Theodor Fischer og Ola Bræin akte kjelke sammen i barndommen. Nå er Ola 84, men han glemmer aldri kameraten som bare fikk bli seks år gammel.

Mor tok meg med opp på loftet, plasserte en stol slik at jeg hadde utsyn fra det skrå takvinduet. Bilferga ‘Trygge’ lå ved det gamle fergeleiet … ‘Der reiser jødene’, sa mor.

Ola Bræin i Tidens Krav, 15.12.2000

I parken mellom Langveien og Konsul Johnsens gate i Kristiansund, like ved Kirkelandet kirke, står en skulptur av en mor med to barn.

Under og rundt monumentet er det flere små stener med navn på. Til sammen er det 18 navn – 18 mennesker fra Kristiansund som ble drept under 2. verdenskrig fordi de var jødiske. Noen av steinene bærer påskriften «Fischer»: Hermann, Gusta, Ruth, Judith, Emanuel – og Theodor.

Når Ola Bræin (84) går gjennom parken, gjør skulpturen ekstra sterkt inntrykk på ham fra en spesiell vinkel: Bakfra, litt fra siden. Det er noe gripende i linjespillet fra den vinkelen, synes han.

Theodor Fischer, bare fem år gammel da han ble arrestert i november 1942, var Olas lekekamerat i barndommen.

Ola var seks år da han og moren stod på loftet og så bilfergen «Trygge» ved kaia, og det moren sa om jødene ga ikke så mye mening for ham den gangen.

Nå, 79 år senere, tenker han på det ofte.

– Jeg blir aldri ferdig med det. Det kommer tilbake til meg i flashbacks.

Den store hagen rundt huset til Fischer-familien i Ole Jullums gate 17 var full av leker da Theodor og Ola var små. Hver dag gikk Ola over i den store hagen og banket på hos den glade, litt beskjedne lekekameraten. De lekte med lekene i hagen, de bygde hoppbakke i den bratte bakken ved siden av huset.

Særlig husker Ola en kjelke Theodor eide. Den hadde vaier i styret som gjorde den lett og god å styre nedover bakkene.

Faren til Theodor, Hermann, var formann og cellist i orkesteret der faren til Ola var dirigent. Moren til Theodor, Gusta, var et overskuddsmenneske – varm, smilende og omsorgsfull.

Theodor var yngst i en søskenflokk på seks, og de to eldste søstrene, Sara og Lilly, flyttet hjemmefra da han var ganske liten. Storebror Emanuel og storesøstrene Judith og Ruth bodde hjemme i Kristiansund.

Fischer-barnas farmor og farfar het Dina og Abraham og hadde kommet til Trondheim fra Litauen på slutten av 1800-tallet. De hadde barn og barnebarn i Narvik, Kristiansund og Trondheim.

Et av barnebarna, Liv Astrid Bakken (f. Isaksen), er i dag 87 år gammel. Hun ble født i 1932 og var omtrent jevngammel med Ruth og Judith. De tre lekte mye sammen i barndommen.

– Jeg mistet 12 søskenbarn under krigen. Det er helt ufattelig å tenke på, sier Liv.

Jøder som bodde i Kristiansund var formelt tilknyttet forsamlingen i Trondheim. Derfor var det vanlig å dra til Trondheim i forbindelse med rituelle handlinger som omskjæring, Bar Mitsva og ekteskapsinngåelse.

Ved slike viktige anledninger kom Ruth og Judith på besøk hjemme hos Liv i Innherredsveien 27, der bestemor Dina og bestefar Abraham også holdt til.

Liv kom også på besøk til Kristiansund. Den første virkelige reisen hun kan huske hun la ut på var med Hurtigruten dit i pinsen 1938. Liv var bare seks år, og husker hun syntes reisen var virkelig spennende.

– Bare det å reise med båt var stort, forteller Liv.

I Kristiansund gikk Judith, Ruth og Liv rundt i byen og så seg om. De gikk i butikken til onkel Hermann, Beklædningsmagasinet FIX, og de tok ferge fra øy til øy sammen med storfamilien.

Det var bare to år før krigen brøt ut og rammet Kristiansund hardt.

– I min barndom på 30-tallet var det mye snakk om Hitler og Tyskland og alt det som skjedde der. Som barn oppfatter man mange ting, selv om man ikke helt forstår. Jeg syntes jo at dette var forferdelig, og jeg hadde mareritt om Hitler, forteller Liv.

28. april 1940 begynte luftangrepet mot Kristiansund. Mange av byens innbyggere evakuerte. Blant dem var Fischer-familien, som dro til Kvisvik, der de hadde hytte.

Bombingen varte i fire dager. Familien Fischer og de andre innbyggerne kom tilbake til en by som ikke var til å kjenne igjen – store deler var totalskadd.

I 1942 kom innskrenkningene i rettighetene til den jødiske befolkningen i Norge på rekke og rad.

I januar gikk det ut beskjed til alle politimestere og lensmenn i landet om at alle jødiske nordmenns pass skulle stemples med «J». I mars ble jødeparagrafen, som nektet jøder innreise til Norge, gjeninnført i grunnloven. I oktober kom vedtaket som lovliggjorde inndragning av jødiske formuer og eiendommer.

Theodors far ble arrestert i mai samme år og satt i Ålesund kretsfengsel. Senere den sommeren ble han flyttet til Trondheim, deretter nordover til Kvænangen.

Fischer var en høyt aktet mann i lokalmiljøet, og 104 personer underskrev et opprop som ble sendt til justisminister Sverre Riisnæs for å få ham løslatt fra fengselet.

Riisnæs svarte at det ikke var noe han kunne gjøre, og at han dessuten var prinsipielt enig i at alle jøder i Norge måtte ut av landet: «Det bør være en selvfølge at vi no blir kvitt dem», skrev han. Riisnæs hadde selv vært pådriver for gjeninnføringen av jødeparagrafen.

Etter at Hermann ble arrestert, var Gusta alene med de fire barna som fortsatt bodde hjemme. Den 25. oktober rammet tragedien igjen: Denne gangen kom politiet på døra for å ta med seg Theodors storebror Emanuel, 19 år gammel.

Dagen før hadde Emanuel spurt en kamerat om ikke de skulle flykte til Sverige sammen. Kameraten ville ha et døgns betenkningstid.

Det var ett døgn for mye – Emanuel ble arrestert den 26. oktober og deportert med skipet D/S «Donau» en måned senere.

Sent i november banket det på døra til Gusta og barna. Det var en advokat og en tilsynsmann som kom for å registrere og inndra familiens eiendeler.

Gusta måtte stå og se på at de to mennene registrerte og vurderte verdien av familiens flotteste eiendeler: Møblene i stua, det elektriske utstyret, grammofonen, sølvtøyet – alt annet enn noen få personlige eiendeler som de fikk lov å beholde.

En uke senere, om morgenen den 30. november, banket det igjen på døra i Ole Jullums gate 17. Denne gangen var det politiet. 

De hadde fått beskjed om å arrestere Gusta og barna. Gusta pakket bort det lille familien hadde igjen av verdier – så de skulle ha noe å komme tilbake til.

Så ble hun og barna eskortert ut av huset i byen hvor hun hadde bodd sammen med mannen sin i 27 år, byen hvor hun hadde oppfostret seks barn.

Ruth og Judith dukket ikke opp på skolen den dagen. Klassekameratene rakk å se dem én siste gang: På kaia, like før avreise. Naboer og venner møtte opp for å se familien av sted. Ruth og Judith fikk litt godteri av noen venninner.

Og mens Theodor sto på kaia med kosebamsen sin i hånden, sto Ola på loftet med moren sin. «Der reiser jødene», sa hun. Det skulle ta mange år før han skjønte hva det betydde.

Senere samme dag banket Ola på døra til huset til Theodor. Han ville leke, slik de pleide. Ingen svarte.

Det tok flere dager før Ola sluttet å banke på.

Litt etter litt forsvant lekene i hagen til familien Fischer. Den siste leken til å forsvinne var kjelken med vaier i rattet.

I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 773 norske jøder arrestert og deportert til nazistenes utrydningsleirer. Bare 38 personer overlevde leirene.

Ingen av Fischer-barna var blant dem.

De fleste jødiske nordmenn ble deportert med slaveskipet D/S «Donau» den 26. november 1942. Theodors storebror Emanuel var blant disse.

Theodors far, Hermann Fischer, ble deportert samme dag med skipet M/S «Monte Rosa» til Århus i Danmark. Derfra ble han fraktet med tog via Hamburg og Berlin til Auschwitz, hvor han var til han døde i begynnelsen av februar 1943.

Den 24. februar samme år ble Gusta, Judith, Ruth og Theodor deportert med skipet M/S «Gotenland». Theodor Fischer kom med moren og de to storesøstrene til utrydningsleiren Auschwitz-Birkenau den 3. mars 1943.

Det var nesten akkurat én måned etter at pappa Hermann hadde dødd der – men det visste de ikke. De ble alle drept ved ankomsten.

Av Gusta og Hermanns barn var det bare Sara som overlevde krigen. Både hun og søsteren Lilly flyktet til Sverige, men Lilly døde i en eksplosjonsulykke i 1942. Hun etterlot seg en liten datter.

Sara kom tilbake til Norge etter krigen og fikk fire barn. Lilly og Saras barn fikk selv barn, og i dag lever fem barnebarn, ti oldebarn og tolv tippoldebarn av Gusta og Hermann Fischer – altså til sammen 27 etterkommere.

Liv og Harriet, Fischer-barnas kusiner, overlevde krigen ved å flykte til Sverige med familien. I tillegg til Sara, Liv og Harriet var det bare fetteren Abel som overlevde krigen av barnebarna til Dina og Abraham Fischer.

– Da dette skjedde var jeg jo et barn, og jeg oppfattet ikke tingene på samme måte – men etter hvert som jeg blir eldre synes jeg det er verre og verre å tenke på, sier Liv i dag.

Å sortere følelser i forhold til et slikt vanvidd er vanskelig. Men jeg bærer nok ennå på en uforløst sorg over tapet av Theodor og den skjebne han fikk.

Ola Bræin i Tidens Krav, 15.12.2000.