Sangstjernen Reese – aktivist til det siste
Ruth Reese var en stor artist i Norge på 60-tallet og en viktig drivkraft i arbeidet for å få andre flerkulturelle kunstnere opp og frem. Veien dit var imidlertid ikke bare enkel for den amerikanskfødte sangerinnen.
Hør Ruth Reese synge «The Peoples Call»
Ruth Reese gikk opp på scenen i konsertlokalet Slurpen i Lakkegata i Oslo. Det var oktober 1990, og den kjente sangerinnen hadde akkurat blitt utnevnt til æresmedlem i SOS Rasisme.
Hun fikk prisen i hånden og skulle til å begynne på takketalen, da publikum plutselig la merke til at hun svaiet litt der oppe på scenen.
Så kollapset hun.
Han som hadde gitt henne prisen var lege, og gjorde det han kunne før ambulansen kom få minutter senere. Men livet til Ruth Reese stod ikke til å redde – da sykebilen ankom sykehuset ble hun erklært død.
Chris Nyborg jobber ved Norsk lokalhistorisk institutt på Nasjonalbiblioteket og var til stede som landsstyremedlem for SOS Rasisme da Ruth Reese fikk hjerteinfarkt på scenen.
– Det var jo veldig fælt der og da. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje ikke var noen bedre måte å gå bort på for en som Ruth Reese – på scenen, mens hun ble hyllet for det som hadde vært kjernen i alt hun foretok seg i livet, nemlig kampen mot rasisme.
Fakhra Salimi, daglig leder for MiRA – ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, var en nær venn av Reese på 80-tallet. Hun forteller at Reese alltid var opptatt av å legge kjærlighet i arbeidet sitt, noe som påvirket henne som kunstner.
– Hun var en veldig stor kunstner. Hun ble marginalisert og diskriminert gjennom hele livet, men hun lot det aldri gå inn på henne. Hun ga oss unge det samme rådet, alltid: Uansett hvor mye rasisme og diskriminering du opplever må du aldri miste deg selv, aldri miste kontakten med kjærligheten. Alt du jobber med må du jobbe med ut av kjærlighet.
Barndommen i Chicago
Ruth Reese flyttet tidlig i livet fra Alabama til Chicago sammen med far, mor og en stor søskenflokk. Alabama var en av de mest segregerte statene i USA, og familien hadde hørt at det var bedre forhold lenger nord i landet. I Alabama stod familien i fare – Ruths onkel hadde allerede blitt lynsjet av en hvit mobb.
Oppveksten i Chicago ble imidlertid alt annet enn enkel for Ruth og søsknene, skrev Reese i sin selvbiografi «Min vei».
Etter bare to år i den nye byen døde faren til Ruth. Moren stod igjen med en stor ungeflokk og en minstelønn det knapt gikk an å leve av. Selv om alle familiens barn måtte bidra til «familiebanken» når de ble gamle nok til å jobbe, var det uaktuelt for Ruths mor å ta dem ut av skolen – utdannelsen skulle de ha.
Ruth ble tidlig engasjert for de to tingene som skulle fortsette å oppta henne for resten av livet: Musikken og afroamerikanernes kamp for et mer rettferdig samfunn. Da hun var ni år opplevde hun noe som fikk øynene hennes opp for begge disse tingene.
En varm fredagskveld i august var Ruth på øvelse med barnekoret hun sang i. Midt i øvelsen kom en høyreist, elegant mann inn i rommet. Han het James A. Mundy og var en anerkjent dirigent, og dessuten leder for Pilgrim Baptist Church sitt seniorkor i området.
Mundy forklarte at koret hans trengte tre små engler til en opptreden de skulle ha. De skulle ha englekostymer på, og en av englene skulle synge. I sin selvbiografi beskrev Ruth hvordan alle barna begynte å le av forespørselen. Svarte engler? Det hadde ingen av dem hverken sett eller hørt om noen gang. Engler hadde hvit hud, blondt hår og blå øyne, det visste alle.
Da det var Ruth sin tur til å prøvesynge til rollen som den syngende engelen, ble Mundy fengslet av måten hun sang på. Hun fikk rollen.
Konserten ble en suksess, og den sparket samtidig igang en debatt i det lokale kirkemiljøet om mangelen på mangfold i kirkens litteratur og avbildning.
The Black Rose
Senere i oppveksten skulle Reese flere ganger få kjenne segregasjonen og urettferdigheten i det amerikanske systemet på kroppen. Hun fikk sparken fra flere vaskejobber hos hvite amerikanere på grunn av manglende underdanighet, og da hun senere søkte om plass på et universitet fikk hun avslag med begrunnelse om at universitetet allerede hadde fylt opp «kvoten» for afroamerikanske studenter.
Det var flere hundre hvite elever og bare fem svarte som kom inn.
Med litt hjelp fra en tidligere sanglærer kom hun likevel inn. Hun klarte seg godt på universitetet, til tross for diskrimineringen hun opplevde daglig. Afroamerikanske studenter fikk ikke bo på campus, og hun opplevde at universitetets kantine ikke ville servere henne.
Etter universitetsutdannelsen valgte hun å satse på musikken. Samtidig meldte hun seg inn i «Committee for the Negro in the Arts» som ville bekjempe de stereotypiske framstillingene av svarte på radio, på film og i media.
Hun fikk forståelse for hvor viktig det var å skape et korrekt bilde av afroamerikansk kultur i media dersom man skulle lykkes i å få til en holdningsendring.
Ruth Reese reiste til Europa for å fortsette studiene sine, og turnerte etter hvert rundt i både Frankrike, England, Italia og Danmark. Hun var først en del av ensemblet til den berømte danserinnen Catherine Dunham, og fikk deretter en karriere for seg selv under tilnavnet «The Black Rose».
Fulle hus i Norge
I 1956 reiste Ruth Reese til det som skulle bli hennes nye hjemland for første gang. Hun hadde fått en jobb på hotellet Astoria i Oslo, hvor hun opptrådte sammen med blant annet Arve Opsahl, Leif Juster og Carsten Winger.
I løpet av oppholdet i Norge møtte hun bokhandleren Paul Shetelig, som hun etter hvert giftet seg med og slo seg ned sammen med i Oslo.
Karrieren i Norge gikk godt for Ruth Reese. Hun var allerede en kjent sangerinne i Europa, og nå sang hun for fullbookede hus rundt om i hele landet.
Særlig likte hun å opptre i Nord-Norge, og hun skrev senere at hun aldri hadde møtt så mye vennlighet på noen av sine reiser som da hun opptrådte i blant annet Tromsø, Harstad, Narvik, Bodø og Svolvær.
Hun turnerte også med flere opplysningsprogrammer om afroamerikansk musikk og historie, og benyttet enhver anledning til å ta opp den afroamerikanske befolkningens stilling i USA.
Chris Nyborg fra Norsk lokalhistorisk institutt husker engasjementet hennes for ungdommen i SOS Rasisme.
– Hun genererte masse aktivitet rundt seg og etablerte et nettverk som også gjorde at andre med ikke-norsk bakgrunn klarte å komme seg opp og frem. En del av det hun dro igang ser vi ettervirkningene av den dag i dag, sier Nyborg.
– Også hadde hun en personlighet av den typen som fyller rommet. Hun var det naturlige midtpunkt, samtidig som jeg aldri fikk følelsen av at hun på noen som helst måte følte at hun var bedre enn andre.
Særlig har én spesiell opplevelse brent seg fast i minnet til Nyborg. Det var en demonstrasjon foran det sørafrikanske konsulatet på slutten av 80-tallet, på den tiden da apartheidsystemet fortsatt ble opprettholdt i Sør-Afrika.
– Det var ganske amper stemning. Politiet var der, og det så ut til å kunne eskalere. Men så brøytet Ruth Reese seg gjennom folkemengden og begynte å synge «We Shall Overcome». Vi begynte å grine, alle mann. Jeg kjenner på de følelsene selv nå når jeg snakker om det.
– Det ble en kraft som var så autentisk – hun hadde jo kjent det på kroppen, det vi kjempet mot. Den kombinasjonen mellom erfart lidelse og en så god stemme som hun hadde var veldig spesiell. Det roet ned tilstandene. Folk stoppet opp og begynte å synge, og politiet stod bare stille og visste ikke helt hva de skulle gjøre.
Et forbilde for de unge
Fakhra Salimi fra MiRA minnes også godt hvor inspirerende musikken hennes kunne være. Salimi og de andre unge som var mye sammen med Reese på den tiden pleide å komme på konsertene hennes sammen med ektemannen, Paul Shetelig. Da fikk de alltid sitte på første rad.
– Den sangen som heter «Motherless child» var min favoritt.
For Salimi og de andre unge var Ruth Reese en viktig omsorgsperson som interesserte seg for deres velferd og utvikling, forteller hun.
– For meg, og for mange andre, var hun både en omsorgsfull morsskikkelse og en stor inspirasjon. Hun var jo en av de første svarte kvinnene i Norge som kjempet mot den doble diskrimineringen: Å være kvinne og å være svart, sier Salimi, og fortsetter:
– Selv om aldersforskjellen var stor, opplevde jeg ikke den som noen hindring for vårt vennskap, for Ruth hadde alltid et barn inni seg som var med henne hele tiden. Jeg husker en gang vi satt på Aker Brygge og så de små turisttogene komme forbi. Vi tenkte: Hvorfor ikke? Vi tok det lille toget rundt i byen og koste oss veldig med det.
Aktivist til det siste
Ifølge Chris Nyborg ble Reese fort tatt inn i varmen av det norske folk, selv om det også da fantes en god del nordmenn som var skeptiske til henne på grunn av hudfargen hennes. I selvbiografien sin skrev Reese at det til stadighet ble sendt programmer på norsk TV med «minstrel shows».
De hvite skuespillerne eller sangerne i slike opptredener malte seg svarte i ansiktet, med røde, tykke lepper, og fremførte det som skulle forestille afroamerikansk musikk og kultur. Karakterene i disse showene ble ofte fremstilt som dumme og late, og musikken var en dårlig parodi på den virkelige afroamerikanske musikken, som både var langt mer variert og som inspirerte en rekke hvite stjerneartister som ble hyllet for det mange trodde var originalt og nyskapende.
Ruth Reese sendte inn klager på showene og skrev leserinnlegg i både VG og Aftenposten.
– Dette med hvordan afroamerikanere ble fremstilt var en evigvarende kamp for henne, og hun var absolutt en person som turte å si fra. Men den gangen lå det ikke noen politiske føringer på hvordan man skulle bekjempe rasisme, og det var nok lettere å la Ruth Reese få en plass i rampelyset og tenke at man bidro til å skape gode holdninger hos folk enn det var å gå i seg selv, sier Nyborg.
Avisene skrev mange oppslag om Reese da hun var på høyden av sin popularitet på 60- og 70-tallet. Etter at hun gikk bort i 1990 har imidlertid minnet om Reese i stor grad forsvunnet fra den kollektive bevisstheten.
Nyborg tror noe av grunnen til at hun ikke er så kjent i dag var at hun ble ansett som et fremmedelement av mange i Norge mens hun levde.
– Folk som interesserte seg for musikken hun drev med omfavnet henne, men for veldig mange var det «norsk» musikk som gjaldt, og i direkte konkurranse med norske artister var det nok vanskelig å bli like kjent. Hun var veldig populær, men det var også mange som ikke visste hvem hun var, sier Nyborg, og legger til:
– Jeg tror nok også det var en del som aktivt valgte henne bort, og at det hadde sammenheng med hudfargen hennes. Slike holdninger ser vi jo selv i dag – det er alltid noen som ikke vil være med på utviklingen.
Kilder: «Min vei» av Ruth Reese, tilgjengelig fra Nasjonalbibliotekets samlinger, musikk, bilder og avisutklipp fra Nasjonalbibliotekets samlinger, Norsk biografisk leksikon, samtale med Chris Nyborg fra Norsk lokalhistorisk institutt, samtale med Fakhra Salimi fra MiRA-senteret.
