Spritslaget på Bygdøy

Den voldelige kampen på Bygdøy i 1923 ble en ripe i lakken for de romantiserte spritsmuglerne under forbudstiden. Kampen ble også utgangspunktet for en kritikerrost roman, skrevet av en av smuglerne som var involvert.

En ustanselig indførsel foregaar dag og nat av sprit og brændevin – og politiet staar maktesløst.Norges Handels og Sjøfartstidende, 26.03.1923

Bygdøy, natt til 23. mars 1923: Snøen lå tykk og råtten over Bygdøylandet. En pram gled gjennom en råk i isen fra øya Killingen og nærmet seg Sjøbadet på Bygdøysiden. 

Politibetjentene Berg og Lauritzen nærmet seg stranden i sivil. De kunne se at tre mann satt i prammen, som nå hadde kommet helt inn til land. 

En av dem, en blond, glattbarbert mann som så eldre ut enn de to andre, virket å være lederen, men de dro ikke kjensel på ham. 

Det skulle gå flere år før mannen i prammen ble en kritikerrost forfatter. 

Berg og Lauritzen kom seg ned til båten og fikk fatt i den, mens de tre smuglerne ble borte i mørket. 

I prammen fant politibetjentene nøyaktig det de hadde forventet: en større last med spritkanner. 

Verken Berg eller Lauritzen var nybegynnere når det gjaldt å hanskes med spritsmuglere. Begge var en del av avdelingen som ble opprettet under forbudstiden for nettopp denne typen kriminalitet, og begge hadde vært ute en vinternatt før. 

Spritbeslaget måtte fraktes til politistasjonen, men da måtte de først få tak i en vognmann som kunne frakte den. 

De bestemte seg for å ro lasten over til Killingen, der de visste at det var telefon til låns i et av husene. 

Over på Killingen gikk de rett opp til huset som tilhørte en herr Pettersen og lånte telefonen. Der ble de sittende i nesten to timer, før de igjen satte seg i prammen, på vei tilbake til Bygdøy. 

Det som ventet dem på andre siden ble i etterkant en av de mest omtalte kampene i den såkalte «smuglerkrigen» – den langvarige kampen mellom politi, tollere og spritsmuglere under forbudstiden. 

Hendelsen sendte seks mann i fengsel og to til sykehus med alvorlige skader.

Den ble også opphavet til en av de mest berømte kriminalromanene i moderne norsk litteratur, skrevet av den mystiske mannen i prammen.

Smugling under forbudstiden

Avholdsbevegelsen sto sterkt i Norge etter 1. verdenskrig. Rasjonering og krisetider hadde ført til en mangel på basisvarer som korn og poteter, og mange ønsket ikke at det som fantes skulle brukes i spritproduksjon. 

Allerede i 1914 hadde et midlertidig alkoholforbud blitt innført. Etter en rådgivende folkeavstemning i 1919 ble det klart at flertallet av Norges befolkning ønsket å fortsette forbudet mot brennevin.

I de større byene, særlig i Kristiania, var det mange som var misfornøyde med avgjørelsen. Etterspørselen etter brennevin var stor, og snart strømmet varene inn til byene langs kysten med biler, jernbane, ruteskip og småbåter. 

Bygdøy var et av de mest populære stedene å losse spriten. 

– I politikretser var smuglerne de minst upopulære kriminelle. «Ærlige kjeltringer», ble de kalt, fordi det var dem det var greiest å ha med å gjøre. 

Det sier Per Ole Johansen, kriminolog og forfatter av blant annet Markedet som ikke ville dø: forbudstiden og de illegale alkoholmarkedene i Norge og USA og Den illegale spriten: fra forbudstid til polstreik. 

Blant dem som var imot forbudet dannet det seg en slags romantisk forestilling om de norske spritsmuglerne. Raske penger, seksuelle eventyr, dyre biler – smuglerne ble plutselig et nytt og spennende innslag i sosieteten.

– Smuglerne skapte sine egne myter. De skilte seg ut fra andre kriminelle i Norge, og gjenspeiler en forestilling som vi har fra smuglermiljøet i USA, sier Johansen.

Slaget

Bygdøy, 1923: Klokken var nesten tolv da Berg og Lauritzen på ny nærmet seg stranda på Bygdøy. Idet båten traff land, ble de angrepet.

En hel gjeng hadde møtt opp for å gjenerobre spritlasten. De sparte ikke på kruttet. 

Steinene haglet mot politibetjentene i båten, som forsøkte å kjempe tilbake så godt de kunne. En åre traff betjent Berg i bakhodet og etterlot seg et gapende sår. 

De fikk båten litt ut fra land igjen, men steinene fortsatte å hagle, og snart lød det også skudd. En skarp smerte skjøt gjennom nesebeinet til Lauritzen – han var blitt truffet av en diger stein, og falt overende i båten. 

Politimennene syntes de hørte sinte stemmer i mørket:

«Slå dem ihjel! Skyt dem ned!»

Skuddene gnistret da de traff spritkannene i metall.

«Hold opp, vi bare ødelegger spritkannene», lød det fra land.

Skuddene opphørte. 

Sterkt forslåtte lå Berg og Lauritzen i båten. De drev rundt i råken mellom øya og fastlandet, ute av stand til å bevege seg verken fremover eller bakover. 

Men etter det som må ha virket som en evighet for de to forslåtte og kalde politimennene, kom et fartøy til syne gjennom mørket. Tre menn satt i båten, som så ut til å komme fra Kilingen. 

De fikk festet et tau i jolla, og trakk politimennene tilbake mot øya. 

Ikke før hadde Berg og Lauritzen satt foten på stranda, før de ble angrepet på nytt.

Noen hadde åpenbart ventet på dem.

I kampens hete fikk politimennene revet seg løs. De løp opp mot Pettersens hus, der de hadde lånt telefonen tidligere samme kveld. 

Herr og fru Pettersen hadde lagt seg, men våknet av rop om hjelp utenfra. Like etter ble en båtshake kylt med voldsom kraft inn gjennom inngangsdøren. 

Gjennom vinduet fikk herr Pettersen øye på de to politimennene. Bak dem så han skikkelser i mørket som nærmet seg huset hans med redskaper i hendene. 

Han ropte til Lauritzen og Berg at de skulle komme rundt huset. Der slapp ham dem inn gjennom et kjøkkenvindu. 

Da de så at politimennene var tatt inn i varmen, ga smuglerne opp jakten og vendte tilbake til stranden og byttet. 

Berg og Lauritzen ringte etter forsterkninger. Fra Aker og Kristiania politistasjoner rykket politiet stort ut.

Snart hadde de arrestert seks mann – alle som ikke hadde rukket å stikke av. 

Uoppklarte spørsmål

Det tok sin tid før Berg og Lauritzen hadde kommet seg nok til å avgi forklaring. Imens trykket avisene store og dramatiske overskrifter om det de omtalte som «en voldsom Smuglerbatalje paa Bygdø».

Med ett var det slutt på smuglerromantikken. 

– De som kunne faget, visste at de ville miste respekt hos opinionen hvis de angrep politi eller tollere. Det kom veldig sjelden til voldelige konfrontasjoner med politiet, sier Johansen. 

Avisene beskrev en stygg kamp mellom politi og smuglere, men gjengivelsene spriket og var fulle av hull. 

Hvorfor hadde det blitt så voldelig? Hvem var de tre mystiske skikkelsene i båten som dro Berg og Lauritzen i land? Hvorfor hadde politiet bare sendt to mann, og hvorfor tilkalte de ikke forsterkninger første gang de var inne hos Pettersen i nesten to timer, med smuglere på frifot? 

Overbetjent Hougen ved Aker politi ble intervjuet av journalisten fra Dagbladet:

«– Var ikke politimennene bevebnet?

– Akers politi pleier aa være bevebnet, naar de er ute efter smuglere. 

– De var det altsaa ogsaa fredag natt? Hvorfor skjøt de ikke?

– Det har de ennu ikke avgitt forklaring om. men det var jo mørkt, og de blev tvunget til aa ligge paa bunden av baaten. 

– Kunde ikke politiet sendt en større styrke, naar man var varslet paa forhaand?

– Vi har ingen spesiell avdeling for spritfangst, og vi kunde ikke godt sende flere enn de to menn vi har paa Bygdø politistasjon.»

Etter hvert arresterte politiet flere antatte gjerningsmenn. Alle pleide å vanke på Nobel Vinstue, der smuglerne i Kristiania vanket og gjorde avtaler seg imellom. 

Ingen av dem virket å ha hatt noen sentral rolle i å planlegge og gjennomføre smuglingen, og forklaringene deres gjorde ikke politiet noe særlig klokere på detaljene i hva som hadde skjedd. 

Tre ting sto imidlertid nokså klart for politiet etter hvert:

1. Det hadde vært flere biler på stranden med kjøpere som ventet på selgeren fra Killingen da politiet kom. 
2. Det var antakeligvis en bakmann som hadde organisert det hele og som sto for avtalen, og ham hadde de ikke fakket ennå.
3. Det hadde vært såkalte «lettere» til stede – andre kriminelle som var ute etter å stjele spriten fra smuglerne.

Den ukjente bakmannen blir avslørt

Politiet fikk inn anonyme tips om en mann ved navn Arthur Antonisen, som hadde bodd på Hotell Bristol under falskt navn. Dette skulle ifølge flere være mesterhjernen bak smuglertoktet. 

Flere vitner mente de hadde sett Antonisen skyte mot politiet på Bygdøy.

Det viste seg at Antonisen også hadde bodd på Killingen etter slaget, og at han hadde flere skjulesteder i byen. 

Etter flere uker med fruktesløs jakt fikk politiet et brev fra Antonisen. Han hevdet at det hele hadde vært en misforståelse, og at han kunne komme på politistasjonen og forklare seg på et passende tidspunkt. 

Det fikk han imidlertid ikke anledning til. Flere uker etter slaget ble han omsider pågrepet. 

I retten forklarte Antonisen seg på samme måte som flere av de andre tiltalte: Det hadde ikke vært meningen å skade politiet, de trodde det var en bande lettere som utga seg for politi og ville stjele spriten fra dem. 

De tre mennene i båten som hadde tauet politiet inn til Killingen hadde angivelig vært tre kjente skikkelser i Kristianias kriminelle miljø: «Mannen fra havet», Henry From Knudsen og den senere kjente skikkelsen «Gulosten». 

Dem som ventet på stranden for å kjøpe sprit, og Antonisen og hans medhjelpere som skulle levere spriten, hadde trodd det var disse letterne de hadde angrepet med stein og årer.

Hadde de visst at det var politiet som satt i båten, bedyret Antonisen, ville de ikke ha angrepet.

Berg og Lauritzen ble helter i fortellingen om spritslaget. Men hvorfor de ikke hadde arrestert de tre mennene i båten da de først kom til Bygdøy, ble de ikke spurt om.

Heller ikke hvorfor de hadde sittet inne hos Pettersen i nesten to timer før de rodde tilbake, i stedet for å forsøke å finne smuglerne.

Senere uttalte flere av de mistenkte at betjent Lauritzen var kjent for å være en enkel mann å ha med å gjøre når det gjaldt smugling. 

– Var det noe som var vanlig i politiet under forbudstiden?

– Det var ikke noen systematisk korrupsjon, slik som i USA, men det forekom nok blant enkelte. Relativt sett var det mer vanlig med småkorrupsjon blant politiet i forbindelse med smuglingssaker enn andre saker, fordi spritpenger var sett på som «rene penger», sier Johansen. 

Skiftet navn og ble kritikerrost forfatter

«Gulosten» og de andre vitnet imidlertid mot Antonisen. Letterne fremstilte seg som politiets redningsmenn, men hadde ingen god forklaring på hvorfor de tilfeldigvis befant seg i båt mellom Bygdøy og Killingen akkurat da politiet lå såret i jolla. 

De tre letterne fikk gå fri. Så heldig var ikke Antonisen og fem andre av de til sammen 21 siktede. Antonisen fikk to år i Botsfengselet. 

I fengselet skrev han ned sine erfaringer fra slaget på Bygdøy og de tolv kriminelle årene som hadde ført ham dit. 

Denne dagboken ble utgangspunktet for den kritikerroste romanen Smuglere, som Antonisen ga ut under pseudonymet Arthur Omre. 

Antonisen tok senere pseudonymet som navn, og ble Arthur Omre på ordentlig. Han skrev flere romaner og noveller og oversatte blant annet Hemingway og Steinbeck til norsk. 

Kriminolog Johansen kjente selv Omre i barndommen. 

– Han var reservert, og hadde grunn til å være det, for han ble veldig mistenksom og småparanoid da han kom ut av fengselet. Det var mye leit i livet hans, sier Johansen. 

Selv om Omres bøker solgte godt og ble rost av kritikere, fikk han ifølge Johansen aldri innpass i «det gode selskap» i norsk kulturliv.

Detaljene om hva som egentlig skjedde den natten på Bygdøy, og hvorvidt Omre var den bakmannen og mesterhjernen som han ble stemplet som, får vi nok aldri klarhet i. Til det var de ulike forklaringene og vitneutsagnene for forskjellige.

Men mye tyder på at det faktisk var snakk om en misforståelse når det gjaldt angrepet på politimennene.

– Hele bataljen ble utløst av at smuglerne trodde det var en gjeng med lettere involvert. Og det var det jo faktisk også, sier Johansen.

Du kan lese førsteutgaven av Omres roman Smuglere fra 1935 i Bokhylla. Der finner du også romanen Flukten, samt en hel rekke andre bøker og noveller.

Kilder: Markedet som ikke ville dø: forbudstiden og de illegale alkoholmarkedene i Norge og USA, av Per Ole Johansen, Den illegale spriten: fra forbudstid til polstreik, av Per Ole Johansen, Ingen vei hjem: Arthur Omre: en biografi, av Espen Søbye, avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger.

Flere krimhistorier fra Nasjonalbiblioteket: