasjonalbiblioteket
Sjelden har bibliografisk arbeid vært så morsomt som i møte med Dag Solstads forfatterskap: De vakre omslagene, den glade gulfargen (solstadgult!), leken med bibliografiske konvensjoner, for å nevne noe. Og hvilke andre forfattere kjenner vi som skriver så presist og morsomt, på grensen til infamt, om biblioteket, bibliotekaren og de bibliografiske utfordringer som Solstad gjør i T. Singer?
Singer ble kjønnskvotert inn på bibliotekhøyskolen, etter å ha oppgitt forfatterdrømmen som uansett ikke hadde kunnet bringe ham videre fra finpussing på én setning: "En vakker dag sto han øye til øye med et minneverdig syn." T. Singer ser seg selv som en bøkenes vokter, og trives best i magasinet, sammen med støvete og glemte bøker, det er også der han utvikler en egen metode for å – med én eneste elegant bevegelse – slå støvet av bøkene, en metode han med vekslende hell forsøker å underholde både datterens venninner og kollegene på biblioteket med, og som må sies å utgjøre et av høydepunktene i hans sosiale repertoar.
Singer er en mann som trives bedre i magasinet enn i veiledningen og utlånet, og som er opptatt av å være korrekt, som her i en scene der Hydros direktør Adam Eyde nettopp har beskrevet Hydros historie og Birkeland-Eyde-prosessen for ham:
-Jeg trenger vel ikke å si navnet på denne Oslo-ingeniøren? sa Adam Eyde dvelende. Singer ristet på hodet.
-Nei, det trenger du ikke, sa han, men hvis du ønsker å være korrekt, så bør du kalle ham Kristiania-ingeniøren, for Oslo het den gang Kristiania, og det er en god regel å benevne en by i en viss periode med det navn byen faktisk hadde i denne perioden, og ikke det senere navnet, hvis byen har skiftet navn, sa han. Kall ham Kristiania-ingeniøren, det er et godt råd, som jeg kan bidra med, og Kristiania med K, ikke med Ch, snakker du om Welhaven og Wergeland, så bodde de i Christiania med Ch, men vår Kristiania-ingeniør er fra Kristiania med K, man gjør ofte feil her, sa han.
-Sier du det, sier du det, sa Adam Eyde, og ville fortsette, men ble, til sin overraskelse, atter avbrutt av Singer.
-Jeg nevner dette her fordi det er et problem som vi bibliotekarer har svært mye befatning med, sa Singer, for vi registrerer bøker etter stedet de er trykket, og årstallet. En bok utgitt av en boktrykker i det som nå heter Oslo i året 1874, registreres på Chra, mens en bok utgitt av den samme boktrykker sju år senere, altså i 1881, registreres på Kra, så det gjelder å holde hodet kaldt når man skal lete seg fram til bøker trykket i Kristiania, med Ch eller K, i det forrige århundret, smilte Singer.
-Hm, interessant, interessant, sa Adam Eyde, det får du sannelig fortelle meg mer om siden, under middagen.
(T. Singer 1999, 55–56)
Og det er ikke bare detaljene, de minste enhetene i produksjon av bibliografiske data, som opptar Singer, slik som korrekt stedsangivelse, skiftende navneformer og rettskriving, viktige faktorer i beskrivelse og gjenfinning av alle dokumenter – det er også katalogen og katalogiseringssystemet som helhet.
"Singer på Notodden. I ferd med å leve sitt liv, og ennå med forventningene i blodet.
For Singer var et bibliotek lag på lag av avleiret materiale, støvete bøker. Biblioteket var en labyrint, og katalogiseringssystemet var en måte å forholde seg til labyrinten på. Å kunne beherske det var en stor nytelse for ham. Støvete bøker, hver på sin plass i labyrinten, den som kunne koden, kunne bare gå ned i kjelleren og hente ut de kosteligste skatter. At Singer til slutt hadde bestemt seg for å bli bibliotekar, skyldtes også at han var tiltalt av tanken på at han gjennom det ble en bøkenes vokter."
(T. Singer 1999, 92)
Foto: NasjonalbiblioteketBiblioteket er en labyrint - og her skriver Solstad seg inn i en tradisjon vi blant annet kjenner fra den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, men særegent for Solstad er at nøkkelen til labyrinten er katalogen og katalogiseringssystemet. Å beherske dette er en nytelse: den som behersker katalogen kan "hente ut de kosteligste skatter". Tidlig på åttitallet, når Singer tar sin bibliotekarutdannelse og senere begynner å arbeide, først på Notodden, og senere på Deichmanske bibliotek, var nøkkelen til labyrinten i hovedsak kortkatalogen, med dens særegne utfordringer knyttet til gjenfinning av for eksempel trykk katalogisert på utgivelsessted. I våre dager er katalogen digital, men også de digitale katalogene er labyrintiske strukturer med særegne blindveier. Noen av disse har Solstad og forlaget hatt en oppsiktsvekkende evne til å treffe. Titlene Arild Asnes, 1970 (1971), 25. september-plassen (1974), "Ellevte roman, bok atten" (1992), 16.07.41 (2002) og 17. roman (2009) gjør alle bruk av tegn (komma, punktum, bindestrek) som har helt bestemte funksjoner i den bibliografiske beskrivelsen og som ikke uten videre kan brukes til å søke i en katalog. Foto: NasjonalbiblioteketI mange bibliografiske søkegrensesnitt, som nasjonalbibliografien Norsk bokfortegnelse (NORBOK) og Samkatalogen (SAMBOK), vil et søk på en av disse titlene ikke gi noe treff. For den som ikke kjenner til dette problemet vil tittelen være borte. Men den som kan koden kan gå ned i kjelleren og hente ut de kosteligste skatter.
Også oversikten forlaget presenterer på kolofonsidene av ulike Solstad-utgivelser er egnet til å forvirre den som ønsker seg en oversikt over forfatterskapet. På "Ellevte roman, bok atten"s kolofonside blir det oppgitt at Arild Asnes, 1970 kom ut i 1974, (i stedet for 1971). På kolofonsiden til Genanse og verdighet holder forlaget fast ved denne tidsangivelsen. I tillegg slår de fast at Svik er utgitt i 1978 (i stedet for 1977), og at VM i fotball 1982, som Solstad skrev sammen med Jon Michelet, ble utgitt i 1986. Listen over utgivelser presentert i Professor Andersens natt og T. Singer holder fast ved disse feilaktige utgivelsestidspunktene, i tillegg til å gi Artikler om litteratur 1966–1981 sjangerbetegnelsen dikt.
Bibliografisk lek
Foto: NasjonalbiblioteketOgså på andre måter utfordrer Solstads bøker bibliografiske konvensjoner. På omslaget til Solstads "Ellevte roman, bok atten" (1992) er forfatterens navn satt i skarpe klammer, et tegn som kan leses som usikkerhet rundt den omklammede opplysningens faktisitet, eller kanskje som en kommentar til debatten om forfatterens død. Tittelen er satt i anførselstegn. På omslaget til 14 artikler på 12 år (1993) er det forlagsnavnet Oktober som er satt i skarpe klammer. 16.07.41 (2002) har et omslag der både forfatterens navn, bokens tittel, og tallet 15., som vi må anta refererer til bokens plassering som den femtende av Solstads romaner, er satt i skarpe klammer. Alle omslagene er signert Exil design og Egil Haraldsen. Men design er tross alt design. Mer alvorlig blir leken når den finner sted på katalogisatorens viktigste kilde og undersøkelsesobjekt – selveste tittelbladet. Romanen "Ellevte roman, bok atten" (1992) har Solstads navn i klammer også på tittelbladet, og da leses ikke klammene lenger kun som en generell usikkerhet rundt opplysningens faktisitet, men som en lek med katalogiseringsregelen for ansvarsangivelse: Hvis en ansvarsopplysning er hentet fra en annen kilde enn tittelbladet settes den i skarpe klammer. Men her er ansvarsopplysningen, i klammer, hentet fra nettopp tittelbladet. Et bibliografisk paradoks.
Perler for svin
Foto: Nasjonalbiblioteket
I 1967 ble Solstads andre bok Svingstol. En samling prosatekster utgitt på Aschehoug forlag.
Boken ble godt mottatt, men lørdag 8. juni 1968 rykket Solstad følgende "Kunngjøring" inn i Dagbladet (her sitert uten forfatterens grafiske oppsett):
Vil alle som har min siste bok "Svingstol" være så vennlige og ta den fram med en gang? Kan dere hente en kulepenn også? Er det gjort? Da kan dere bruke kulepennen til å stryke over ordet SVINGSTOL på forsiden og tittelbladet. Er det gjort? Da kan dere føye til med kulepenn på forsiden og tittelbladet (som erstatning for det ordet dere strøk ut): PERLER FOR SVIN. Er det gjort? Da kan dere sette boka tilbake i bokhylla, legge fra dere kulepennen og motta forfatterens takk.
I stedet for den opprinnelige tittelen på tittelbladet og på omslagets forside:
DAG SOLSTAD
SVINGSTOL
En samling
prosatekster
ville den nye tittelen bli:
DAG SOLSTAD
PERLER FOR SVIN
En samling
prosatekster
Foto: NasjonalbiblioteketDette er så vidt vi kjenner til norsk litteraturhistories eneste forsøk på å endre et tittelblad etter at boken har kommet ut. Kunngjøringen ble senere trykket i Dag Solstad. Et festskrift til 30-årsdagen 16 juli 1971 (1971) og Svingstol og andre tekster (1994). Svingstol er senere utgitt tre ganger: Spiraler; Svingstol (1980) og Svingstol og andre tekster (1994 og 2001) uten at tittelen er endret.
