Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning

Du kan lese boka på nett her

Etter opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152/3 var kirken i Norge direkte underlagt paven i Roma, og derfor en selvstendig maktfaktor som i det meste var uavhengig av kongemakten, og gjerne også i konkurranse med den. I 1260- og 70-årene begynte kongene arbeidet med å oppdatere og konsolidere landskapslovene, som var ulike i de fire store lagdømmene: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Landskapslovene inneholdt egne bolker med kristenrett, som gjaldt regler for dåp, ekteskap, faste, begravelse og mye mer, som allmuen trengte for å leve i tråd med den kristne religionen. Men kongen hadde ingen jurisdiksjon i disse sakene, mente erkebiskopen, og kongen kunne derfor heller ikke gi noen lovbok som inneholdt slike regler. Bedre ble det ikke av at kongen ønsket seg en deling av bøteinntektene fra kristenrettssakene, slik at halvparten skulle gå til kongen og halvparten til biskopen. Kong Magnus Lagabøtes forsøk på å vedta en ny lovbok for Frostating i 1269 ble derfor startskuddet for den konflikten som etter hvert ble avsluttet i Tønsberg nesten ti år senere.

I denne utgaven utgis kong Magnus Håkonsson Lagabøtes kristenrett, samt forlikene mellom konge og erkebiskop fra 1273 og 1277, ofte kalt Bergenskonkordatet og Sættargjerden.