Biografi | Solstad | Sveve Sveve | Nasjonalbiblioteket

Jeg har vært forfatteren Dag Solstad

Marius Wulfsberg

Sønn, lillebror og skoleelev 1941–1960

Dag Solstad blir født 16. juli 1941 i et tyskokkupert Sandefjord. Han vokser opp med en ni år eldre bror og en far og en mor som flyttet til hvalfangerbyen i 1932 for å starte kolonialforretningen "med det feiende flotte navnet Rekord". Faren, Ole Modal Solstad (f. 1900), kom fra grenlandsområdet, moren, Ragna Sofie Tveitan (f. 1901), fra Ulefoss. Etter femten års drift, får ikke faren mer kreditt og butikken må avvikles . Moren tar seg jobb som ekspeditrise i en skobutikk i Tønsberg, mens faren blir oppfinner og forhandler av leketøy.

Fra Solstad er tre år gammel, blir han med broren Cato for å se Sandefjords fotballag spille hjemmekamper. "Ut med dommer'n!", roper den lille pjokken, som snart blir en svoren Sandefjord-supporter. På Sandefjord stadion ser han sitt livs drømmemål, da Leif Paulsen skyter ballen rett i kassa fra nesten 45 meters hold. Solstad er elleve år og elev ved Sandefjord folkeskole. Han gjør det godt i matematikk, hadde "utrolige kunnskaper i geografi og historie", men utmerker seg ikke i norsk – annet enn ved en raljerende stil om 17. mai som læreren tvinger ham til å lese høyt for sine gapskrattende medelever.

Faren greier ikke å skape seg et levebrød som leketøysoppfinner. I lange perioder er han uten arbeid og mye syk. 17 år gammel avbryter storebroren gymnaset for å reise til sjøs. Han sender penger hjem for å hjelpe den fattige familien. Faren får etter hvert en stilling som kontormann ved et lite verft på Husøy-Foynland utenfor Tønsberg, men må slutte på grunn av sykdom. I 1953 dør han. Moren lever til 1991.

Solstad ligger mye på gulvet i oppveksten. Og hører på radio. På sportssendinger, underholdningsprogrammer, krimopplesninger, radioteater og diktopplesninger. En opplesning av Olaf Bulls "Metope" gjør "jævla inntrykk". Det samme er tilfelle med Tor Jonssons dikt. Da biblioteket åpner etter sommerferien 1953, registrerer han seg som låntaker. Han låner Dostojevskijs Raskolnikov, Hamsuns romaner og bøker med radikale synspunkter. Hver mandag kaster han seg over Dagbladets sportssider, og magasinet Sportsmanden studeres grundig to ganger i uken.

Høsten 1955 begynner han på Sandefjord kommunale høyere almenskole. Han gjør sjelden lekser. Han begynner så smått å skrive. En særoppgave om Sigbjørn Obstfelder, to noveller og et dikt i et hefte med kjemiøvelser. Han er med på å starte skoleavisen Kommentar i 1958. På forsiden av første nummer presenteres han sammen med de andre redaksjonsmedlemmene med et portrettfoto og en kort tekst: "Redaktørens høyre og hjelpende hånd er red.sekr. Dag Solstad, 4. Rg. Denne gang er det han som står bak avisens kronikk." I kronikken "Monarki eller republikk?" kritiserer han i kraftige ordelag monarkiet, og setter i gang en hissig debatt, som til slutt må stoppes av redaksjonen. I siste nummer av avisen året etter, har han tatt over som redaktør. Til avsluttende eksamen skriver han om Ibsens Vildanden, med godt resultat. Likevel forlater han skolen med en middelmådig artium våren 1960.

Lærervikar, journalist og modernist 1960–1970

Han er nitten år og reiser nordover for å jobbe ved Kabelvåg folkeskole. For første lønning kjøper han Georg Johannesens Dikt 59. Året er "veldig frigjørende". Han avtjener militærtjenesten i kystartilleriet. Våren 1962 ankommer han Arendal for å jobbe som journalist i arbeideravisen Tiden. Solstad skriver nyhetsartikler, reportasjer, fotballreferater og filmomtaler. Og fra og med onsdag 4. april til og med lørdag 25. august forfatter han en rekke petiter signert SoDa under vignetten "Sleng på byen". Korte, flanerende betraktninger over livet i byen.

Sommeren etter er han vikar i Vestfold Arbeiderblad, før han igjen drar nordover for å jobbe som lærer. Denne gangen i Hamnvik i Ibestad. Han underviser, leser Jean-Paul Sartre og Albert Camus. Myten om Sisyfos blir hans bibel i mange år. Han kjøper sin første skrivemaskin og begynner å skrive noveller.

Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur opprettes i 1965. Solstad studerer idéhistorie på Blindern og skriver flere noveller. På Aksel Sandemoses dødsdag 14. november, debuterer han med novellesamlingen Spiraler. I VG portretteres han som "en ung, meget ung, bebrillet mann med lange hender som ustanselig er på farten. Han røker, men nei takk, han foretrekker å rulle sine egne." Samlingen får stort sett gode anmeldelser. Solstad plasserer seg, skriver Magli Elster i Arbeiderbladet, "midt i dagens unge litteratur".

At så er tilfelle blir enda tydeligere i 1966. Sammen med Jan-Erik Vold, Einar Økland, Paal-Helge Haugen og Espen Haavardsholm tar han over tidsskriftet Profil og forvandler det til et talerør for den nye norske litteraturen. Profil er hans universitet, og i hans tekster møter vi en skråsikker forfatter som meisler ut et program for en ny litteratur. Han plasserer seg i forhold til andre forfattere. Blant annet ved en herostratisk slakt av Bjørg Viks Nødrop fra en myk sofa. Om høsten reiser han til den greske øya Ios for å arbeide på en roman om det isolerte mennesket. Under oppholdet, ved synet av det vakre landskapet, omgitt av et språk og en kultur han ikke kjenner, innser han at mennesket er et samfunnsvesen.

Hans andre bok, en samling prosatekster med tittelen Svingstol, kommer i 1967. Åpningsteksten "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger" gir bud om et mer direkte forhold til virkeligheten. Samlingen får blandet mottakelse. I Dagbladet skriver Johan Borgen: "Man får lyst til å følge denne unge dikteren også på tynn is. Man får i det hele tatt lyst til å følge ham."

1968! Dag Solstad gifter seg med Erna Irene Asp, publiserer et essay om nødvendigheten av å leve inautentisk og avlegger grunnfagseksamen i folkeminnevitenskap. Han skriver også kabareten Georg: sit du godt? sammen med Einar Økland. Da Profil bestemmer seg for å trykke usignerte artikler i 1969, går han ut av redaksjonen. Han avslår et tilbud om å være husdramatiker ved Riksteateret. Han har fått en datter, og han utgir Irr! Grønt!. Romanen "var en sensasjon. Med ett var Solstad kongen i det litterære riket." For romanen mottar Solstad Kritikerprisen.

Som kongen i det unglitterære Norge tjener han kr 12 100 i året. På et seminar i Forfatterforeningen året etter tar han et kraftig oppgjør med stipendpolitikken. Mange reagerer på at Solstad frekt omtaler Solveig Christov som "fru forlagsdirektør Grieg". Noen er imot forslaget om bedre stipendordninger for fattige forfattere. Andre støtter det.

Skrivende kommunist 1971–1979

Solstad flytter til Moss med familie i 1971, hvor hans kone får jobb som lærer. Året etter bosetter de seg i Halden, i en vertikaldelt tomannsbolig med liggende panel. Ekteparet får en datter til. I VG portretteres han som "troende revolusjonær" iført pologenser. Solstad engasjerer seg i politisk arbeid. Han er med i SUF-ml, senere i AKP-ml, han arrangerer 1. maitog og skriver og deler ut løpesedler mot EF.

I 1971 utgir han romanen Arild Asnes, 1970. Indirekte skildrer den hans egen utvikling fra uavhengig intellektuell til kommunist. Romanen blir innstilt til Nordisk råds litteraturpris. Tre år senere kommer den historiske romanen 25. september-plassen. Der skildrer han norsk etterkrigshistorie med utgangspunkt i en arbeiderfamilie i Halden. Nå er det arbeiderlitteratur som gjelder. Solstad forlater Aschehoug til fordel for det venstreradikale Forlaget Oktober. Med sitt nye forlag inngår han en avtale om å skrive en trilogi om annen verdenskrig. Forlaget betaler ham gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. De to første bindene, Svik. Førkrigsår og Krig 1940, blir utgitt i 1977 og 1978, og trykkes i opplag på over 10 000.

Fra 1978 til 1980 sitter Solstad i styret i Norsk Forfattersentrum.

Solstad ankommer Oslo i 1979. Han er nyskilt og jobber som kulturredaktør i Klassekampen. Der signerer han flere av sine artikler med H.I. - selv om det bare er "Henrik" som er hans dekknavn, ikke "Henrik Ibsen". En dag mottar avisens redaktør et brev fra Oktober. Han gir Solstad en kopi. I brevet skriver forlagssjefen at det nå er avisen som bør betale hele Solstads lønn, ikke forlaget. Solstad svarer: "Dette finner jeg meg ikke i. Den avtalen jeg har inngått med Oktober, er en avtale jeg sjøl hele tida har vært imot, og som jeg gikk med på utelukkende under press. Den innebærer også det absolutte minimum av hva jeg kan finne meg i."

Farvel, farvel revolusjon 1980–1989

Det siste bindet i trilogien, Brød og våpen, kommer i 1980. Men nå er troen på revolusjonær arbeiderlitteratur i ferd med å ebbe ut. Solstad bruker 80-tallet til å ta farvel. På et seminar tar han et kraftig oppgjør med AKPs litterære program. Arbeiderlitteraturen er kunstig frembrakt, hevder han. Nå må forfatterne skrive om og for de intellektuelle.

To år senere kommer romanen om ml-bevegelsens vekst og fall, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Et par måneder før utgivelsen ringer han forlaget og sier at boken må trekkes. "Hvorfor?" spør en overrasket forlagssjef. "Jeg må kunne se mine venner i øynene," svarer forfatteren. Forlaget får ham fra tanken om å trekke boken – selv om enkelte føler at Solstad "kasta dritt på alt de har gjort."

Året etter blir han medlem av Forfatterforeningens litterære råd. I tre år vurderer han søknader om medlemskap.

I 1983 gifter han seg med Tone Elisabeth Melgård.

Før tiåret er over publiserer han ytterligere to romaner, en artikkelsamling og to bøker om fotball-VM sammen med Jon Michelet. Utgivelsen av VM i fotball 1982 er noe helt nytt i det litterære Norge. På pressekonferansen i forbindelse med lanseringen er nesten alt som kan krype og gå av kulturjournalister til stede. Boken får gode anmeldelser, og setter standard for Solstad og Michelets senere fotballbøker, og for alle andre som har forsøkt seg på å skrive noe liknende. Den dystre beskrivelsen av drabantbylivet i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984), blir ikke like godt mottatt. Men i 1987 kommer hans store roman om de venstreradikale 68-erne. Den har tittelen Roman 1987 og skildrer Fjords liv som ung journalist, som selvproletarisert intellektuell, og som resignert lektor i historie. Solstad er overrasket over den begeistrete mottakelsen. For romanen blir han tildelt den prestisjetunge Nordisk råds litteraturpris for 1989. Stolt mottar han prisen på 350 000 svenske kroner 28. februar i Stockholm. Han er litt nervøs under takketalen.

En suveren romanforfatter 1990–2011

Hva nå? En fase er over. En stund tenker Solstad på å avertere sin arbeidskraft ledig på markedet. Men direktøren for Akers mekaniske verksted kommer ham i forkjøpet og ber ham skrive verkstedets 150-årsjubileumsbok. Han loves full frihet. Det som interesserer Solstad er rammene han må skrive innenfor.

I 1990 oppløses Solstads andre ekteskap. Han utgir Medaljens forside. En roman om Aker. Romanen blir ikke innkjøpt av Kulturrådet. Den betraktes ikke som skjønnlitteratur, men som sakprosa, og faller derfor utenfor innkjøpsordningen. Solstad hevder at bevisstheten om hva en roman er, er skremmende lav. At Kulturrådet opererer med et snevert litteraturbegrep. I avisene oppstår det en debatt om skillet mellom sakprosa og fiksjonsprosa. Forfatteren skriver flere essayer om romankunstens egenart og meddelelsens problem.

Siden 70-tallet har Solstad kritisert bokklubbenes innflytelse på bok-Norge. Overraskende inngår han en avtale med Hjemmets bokklubb Leselyst om å skrive en roman i 1991. Året etter kommer den, "Ellevte roman, bok atten". Igjen mottar han Kritikerprisen. To år senere kommer Genanse og verdighet. I forbindelse med begge utgivelsene blir han intervjuet i P2s nyhetsmagasin Dagsnytt 18. Solstad er blitt nyhetsstoff.

I 1995 gifter han seg med Therese Bjørneboe. Til sine venners overraskelse vies de kirkelig. Han utropes til en av de fire store av De norske bokklubbene, og utgir ytterligere to romaner. Professor Andersens natt bokbades av Eva Bratholm på NRK 1. For T. Singer får han som førstemann Kritikerprisen for tredje gang. Han hedres også med Brages ærespris.

På 2000-tallet bor Solstad vekselvis i Oslo og Berlin. Han er ofte i Venezia, hvor forlaget har en leilighet. Han utgir tre romaner. En av dem, Armand V., blir anmeldt av utenriksminister Jonas Gahr Støre i Morgenbladet. Romanen vinner Brageprisen.

Han publiserer et kritisk essay om ytringsfrihetens kår i Norge i tidsskriftet Samtiden, og det setter i gang den store kulturdebatten våren 2008.

Så hvem er Dag Solstad?

Han er en mann som har hatt mange roller og inntatt ulike positurer. I romanen 16.07.41, hvor han for første gang skriver om sin egen oppvekst, kan vi lese: "Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad."