Henrik Ibsens dramatiske diktning kan grovt sett sees i to hovedavdelinger: Ungdomsdramaer og historiske dramaer fra 1850 til 1873 og nutidsdramaer fra 1877 til 1899. Fra den første perioden er det ”Peer Gynt”(utg. 1867) som er det mest berømte. Ibsen kalte dette stykket et ”dramatisk dikt”, et lesedrama, og det var egentlig ikke ment som et teaterstykke, men det er likevel blitt et av hans mest spilte og populære scenedramaer. De tolv skuespillene som kom ut fra 1877 til 1899 er så å si alle kontinuerlig på teaterrepertoarer verden over den dag i dag. De første av disse, ”Samfundets støtter” (1877), ”Et dukkehjem”(1879), ”Gengangere” (1881) og ”En folkefiende” (1882) var kanskje først og fremst samfunnskritiske. De neste,”Vildanden” (1884), ”Rosmersholm” (1886), ”Fruen fra havet” (1888), ”Hedda Gabler” (1890), ”Bygmester Solness” (1892), ”Lille Eyolf” (1894) og ”John Gabriel Borkman” (1896) dreiet seg mer om psykologiske konflikter. Det gjorde for så vidt også det aller siste, ”Når vi døde vågner” (1899), som ellers skiller seg ut fordi det nærmer seg en mer symbolsk og ikke-realistisk dramaform, jmf. symbolismen i litteraturhistorien.
Mange av Ibsens dramaer fikk sine urpremierer i utlandet, delvis fordi norske teatre ikke hadde tro eller mot til å lansere dem for publikum. De første norske teatrene som spilte Ibsen, var Christiania Theater (som hadde den aller første premiere på et Ibsen-stykke, Kjæmpehøien, i 1850) og Det Norske Theater i Bergen, der Ibsen selv var instruktør og dramaturg til 1857. (Fem av hans ungdomsdramaer fikk urpremiere i Bergen i løpet av denne tiden.)
Da Nationaltheatret åpnet i 1899 og overtok Christiania Theaters posisjon som hovedscene, ble Ibsens dramatikk naturlig nok en viktig del av repertoaret helt fra starten av. ”En folkefiende” ble en av Nationaltheatrets åpningsforestillinger, med premiere 2. september 1899. Etter hvert har teatret spilt 22 av Ibsens 25 scenestykker, de fleste i mange forskjellige oppsetninger. ”Peer Gynt” og ”Et dukkehjem” ligger høyt oppe blant teatrets mest spilte stykker overhode.
Nationaltheatrets billedsamling har bildedokumentasjon på det aller meste av sine Ibsen-forestillinger gjennom de første hundre år. Med utgangspunkt i forestillingsbilder fra 1903(?) og fram til 1961 følger her en presentasjon av alle Henrik Ibsens viktigste skuespill, slik Nationaltheatrets publikum har fått se dem på scenen.