Å dele gleder på et høyt nivå
Jon Michelet
Det er en ære og glede for meg at jeg er blitt bedt om å åpne denne utstillingen i anledning Dag Solstads nært forestående 70-årsdag. Jeg har kalt talen "Å dele gleder på et høyt nivå".
Det er godt av vi begge er fotballforfattere og ikke ishockeyforfattere. Hadde vi skrevet fem bøker om VM i ishockey, ville det blitt sett på som landsforræderi at vi to i dag på dette tidspunktet er her på Nasjonalbiblioteket. Hadde vi vært ishockeyforfattere, måtte vi akkurat nå vært i Slovakia der Norges ishockeylandslag i dette øyeblikk spiller kvartfinale i verdensmesterskapet, mot Finland. Det er en stor dag for norsk ishockey, og kanskje kan laget vårt, som har slått Sverige i dette VM, utrette noe stort mot Finland. 1)
Men dette er altså ikke Dag Solstads og mitt bord, og derfor kan vi uten blygsel og redsel for skam og skandale være her på Nasjonalbiblioteket.
I innbydelsen jeg fikk til å holde denne korte talen sto det at blant gjenstandene som blir stilt ut er en rullestol, en kaffekjele, en sykkel, et tog, en fallskjerm og et fly. Jeg har fått tjuvtitte på utstillingen, og der finnes også en paraply og et par lengdeløpsskøyter. Alt dette er utmerket, og leder tankene til Dags romaner.
Men jeg savner to utstillingsobjekter. Det ene objektet er et par keeperhansker. Det andre objektet er et gateskilt fra Halden.
"Sveve sveve" er et fint navn på denne utstillingen. For meg leder det tanken til en type svev som var svært viktig for Dag i hans ungdom. Dette svevet var keepersvevet, målmannens svev gjennom lufta mot den ballen han så sterkt ønsker å fange i keeper-klypene sine.
Dags innsats som målmann er myteomspunnet, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om denne innsatsen. Var han virkelig kandidat til juniorlandslaget? Jeg må la svaret på dette spørsmålet sveve, sveve.
Det som står fast er at han var målmann på juniorlaget til Store Bergan i Sandefjord. Vår felles forlegger Geir Berdahl i Oktober har det fra sikre kilder i hvalfangerbyen at Dag Solstad forekommer som målmann i lagoppstillinger for Store Bergan.
Han spilte også en kamp for A-laget i Kabelvåg i Lofoten, der han var lærer. Men foran neste kamp skadet han seg med vilje på en kjøkkenkniv, eller lot som om han hadde skadet seg, og stilte på skolen med bandasjert finger og kunne ikke spille mer for Kabelvåg.
Min teori om denne typisk solstadske skaden, eller angivelige skaden, er at den ikke har noe å gjøre med at Dag trodde han var for dårlig til å stå i mål for Kabelvåg. Tvert imot. Jeg tror at han bevisst eller underbevisst må ha fått det for seg at han var for god til å vokte buret i Kabelvåg. Det ville vekke unødig oppsikt på et så lite sted at et fotballag i de lavere divisjoner hadde en slik fantomkeeper. 2)
Dags lidenskapelige interesse for fotball kjente jeg til da jeg foreslo for ham at vi sammen skulle skrive en dokumentarbok fra fotball-VM i Spania i 1982. Han tente på ideen. Vi greide å overtale et nokså skeptisk Oktober forlag, der interessen for og kunnskapen om fotball var marginal.
Da vi, i relativ triumf, vendte hjem fra Spania, spurte vår forlagsredaktør Knut Johansen oss om hvordan vi hadde hatt det under VM i håndball.
Dags begeistring over å få oppleve VM var enormt stor, og den vedvarte i de 16 årene vårt felles VM-prosjekt varte. En liten passasje i den femte boka, den fra VM i Frankrike i 1998, er veldig talende for Dags drivkraft, både som fotballentusiast og som forfatter.
Det er en bildetekst til et bilde av de nederlandske spillerne Dennis Bergkamp og Marc Overmars som ligger på ryggen og jubler og feirer Nederlands seier over Argentina i kvartfinalen. Denne jubelen delte Dag, som var på tribunen, og så sitt kjære Nederland vinne.
Dag skriver: "Det er ikke ofte forfatteren av denne bok har kunnet dele gleder på et så høyt nivå som en seier i en kvartfinale er, selv om dette er hans 5. bok om VM i fotball."
Det dreier seg altså om å kunne få dele gleder på et høyt nivå. Jeg vil ikke påstå at dette er et credo for hele Dag Solstads forfatterskap, for mye av det handler jo også om sorger på høyt nivå. Men det er noe her, i denne solstadske gleden over stor fotball, og over stor kunst, hans egen kunst og andres kunst. Det er noe her i de øyeblikkene da man svever, svever ut fra stadion eller opp fra stolen der man har lest eller skrevet en skjellsettende roman.
Jeg har anekdoter nok om Dag og meg sjøl i VM til å fylle en helaften. Det får bli en annen gang. Jeg skal nøye meg med å fortelle om den eneste gangen jeg fryktet for Dags liv. Han skriver sjøl om det som skjedde i boka fra Frankrike-VM, så jeg er ikke indiskrét når jeg nevner det.
Det skjedde etter semifinalen mellom Nederland og Brasil på Stade Vélodrome i Marseille. Her vant Brasil etter straffesparkkonkurranse. Dette gjorde at jeg, som Brasil-fan, var i betydelig bedre humør enn Dag. Han hadde også vært plaget av feber før og under kampen.
Vi sto i baren i pressesenteret på stadion etter kampen, og henholdsvis trøstet oss og feiret med et glass rødvin eller to. Ved bordet sto også den tidligere fotballproffen Åge Hareide og TV-kommentatoren Knut Th. Gleditsch, fred være med ham. Jeg så at Dag ville si noe til Hareide. Men Dag fikk aldri sagt det, for han datt bakover og pang i golvet, besvimt.
Jeg fryktet det verste, hjerteinfarkt eller hjerneslag. I ambulanse ble Dag kjørt den korte veien til legesenteret på Stade Vélodrome. Jeg var med i ambulansen, og kunne glede meg over at Dag kom til bevissthet. Han ble undersøkt grundig av en fransk lege, som ikke fant noe alvorlig feil med ham.
Som Dag skriver: "Jon Michelet var der også, han vek ikke fra min side."
Det skulle bare mangle. Som gammel sjømann ville jeg ikke svikte kameraten min hvis han virkelig lå og daua i Marseille.
Men det gikk altså bra.Til meg sa legen noe jeg tolket som at han mente at Dag var dehydrert. Så sa den engelskkyndige legen: "You and your friend must not drink only alcoholic drinks. You must also drink some water."
Denne parolen overbrakte jeg til Dag, og vi har begge fulgt den siden. Hadde vi ikke gjort det, ville det nok ikke ha vært noen 70-årsjubilant å feire i dag.
På gateskiltet som markerer navnet på en plass i Halden skulle det stått "25. septemberplassen". Romanen med denne tittelen er en av mine evige Solstad-favoritter, og jeg blir i godt humør bare av å tenke på den. Som unge menn opplevde vi den lykken det var at et flertall i folket stemte nei til EEC. Vi var med på det. Vi var delaktige i at folket slo makta. Vi fikk dele en glede på et høyt nivå, et høyt politisk nivå. Det er denne gleden som løper som en understrøm i romanen "25.septemberplassen".
Vil det noen gang komme en "25. septemberplassen" i den sosialdemokratiske bastionen Halden? Hvem vet? I dag er det litt vanskelig å arbeide for det, fordi man helst ikke vil bli slått i hartkorn med de høyrepopulistiske EU-motstanderne i Europa, og særlig ikke med de såkalte Sannfinnene i Finland, som har et kulturprogram som Sofi Oksanen mener kunne vært skrevet av Adolf Hitler.
Da Dag fikk Nordisk Råds litteraturpris for "Roman 1987" reiste jeg opp til ham på Røa, hvor han da bodde, med et par flasker rødvin. Jeg fikk være med på å dele en glede på et meget høyt nivå.
Hva så om han får Nobelprisen, hvilket det jo ikke er umulig å forestille seg? Da vil jeg tenke at når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Fotballbøkene våre vil kunne gå i utrolige opplag verden over! Vi to er aldri blitt forfattermillionærer, men med en slik pristildeling ville vi kunne bli det begge to. 3)
Dag er en av de ytterst få forfatterne - jeg vet ikke om noen andre - som fikk et festskrift til. 30-årsdagen sin.
Det var fortjent. Like fortjent er det at han førti år seinere får en utstilling på Nasjonalbiblioteket til sin 70-årsdag.
Herved erklærer jeg utstillingen "Sveve sveve" for åpnet.
Fotnoter:
1) Det ble dessverre tap 1-4 for Finland, som gikk hen og ble verdensmester.
2) Etter at jeg hadde holdt talen i Nasjonalbiblioteket, sa Dag Solstad til meg at han nok aldri har spilt noen kamp for Kabelvågs fotballag. Jeg må ha misforstått noe av det han i fuktige kvelder etter VM-kamper fortalte meg fra sin tid som lærer i Lofoten. Men historien om mannen som skader seg for å unngå å bli fantomkeeper i Kabelvåg har et solstadsk snitt over seg, og jeg vil derfor ikke stryke den.
3) Jeg er kanskje ikke kjent for min beskjedenhet, men også jeg kan bli overmannet av beskjedenhet. Derfor sa jeg ikke noe i talen i anledning Dag Solstad-utstillingen om hva som ville skjedd dersom jeg fikk Nobelprisen i litteratur. Det er det jo også en teoretisk mulighet for! Vi er begge i innspurten på våre forfatterskap, og den som får til en god spurt kan gjøre det helt store. Hva ville Dags reaksjon bli dersom jeg knep prisen foran ham? Jeg tror han ville ledd sin karakteristiske latter og sagt: "Hø-hø, Jon, du finta meg ut på oppløpssida."