Professor Sicking og jakten på St. Olavs øks

Hva skjedde med skattene fra Nidarosdomen etter at reformasjonen ble innført? Er det fortsatt mulig å finne dem et sted lenger ned på kontinentet – eller på havets bunn? Professor Louis Sicking har funnet nye spor i jakten på en av Norges forsvunne middelalderskatter.

Steinvikholmen, Trondheimsfjorden: Det er første påskedag i 1537, og erkebiskop Olav Engelbrektsson gjør seg klar til å flykte.

Over hele landet kimer kirkeklokkene for å markere slutten på fasten. Men Norges helligste mann har andre ting å tenke på enn påskefeiring denne dagen.

Skipene står klare og venter. Kongens menn er ute etter ham.

Som den mektigste mannen i Norge er katolske Olav Engelbrektsson en av de farligste fiendene til dansk-norske protestantiske kongen Christian III. Kongen må få has på erkebiskopen for å få innført reformasjonen i Norge.

Fra før av har erkebiskopen fått fraktet noen av Norges mest verdifulle skatter om bord på skipet sitt. Blant skattene er øksa til Olav den hellige, som døde omtrent 500 år tidligere.

Men den største skatten lar han være igjen på festningen sin på Steinvikholmen: Olav den helliges relikvieskrin, som består av to sølv- og juvelbeslåtte skrin utenpå et forseggjort treskrin, med levningene etter helgenkongen innerst.

Olav Engelbrektsson setter igjen 100 mann til å vokte over Olav den hellige. Så går han om bord i skipet og seiler ut Trondheimsfjorden, med kurs for Nederlandene.

Nesten 500 år senere, i arkivene i Brussel i Belgia, oppdager historieprofessor Louis Sicking noe han ikke har sett før blant middelalderdokumentene han undersøker: En beskrivelse av noen skip som skulle hente en norsk biskop i 1536.

Sicking begynner å grave i saken. Han leser det han kommer over av litteratur om den norske erkebiskopen, og begynner å lete etter flere dokumenter i de nederlandske arkivene.

– På en konferanse på Island satt jeg ved siden av en norsk historiker. Jeg fortalte ham om det jeg hadde funnet. Han holdt på å dette av stolen av forundring, sier Sicking.

Dokumentene, og det norske forskere kunne fortelle ham, gjorde Sicking nysgjerrig. Hva skjedde med den norske biskopen som hadde flyktet til Nederland i 1537? Hvorfor flyktet han? Og hva skjedde med skatten han hadde med seg?

Arbeidet med å besvare disse spørsmålene resulterte i boken De bijl van Sint-Olav: Op zoek naar Noorse kerkschatten in de Nederlanden – som kan oversettes til “St. Olavs øks: På leting etter norske kirkeskatter i Nederlandene”

– Et av dokumentene jeg har brukt i boka er en inventarliste over de tingene erkebiskopen tok med seg da han flyktet. Det mest spektakulære objektet på lista er St. Olavs øks – øksa som er i Norges riksvåpen, sier Sicking.

I dag er det nesten ingen spor igjen av katolisismens mektige rikdommer i Nidarosdomen. Med innføringen av reformasjonen forsvant det som var av skatter, inkludert viktige statsdokumenter og forseggjorte bøker, til utlandet.

Noen av de største skattene, inkludert øksa til Olav den hellige, tok altså erkebiskopen med seg ut av landet.

Så hva skjedde med verdisakene etter at erkebiskopen hadde kommet til Nederland? Det er et av spørsmålene Sicking har forsøkt å besvare ved å følge i fotsporene til den norske erkebiskopen.

Etter å ha forlatt borgen sin på Steinvikholmen, seiler Olav Engelbrektsson til Lier i dagens Belgia.

Skatten er nå delt i to: Én del, med St. Olavs øks, er i Nederland med erkebiskopen. Den andre er igjen på Steinvikholmen, med St. Olavs skrin som det klart viktigste objektet.

Planen er å forene skattene igjen når den protestantiske kong Christian III er bekjempet og erkebiskopen kan vende tilbake til bispesetet sitt i Nidaros.

Men det blir det aldri noe av. Erkebiskopen får ikke den militære støtten han har håpet på fra katolske støttespillere i Nederlandene. Danskekongen vinner. I 1537 er det slutt på Norges selvstendige rolle i unionen med Danmark, og slutt på katolisismen i Norge.

Soldatene som vokter Olavsskrinet på Steinvikholmen blir bekjempet av kongens menn noen måneder etter erkebiskopens flukt.

De to ytterste lagene på skrinet, de med sølv og edelstener, blir sendt til København for omsmelting. Bare det innerste treskrinet med levningene får stå i fred. Det blir senere gravlagt under Nidarosdomen.

Få måneder senere dør erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nederlandene. Igjen etter ham er den enorme katolske skatten med St. Olavs øks – foreløpig uten noen eier.

– Kanskje Olav Engelbrektsson var redd for at de mektige Habsburgerne, som kontrollerte store deler av det vi i dag kjenner som Nederland, Belgia og Luxemburg, skulle få tak i skattene. I hvert fall plasserte han dem hos en handelskontakt i Deventer før han døde, sier Sicking.

Erkebiskopens død starter en 10 år lang strid om Norges eksilskatter. Alle vil ha en bit av skatten, ikke minst danskekongen, som mener det er hans rettmessige eiendom. Men også katolske keiser Karl V er interessert i den.

– Det er viktig å huske på i denne sammenheng hva disse skattene betyr for katolikkene. De har stor symbolsk betydning, i tillegg til å være verdifulle, sier Sicking.

Men de har også en viktig politisk betydning, forklarer han:

– De norske kongene ble kronet i Nidaros, hvor disse skattene kom fra. Og alle norske konger ble sett på som etterfølgere av Olav den hellige.

Skatten kom i bystyret i Deventer sin besittelse – det var de som fikk ansvaret for å bestemme hva som skulle skje med den. I ti år klarte bystyret å holde konger og fyrster på avstand. Men til slutt måtte de gi etter, og skatten ble overlevert Karl V.s mann Frederik II, pfalzgreve av et område i det tysk-romerske rike.

Frederik II var gift med datteren av den tidligere kong Christian II av Norge og Danmark, og hadde på den måten et visst krav på den dansk-norske tronen.

Sicking tror den avgjørende grunnen til at Frederik II fikk skatten er at Karl V ville det slik.

– Frederik II var en av de viktigste prinsene som støttet keiser Karl V., og jeg tror han fikk skatten som plaster på såret for at ikke keiseren støttet hans krav på den dansk-norske tronen.

– Hva skjer med skatten etter at Frederik II får tak i den?

– Da forsvinner den ut av historien … helt til det igjen dukker opp et spor i Syd-Tyskland i 1826, nesten 300 år etterpå.

I den lille byen Amberg i Sør-Tyskland, som tidligere var en del av landområdet til pfalzgreve Fredrik II, ble det funnet en rekke dokumenter i 1826.

En stor del av dem viste seg å stamme fra Olav Engelbrektssons arkiv – det samme arkivet erkebiskopen flere hundre år tidligere hadde beordret sine menn til å pakke ned og frakte om bord på skipet sitt første påskedag.  

Arkivet fant veien til Norge, og er i dag oppbevart i det norske Riksarkivet.

– Jeg vet at St. Olavs øks og de andre gull- og sølvgjenstandene er mer spektakulære, men som historiker mener jeg at den virkelige skatten allerede har kommet tilbake i form av disse dokumentene. De er en ekstremt viktig kilde, sier Sicking.

– Men hva med resten av skatten?

– For å finne St. Olavs øks og de andre tingene, tror jeg man bør spore dette arkivet. Det ble funnet i et område som tilhørte pfalzgreve Fredrik II, og jeg tror at det kom dit sammen med resten av skatten.

Ifølge Sicking er det enda et spor som kan følges for å finne en del av skatten. I denne boka, skrevet av Peder Claussøn Friis på 1600-tallet, nevnes det at et skip skal ha sunket med noe av skatten om bord.

Men hvor ligger skipet nå? Kan det være at noen av skattene fortsatt ligger på havets bunn – et helt annet sted enn man tidligere har trodd? Få med deg samtalen mellom Louis Sicking og Jørn Øyrehagen Sunde:

https://www.youtube.com/watch?v=akgkzKWaCbo

Kanskje du også vil være interessert i noen av disse historiene