Slik reagerte Norge da koleraen kom
I 1831 visste norske myndigheter at en dødelig epidemi var på vei til Norge. Men hvordan beskytter man seg mot en sykdom man ikke vet noe om? En fryktelig stank sev ut fra kjelleren på Skjæggerudgården på Grønland i Oslo den 5. oktober 1850
Kjellerrommet var egentlig ment å fungere som leilighet, men det hadde vært oversvømt siden forrige vinter.
Nå skulle kjelleren omsider pumpes for vann.
I rommet over bodde to familier i dyp fattigdom – en feierfamilie og en skomakerfamilie.
Fire voksne, syv barn og to griser bodde sammen på 31 kvadratmeter, som nå var fylt av stanken fra vannet som ble pumpet ut fra rommet under.
En hel kirkegård av uheldige dyr kom til syne på kjellergulvet: Mus, rotter, katter – til og med kadaveret av en hest hadde ligget skjult under vannet.
På hauger av strå og høvelspon i rommet lå det etter hvert syv mennesker med ustoppelig diaré: begge fedrene, en av mødrene og fire av barna.
Kalde og grå i ansiktet ble de syke brakt til kolera-lasarettet på Enerhaugen.
Etter noen dager var alle sammen døde.
Myndighetene var forberedt
Sykdommen som tok livet av innbyggerne i Skjeggerudgården høsten 1850 kalles kolera, og har siden begynnelsen av 1800-tallet tatt livet av mange millioner mennesker på verdensbasis.
Første gang sykdommen ble oppdaget i Norge var i 1832.
Da hadde norske myndigheter på forhånd forberedt seg på at epidemien, som de siste par årene hadde spredt seg via kolonisering og nye handelsruter fra India til Europa, også ville komme til Norge.
Det var allerede opprettet en kommisjon som skulle jobbe for å motvirke en koleraepidemi, og utgitt et anvisningshefte for hvordan man skulle behandle sykdommen.
Problemet var bare at man visste så lite om den.
Få måneder etter at heftet ble utgitt ble de første tilfellene påvist i Drammen. 23 av 33 smittede døde den første måneden.
– Kolera er en bakteriell sykdom, ikke et virus, som Covid-19. Den er helt uproblematisk i Norge i dag, men i 1832 ante man ikke hva det var.
Det sier Chris Nyborg, historiker ved Norsk Lokalhistorisk Institutt ved Nasjonalbiblioteket.
Sammen med andre historikere og forskningsbibliotekarer fra Nasjonalbiblioteket har han brukt de siste månedene på å gjennomgå kilder fra fortidens epidemier.
Flere bølger av kolera herjet befolkningen i Norge på 1800-tallet, særlig i byene langs kysten, hvor sjømenn tok med seg smitten hjem fra utlandet.
Christiania var spesielt hardt rammet. Under det første utbruddet, i 1833, tok sykdommen livet av over 800 mennesker.
Ved neste store utbrudd, i 1853, drepte den over 1400 mennesker i løpet av fem måneder.
Siden kom flere større og mindre utbrudd, som alle gjorde innhugg i befolkningen.
Isolasjon og karantene
– Det som skjer når du får kolera, er at kroppen din tømmer seg for væske. Du kan gå ned flere kilo i døgnet. Løsningen er å tilføre væske, helst intravenøst, og behandle med antibiotika, sier Nyborg.
Det første antibiotikum, penicillin, ble imidlertid ikke oppdaget før i 1928. Sykdommen lot seg derfor vanskelig kurere. Dødeligheten var svært høy.
Legene lente seg i starten på den såkalte Miasmeteorien, som tok utgangspunkt i at smitten spredte seg gjennom dårlig luft.
Prester, leger og sykevoktere ble oppfordret til å unngå å puste inn luften nærmest den syke under behandling.
Vanlige behandlingsmetoder ble anbefalt og prøvd ut, som store doser av opium og «stærke Aareladninger, hos en Voxen aldrig under 3-4 Thekopper af Gangen».
SE OGSÅ VÅR VIDEO: Samtale om pandemi som kulturhistorisk fenomen
Det hjalp nok imidlertid lite – smitten spredte seg nemlig gjennom vannet.
Før man visste det, prøvde man en rekke virkemidler for å begrense smittespredningen – blant annet et virkemiddel som i dag er svært viktig for å begrense spredningen av Covid-19, nemlig isolering av de syke.
Kolerasyke mennesker ble isolert på egne kolera-lasaretter.
– Det kan nok ha vært effektivt noen steder, særlig på landsbygda. Men i byene hadde det ikke noen særlig effekt, for der fikk man jo det samme vannet uansett, sier Nyborg.
Akerselva i Christiania var så forurenset midt på 1800-tallet at det hendte at den tok fyr.
Flere steder rant kloakken inn i vannet – også kloakken fra byens kolera-lasarett.
Slik spredte sykdommen seg raskt, særlig blant dem som bodde i de fattigere strøkene nederst i elva, der vannet var aller mest forurenset.
– Dette er en tid hvor konseptet «vaske seg på henda» ikke er oppdaget ennå. Man vasket seg jo fra tid til annen, men man hadde ikke rennende vann hjemme og kunne vaske hendene etter dobesøk, sier Nyborg.
Avisene rapporterte smittetall og ga reiseråd
– Måten avisene har håndtert Covid-19 på, med den lille rubrikken øverst på nettavisene med oppdateringer i smittetall, er i bunn og grunn ikke noe nytt fenomen, sier Nyborg.
Også tidligere, ikke minst under kolerautbruddene på 1800-tallet, har avisene rapportert om smitte- og dødstall på samme måte.
– Det skjedde selvsagt ikke i sanntid, som nå, men informasjonen var den samme. Folk har alltid villet vite mest mulig om epidemiene, og en av de tingene man har kunnet vite noe om er hvor mange som har blitt syke og dødd.
Røde og gule soner på kartet fantes ikke, men avisene advarte mot reiser til steder med kraftige kolerautbrudd.
Smittesituasjonen i Sverige ble, også den gangen, fulgt med argusøyne fra denne siden av grensen.
Forsvant i Vesten i løpet av 20 år
Over hele landet ble det obligatorisk å sette av plass til en egen kolerakirkegård, så langt som mulig unna der folk oppholdt seg.
– Fordi det var obligatorisk, ser vi eksempler på kolerakirkegårder på steder hvor det aldri var noen som døde av kolera, sier Nyborg.
Det var også restriksjoner i begravelser for å begrense smittespredningen. Færrest mulig skulle være i kontakt med kisten, og den skulle ikke inn i kirken, men kjøres på vogn til kolerakirkegården.
I 1855 oppdaget den engelske legen John Snow at den største smittespredningen i London konsentrerte seg rundt én bestemt vannkran. Da han ødela kranen, sluttet smitten å spre seg.
Det var begynnelsen på slutten for kolera i den vestlige verden.
Vannforsyninger ble sikret, og hvis smitte brøt ut, begynte man å drikke øl i stedet for vann. I løpet av 20 år var smitten omtrent borte.
Det er imidlertid ikke tilfelle i hele verden. Fortsatt dør over 100 000 mennesker av kolera årlig, i områder der tilgangen på antibiotika og rent vann er begrenset.
Kilder: Samtale med Chris Nyborg fra Norsk Lokalhistorisk Institutt, avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger, Hvorledes beskytter man sig mod Infectionssygdomme? av Fritz Messner, Norsk Magazin for Lægevidenskaben. 1851 Vol. 2, «Pest og pandemi» i Nasjonalbibliotekets samlinger, Lokalhistoriewiki
