Lov betegner i videste forstand rettsregler som fastsetter rettigheter og plikter, såkalt materiell lov. I en mer snever betydning brukes ordet lov om skrevne rettsregler utferdiget av lovgivningsmakten, såkalt formell lov I Norge er materiell lov rettsregler som bestemmer rettsforholdet til private rettsubjekter og hva innholdet går ut på, mens formell lov er en lov som er vedtatt i Stortinget og har Regjeringens sanksjon. Formell lov må ses i sammenheng med Legalitetsprinsippet, som handler om at ingen kan dømmes uten hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 96, forsterket gjennom Grunnloven § 113, som sier at "Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.". Skillet mellom formell lov og materiell lov har blitt stadig mer utvisket i Norge. Begrepet forskrift omfatter ikke bare vedtak som krever hjemmel i formell lov, men også generelle bestemmelser om f.eks. rett til tilskudd som bygger på budsjettvedtak kommer med. På denne måten utvides anvendelsesområdet for begrepet lov til å gjelde alle offentlige vedtak av generell karakter som er bestemmende for rettigheter og plikter til private personer m.v. Dermed har vi tatt mange skritt nærmere et lovsbegrep som omfatter mer enn formell lov, noe som også er normalt i andre (komparative) stater. I Norge er det Stortinget som vedtar lover (lovgivende makt), mens domstolene med sin dømmende makt har prøvingsrett, som vil si å kontrollere om en lov eller vedtak er i overensstemmelse med Grunnloven. Stortingets kompetanse til å vedta lover er gitt i Grunnloven § 75 bokstav a, mens domstolenes prøvingsrett fremgår av Grunnloven § 89. Når Stortinget ikke er samlet, kan Regjeringen vedta midlertidige lover på noen områder, jf. Grunnloven § 17. Det heter provisorisk anordning [Jusleksikon.no]

bokmål