Lars: 22. februar 1975 kjører et persontog med flere hundre personer fra Oslo mot Åndalsnes på Dovrebanen. Etter en tid har toget passert Hamar og videre mot Tretten. I en av vognene sitter det en ung passasjer som ser noe han stusser over. Og ved neste sving skal den verste togulykken i norsk fredstid inntreffe.

Lars: Du hører på Gamle greier. En historiepodkast av Nasjonalbiblioteket. Jeg heter Lars Hammeren Risberg.

Chris: Denne dagen, 22. februar, starter ganske så bra. Det er første dag i vinterferien og lufta er kald og frisk på Østlandet. 

Lars: Chris Nyborg. Lokalhistoriker på Nasjonalbiblioteket.

(tog-lyd)

Og det røde persontoget 351 fra NSB farer opp skinnegangene i retning Trondheim. 

(inne i togvognen)

Inne i Togvognene er det fullt av folk i ferdiemodus, barn med nyklippete bollesveiser iført strikkeplagg i brune og oransje toner.  foreldre som leser avisa med store firkantede briller på nesa. ,Ute i gangen er  det  tett i tett med Madshus treski, 

Stille.

Chris: Men – helt framme i toget, hos lokføreren,  er ikke stemningen like idyllisk.  (Et skifte)

PAUSERING TONE

Toget er forsinket og ligger bak kjøreplanen, så togføreren kjører på med maksimal fart for å ta igjen det toget ligger bak. Men det går for sakte, 

Og da toget kom til Hamar, rundt kvart på to, så ordnet toglederen der  det slik at toget fra Oslo heller får kjøre via Tretten, for å unngå at forsinkelsen påsketrafikken på sporene. 

Lars: Så da så jo alt ut til å ordne seg likevel. 

Chris: Ja, det skulle man kanskje tro. Men i det øyeblikket lokføreren gjennomfører denne sporendringen observerer en ung mann noe som gjør ham urolig.   

Dramatisk skifte i musikken

For – i en av togvognene sitter en passasjer, en ung mann,  og titter ut av vinduene for å få tiden til å gå, og i det toget kjører vekk fra  tretten stasjon å legge ham merke til at  at toget kjører på rødt lys. 

Og siden denne passasjeren har et sikkerhetskurs fra Jernbaneskolen, så begynner jo han å lure hva er det som foregår. 

Og et øyeblikk der, så vurderer han faktisk  å trekke i nødbremsen.  Og Mens han sitter og vurderer dette så ser han hvordan toget kjører  raskere og raskere.

Stille

Til slutt slår han seg til ro med at togføreren må ha fått beskjed om at det er greit å kjøre på rødt, så han dropper ideen å trykke på nødbremsen. Han har nemlig og lært at det kan være greit å kjøre på rødt, hvis man får beskjed om det  fra stasjonspersonalet. 

Lars: Men problemet er at lokføreren der framme ikke har fått noen slik beskjed. Han har kjørt på uvitende om han akkurat har sust forbi rødt lys Og toget dundrer videre nordover og snart ser han noe som gjør at pulsen hans fyker i været.

For Mot han kommer det et motgående persontog på samme spor i full fart. Togføreren skjønner umiddelbart hva som er i ferd med å skje, at han er sekunder unna å treffe motgående tog. 

Chris: ja, Togføreren nøler ikke et sekund og trykker ned nødbremsen alt han klarer. Samtidig hører han at det togføreren på det andre toget også bremser – skriket av stål mot stål går jo med lydens hastighet. Men dessverre så har begge to såpass høy fart at det er umulig å unngå kollisjon. 

Og for å berge livet kaster begge togførerne seg ut av toget, lander i snøen, og mens de ligger der ser de at katastrofen inntreffer. To tog på 1200 tonn krasjer i hverandre. 

Vi hører smell. Så blir det stille. Etterfulgt av dronemelodi.

Lars: Kollisjonen er så kraftig at menneskene som satt i de fremste vognene blir slengt rundt. Den ene togvognen, senere kjent som vogn nummer 16, på Oslo-toget er helt ødelagt. I kollisjonen ble kupevognen brøytet i filler da motgående togvogn kjørte den ned som en bulldoser. 

Og rundt om i området er rester fra toget og vognene er kastet rundt.  Flere kofferter, klær ligger spredt utover i snøen. 

Pause

Musikk. Vind og utelyd. 

Chris: Totalt var det rundt 800 mennesker i begge togene før kollisjonen. Og Man hører paniske skrik fra barn og voksne. Flere er fastklemt i vraket. 

Det er barn som roper på mamma. Andre skriker etter hjelp i håp om at ukjente skal få dem ut fra vrakene. De som ikke finner sine kjære i togvognene beveger seg ut av toget og leter blant vrakrestene og langs togskinnene. 

Det er sur vintervind og kulde som gjør at flere fryser veldig mens de leter. Samtidig var mange så i sjokk at de var rolige og stille, de kunne ikke tro det som hadde skjedd.

Lars: Og snart var det flere som skjønte at noe hadde gått galt langs det fredelige landskapet ved Tretten.

Chris: På togperrongen ved stasjonene nord og sør for Tretten ventet mange venner og familiemedlemmer på sine kjære. Flere prøvde å speide for å se om toget snart dukket opp, men det kom ikke noe tog. 

Flere av de pårørende ringt til NSB for å få flere svar, men selv NSB hadde ikke oversikt og kontroll på hvor stor ulykken var.

Lars: Men de som fikk oversikt ganske raskt var redningsmannskapet, og da de første redningsfolkene ankom ulykkesstedet så skjønte de at her måtte det flere ressurser til.

Chris: Ja, og en av de bodde tilfeldigvis noen kilometer fra ulykkessteder. Han satte seg i bilen med en gang og kjørte ned – og det synet som møtte ham beskrev han som fryktelig. 

MUSIKK

Flere var blitt drept i sammenstøtet og mange var hardt skadet. Det var så kaotisk at man først ikke visste hvordan man skulle gå fram. Men etter å ha mobilisert 20 ambulanser, 3 forsvarshelikoptre og 300 frivillige fra Gardemoen begynte man å få kontroll. Men det var hardt arbeid. Men det var så vanskelig å komme fram at til tross for den enorme responsen fra nødetatene at flere overlevende faktisk begynte å haike mot Lillehammer for å komme seg til et varmt sted der de kunne få hjelp.

Siden flere var fastklemte og andre var sperret blant vrakene, så måtte man grave og løfte bort de sammenklemte vrakdelene for å få folk ut. Det var forferdelig krevende og siden det var februar så var mørket over Tretten mens arbeidet pågikk utover dagen, det gjorde enda vanskeligere.

Du kan selv se for deg hvor grusomt det må ha vært å være fastklemt i flere timer, mens kulden biter på og du ikke aner om du vil klare deg. Men etter flere timer, da klokken hadde passert 20, så var den siste som var fastklemt reddet.

Og de neste dagene kom tallene om hvor mange som var døde og såret, i det som nå var den største togulykken i norskfredstid.

Vi hører nyhetsklipp

Lars: Chris, det var en tydelig preget NSB-sjef som vi hørte, og ulykken var et stort sjokk for folk og flere kunne ikke forstå at dette kunne skje i Norge. 

Chris: Det var noe av det første pressen spurte om, og politikere og ikke minst NSB. For Dovrebanen var utstyrt med det mest moderne utstyret for togsikkerhet. Men Tretten-ulykken knuste forestillingen om at jernbanen var trygg. Den tilliten måtte man få tilbake fra folket. Så like etterpå gikk myndighetene til verks.

Politiet starter sin etterforskning, NSB satt ned en granskingskommisjon og det ble også nedsatt en uavhengig granskingskommisjon.

Vi hører radioklipp/tv-klipp og sitater fra aviser.

Etter en stund landet NSB sin gransking på at det ikke var noe feil med sikkerhetssystemet, og ulykken var en menneskelig feil. Så de konkluderte med at nordgående tog fra Oslo hadde kjørt på rødt lys.

Og politiets etterforskning hadde samme konklusjon. Man mente at togføreren og lokføreren måtte stå til ansvar. Så snart kunne folk lese i mediene at de to var blitt tiltalt av påtalemyndighetene. 

Lars: Og hvordan reagerte de to på tiltalen?

Chris: De nektet for at dette kunne stemme og hevdet sin uskyld (må leses dramatisk og rolig). Selv om Politiet og deres egen arbeidsgiver NSB mente det motsatte, og det må ha vært en stor belastning for de to karene. Men så skjedde det noe. 

Det var nemlig en tredje granskning av ulykken, og den var uavhengig. De konkluderte også at det ikke var noen ikke var noe feil i sikkerhetssystemet, men de trakk fram andre tekniske feil som ikke togføreren og lokføreren kunne noe for. Dermed falt saken til påtalemyndighetene. Og det førte til at togføreren ble frikjent og saken mot lokføreren havnet i søppeldunken året etterpå.

Lars: Hvilke etterspill fikk tretten-ulykken for norsk jernbane?

Chris: Den snudde om på alt. Året etter ulykken, i 1976, kunne generaldirektøren i NSB fortelle om ambisiøse planer for et nytt sikkerhetssystem som skulle sørge for at alle tog som kjørte på røde lys heretter bremset automatisk. Og på 80 og 90-tallet fikk flere jernbaner i landet vårt disse systemet, det gjorde sikkerheten enda tryggere.