Blodskam

«Seksuell omgang mellom personer for nære i slekt med hverandre til å kunne gifte seg», står det i bokmålsordboka. Kristenretten hadde en rekke regler for dette som gjaldt flere slektsledd, inngiftede slektninger og «åndelige slektninger» – personer som spilte en sentral rolle i mottagelsen av et sakrament. Kirkens ekteskapsregler beskrives nærmere i denne episoden av podkasten Dømt.

Fredløs

En som står utenfor lovens beskyttelse. Det behøvde ikke i alle tilfeller å være en livsvarig dom, og i noen tilfeller kunne man kjøpe seg ut av fredløshet. For de mest alvorlige forbrytelsene innebar fredløshet at man mistet alt man eide og at man straffefritt kunne drepes. 

Hærpil

Pil skåret ut i tre som varslet mottakeren om krig. Den ble sendt mellom gårder og bygder for å kalle inn til militærtjeneste. Den som fikk hærpilen til sitt hus, var kalt inn til tjeneste, og skulle ha svært gode grunner for ikke å møte opp.

Leidang

Forsvarsordning, en avtale mellom kongen og befolkningen om hva hver enkelt var forpliktet å stille med i en krigssituasjon. Ordet ble også brukt om selve krigføringen (å dra i leidang/leidangsferd) eller om flåten med mannskap (leidangen/leidangsflåten), eller også om kongens skatteinnkreving (betale leidang/leidangsskatt) i forbindelse med forsvaret, en skatteordning som etter hvert ble en fast skatt som skulle betales årlig, enten det var krig eller ei det året.

Nidvis

En ærekrenkende vise, en vise som hånet den den handlet om. 

Arnald og Magdalena baker 

I 1372 fikk paret Arnald og Magdalena kongelig gavebrev fra Håkon VI Magnusson. De skulle få lov til å sette opp ovn og bakerhus på tomta Spaken ved bispegården i Oslo. Dette var i seg selv nokså spesielt – bakere og andre som holdt på med ild skulle i utgangspunktet holde seg til utkanten av byen for å minske brannfaren. Flere norske konger og dronninger var involvert i å gi bakerparet ytterligere privilegier. Da Arnald døde, overtok Magdalena driften av bakeriet. Hun sørget også for å få erstatning fra naboen sin da vann fra hans tak skapte råte i taket hennes. 

Dante

Den italienske poeten Dante Alighieri utga sitt storverk Den guddommelige komedie rett før han døde i 1321. Vår fiktive spill-karakter ville altså ikke hatt sjansen til å følge Dantes vandring gjennom etterlivet og møte de evig fortapte i Helvetes ni sirkler. Forestillingen om at sjelen måtte renses for synd etter døden eksisterte imidlertid tidligere, og beskrives blant annet av Greogorius den store (ca. 540-604) og Thomas Aquinas (1225-1274). Skjærsilden, det mildt sagt ubehagelige venterommet mellom himmel og helvete, ble offisielt en del av katolsk lære under kirkemøtet i Lyon i 1274, der blant annet den norske erkebiskopen Jon Raude deltok. Du kan lese Dantes Guddommelige komedie for eksempel her.

Snylte-bord for bakere

I en rettssak fra London ble en baker anklaget for å stjele deig via et lure-bord. Deigen kundene hadde med til bakeriet for å få stekt, ble lagt på bordet, og en bit ble skåret av og stjålet via en hemmelig skuff i bordet. Mel var dyrt i perioden, særlig hvetemel, så dette var nok en lukrativ bisniss fram til bakeren ble tatt.

Samtykke i ekteskap

I prinsippet krevdes både mannens og kvinnens samtykke for at ekteskapet skulle være gyldig. I kildene som er bevart, er det stort sett menn som går til retten og hevder at de ikke har samtykket til ekteskapet. Den eneste logiske konklusjonen er at ekteskap alltid var hundre prosent frivillig fra kvinnens side. Alltid.

Biting

«Det er upassende å bite folk som hester eller hunder», står det i landsloven – og videre: «Hvis noen biter en annen, skal sysselmannen sørge for at den som beit, blir tatt og ført til tinget, og la fortennene brytes ut av munnen hans.» Men landsloven åpner også for en mildere straff dersom man biter i nødverge – da kan man komme unna med bøter. 

Byvandring etter mørkets frembrudd

Magnus Lagabøtes bylov har et eget kapittel med tittel «Dersom folk går ute om nettene». Der står det blant annet at alle folk skal sitte inne om nettene, og ikke gå rundt i folks bygårder uten ærend. Dersom noen går ut, og står i portåpningen eller forstua til en bygård, da kan man uten straff sette vedkommende i varetektsfengsel i påvente av en dom. 

Handel på torget

I kjøpebolken i byloven for Bjørgvin, kapittel 9, står det at dersom noen handler noe, men har glemt pengene sine, og kommer tilbake med penger og oppdager at det han har kjøpt er solgt til noen andre, skal vedkommende ta med seg to menn og kreve å få det han har kjøpt, og beskylde selgeren for ran. Dersom saksøkeren får medhold av lagmannen, må selgeren bøte en halv mark sølv til kongen og gi kunden det han har kjøpt eller en tilsvarende, jevngod, vare.

Hestekjøtt

I Nyere Gulatings Kristenrett II står det følgende om hestekjøtt: «Og et menneske som spiser hund, katt eller hestekjøtt uten en nødvendig grunn, blir av dette fredløs, og alt hans gods skal deles mellom kongen og biskopen, halvdelen hver.» Hva «nødvendig grunn» betyr, spesifiseres ikke nærmere her. I den eldre kristenretten for Eidsivating lagdømme står det at man kan spise hestekjøtt dersom man har gått seg vill i 7 dager og 7 netter – men det forutsetter at man forteller hva man har gjort med én gang man kommer til bebyggelse, og at man skrifter for det etterpå. At hestekjøtt er forbudt i kristenretten har sin forklaring i at bloting av hest var vanlig i Norge i førkristen tid. Slike hedenske skikker ville man helst ha bukt med. 

Husly for fattigfolk

Landsloven har et eget kapittel om hvordan fattige skal behandles. Der står det blant annet: «Alle fattigfolk som ikke har frender som kan legge ut underholdsmidler for dem, og som selv ikke eier godts til å forsørge seg med og selv ikke er i stand til å flytte seg, de er enhver bonde pliktig til å flytte, einvirke som fullbonde, for fattigfolk trenger Guds miskunn i like stor grad som den som eier mer».

Det står også: «Men hvis noen flytter en fattig til en ødegård eller dit hvor en fattig dør på grunn av hans flytting, eller skjønnsomme menn vurderer at han er årsak til det, og så også hvis noen viser bort en fattig og ikke vil huse ham, og den fattige dør på grunn av det. Den som blir skyldig i slikt som Gud ikke måtte la noen bli skyld i, skal bøte full rettsbot for den personen til den dødes arving i samsvar med skjønnsomme menns dom etter omstendighetene, og dessuten bot til kongen for drap på fri undersått.»

Ildpåsettelse

I Landslovens landsleiebolk, kapittel 27, står det følgende om «brennevarger»: «Ingen skal brenne noe med fiendehånd til skade for andre, verken hus, løe, seterbu, saltkjelebu eller skip. Hvis noen setter ild på, og det blir bevist at han har gjort det, er gjerningsmannen fredløs og rettsløs og skal kalles brennevarg. Gjerningsmannen har forbrutt alt godset sitt, i jord og løsøre, og skal betale det doble tilbake til den som han brente for, etter seks skjønnsomme menns vurdering, og betale rettsboten hans i samsvar med lovlig dom, før noe tilfaller kongen.»

Leidang

Alle som fikk hærpil til huset sitt pliktet å møte opp til hærsamling til sjøs eller på land. «Hvis noen ikke drar, er han fredløs, fordi både tegn og trell skal dra ved slike hendelser hvis det er nødvendig», står det i loven. Det står også at «… hvis noen forlater skipet mens kongen ligger til landevern, er han skyldig 13 mark sølv og 8 ørtuger til kongen». Det står imidlertid ingenting om hvorvidt lovene også gjaldt kvinner, men det er underforstått i hele landevernbolken at det gjør de selvsagt ikke. Det skulle tatt seg ut!

Oppløsning av ekteskap

Dette er hva landsloven sier om oppløsning av ekteskap: «Hvis en ekteskapshindring oppløser et ekteskap med samtykke fra den som plikter å råde etter Guds lover, skal hver av ektefellene ha hver sitt gods. Og hvis de skilles på grunn av slikt samleie som mannen er skyldig i, og han visste det og skjulte det da han festet kvinnen, skal han bøte for sviket sitt etter tolv menns dom, og kvinnen skal ha halvparten og giftingsmannen halvparten.» Hva dette innebærer, er ikke helt sikkert, men det henger trolig sammen med kirkens regler for hvem det er forbudt å ligge med (se fotnote 143, side 94, i bokmålsoversettelsen). 

Dette er hva erkebiskop Jon Raudes kristenrett sier om oppløsning av ekteskap: «Nå om ekteskapet er fullbyrdet med legemlig omgang, selv om det ikke er holdt bryllup, da kan ikke noe skille dem. Men om det forekommer hor, kan likevel den av ektefellene som er uskyldig, skilles fra samlivet med den som har begått hor, etter biskopens dom, og siden leve et rent liv.» Den eneste muligheten til å bryte ut av et lovlig inngått ekteskap, var å gå i kloster resten av livet.

Salg av frie undersåtter

Landsloven sier følgende om å selge frie menn ut av landet: «Hvis noen selger en fri person ut av landet, er han skyldig 13 mark sølv og åtte ørtuger til kongen, og skal få brakt personen tilbake i landet, og bøte til ham slik rettsbot som han har rang tid, etter tolv lovlig oppnevnte menns dom.»

Smør og mel i leidangsferd

Landslovens landevernbolk beskriver nokså detaljert hvordan en leidangsferd skal foregå fra start til slutt, og hva hver enkelt plikter å stille med. I tillegg til å stille krav til våpen basert på inntekt og formue, beskriver landsloven hva leidangsflåten skal ha med seg av mat. Bøndene i et skipreide var pålagt å «utrede mat for to måneder i smør og tre måneder i mel til hvert årerom». 

Sykepenger

Kjøpebolken i landsloven, kapittel 22, sier følgende om sykdom i et arbeidsforhold: «Dersom en leiemann blir sjuk eller sår, og han ligger en halv måned, skal det ikke være trekk i lønn for det hos en husbonde som skjønnsomme menn vurderer og ser at har nok penger til det». Dette kapittelet handler om hvilke regler som gjelder når noen kjøper arbeidskraften til noen andre. Hvorvidt denne loven ville gjelde for akkurat arbeidsforholdet til vår fiktive karakter, kan vi faktisk ikke slå fast med sikkerhet, for det finnes ingen tilsvarende lov i Magnus Lagabøtes bylov. 

Trolldom

Både kristenretten og landsloven har strenge straffer for trolldom. Her er hva Jon Raudes kristenrett sier om trolldom: «På grunn av at alle mennesker er forpliktet til å holde den tro som vi har lovet Gud i dåpen vår og som nå ble regnet opp, skal kongen og biskopen legge vekt på å undersøke at mennesker ikke farer med stor villfarelse og hedensk tro. Og dette er de saker som hører til villfarelse og hedensk tro: galdresang og trolldomskunster, og at noen kaller en annen mann ridd av troll, spådommer og å tro på at landvetter er i lundene eller i haugene eller i fossene, likeledes å sitte ute for å spørre om skjebnen, og om noen erklærer seg skilt fra Gud og Den hellige kirke for å finne gods i haugene eller på annen måte bli rike og kloke, og likeledes er det med dem som forsøker å vekke opp døde eller de som bor i haugene. Om et menneske bevislig blir kjent skyldig i å fare med denne onde tro og hedenske villfarelse, eller er enig med dem som farer med slikt, da er han og alt han eier fredløst, og kongen skal ha halvdelen og biskopen halvdelen.»

Samtykke i ekteskapet

I Jon raudes kristenrett står det mye om hva som skal til for at et ekteskap skal være gyldig – men det mest sentrale i denne sammenhengen er hva som står spesifikt om kvinnens samtykke: «Og fornuftige menn skal høre samtykket til den kvinnen eller jenten som blir forlovet, og ordene til den som forlover seg med henne, for det er forbudt på Guds vegne at noen forlover seg med en jente eller kvinne med tvang.»