Oseberg-kvinnenes dramatiske reise

To ganger ble de begravet, og to ganger ble de gravd opp igjen. Levningene etter de to Oseberg-kvinnene har utløst skuffelse, begeistring, spekulasjoner og sivil ulydighet: Her får du bli med på den over 100 år lange reisen til de to kvinnene siden de ble funnet i 1904.

En varm julidag i 1904 kom Aftenpostens utsendte journalist til gården ved den nybygde Slagen kirke i Vestfold. Mellom jorder og åkre hevet en veldig gravhaug seg i landskapet. Alt var stille, ikke et menneske var å se. 

Journalisten nærmet seg gravhaugen og kikket ned i det store krateret som åpnet seg foran ham. Fra krateret stakk stavnen på et skip opp, så friskt og brunt som om det nettopp hadde blitt tjæret, med vakre utsmykninger verdig en kirke. 

Ved siden av jobbet en mann iherdig. Han var innsmurt i søle fra topp til tå, helt oppslukt i funnene som han noterte i en stor bok. Det var professor Gustafson, lederen for utgravningen av Oseberghaugen ved Tønsberg i Vestfold.

Journalisten beskrev hvor skitten og sølete den ellers så verdige professoren var; «..men saa interesseret og spændt, paa, hvad dette Fund vil bringe for Dagens Lys, at han ikke engang under sig den høist nødvendige Middagsro, ethvert tænkende Menneske bør have».

• Les hele reportasjen til Aftenposten-journalisten her

Oseberg-funnet var en sensasjonell nyhet. Ikke siden Gokstadhaugen ble åpnet i 1880, 24 år tidligere, hadde man sett noe liknende.

Denne graven inneholdt et enda rikere gravgods: Et praktfullt skip i eiketre, rikt utsmykket, fire sleder med dyreornamentikk, en vogn med flotte utskjæringer og kostbare billedvever var bare noen av de fantastiske skattene som lå i den antatt kongelige graven.

Med den gryende, nasjonalistiske ånden som skulle få sitt utløp i unionsoppløsningen ett år senere var det mange som håpet at graven skulle inneholde levningene av en norsk vikingkonge, en stor historisk personlighet – aller helst Harald Hårfagre.

Det de fant var skjelettene av to kvinner.

– «Å, fillern», har de nok tenkt da. «Men ja, ja – selv konger må ha hatt mødre og bestemødre». De så på dateringen av kvinnene sammenliknet med historiske kilder, skviste litt her og litt der, og vipps, så var hun dronning Åsa, bestemoren til Harald Hårfagre.

Det sier Ellen Marie Næss, arkeolog ved Universitetet i Oslo.

Hun kan fortelle at det var den eldste kvinnen, som da ble antatt å være i 50-årene, som ble dronning Åsa – uten at det i noen særlig grad ble satt spørsmålstegn ved før mange år senere.

Den andre kvinnen ble antatt å være dronningens slavekvinne, og dermed også ung, kanskje i 20-årene – uten at det ble stilt spørsmålstegn ved dette, heller.

– Det var veldig vanskelig for dem på den tiden, til dels også i dag, å forestille seg at kvinnene kunne ha fått en så kostbar grav i kraft av sin egen posisjon i vikingtidssamfunnet. Konklusjonene de gjorde var nok basert på en blanding av kvinnesynet på begynnelsen av 1900-tallet og det intense ønsket om å finne en norsk konge.

1948: Sivil ulydighet og skjelett-krangel

Sommeren 1948, ganske nøyaktig 44 år etter at den nysgjerrige Aftenposten-journalisten oppsøkte professor Gustafson under Oseberg-utgravningene, stormet det igjen rundt kvinnene fra haugen.

Det hadde blitt foreslått at skjelettene deres skulle bli plassert tilbake i graven igjen, og Vestfold Bondekvinnelag hadde samlet inn penger til en aluminiumssarkofag som skjelettene skulle plasseres i.

Skjelettene hadde blitt undersøkt flere ganger, og man visste jo at det var dronning Åsa og hennes trellkvinne – hva var vitsen med å la dem støve ned i et museumsmonter på uverdig vis?

Omtrent slik lød argumentet fra tilhengerne av gravleggingen, deriblant arkeologen Anton Wilhelm Brøgger, som ivret etter å rekonstruere gravhaugen med skjelettene inni.

Hans mest innbitte motstander var anatomen Kristian Schreiner, som nærmest anså forslaget som helligbrøde.

«Hele affæren forekommer meg usmakelig, og jeg håper bare at man kan komme på bedre tanker innen komedien skal foregå 29. august», sa han til VG i slutten av juli 1948.

Komedien han siktet til var den offisielle seremonien som det ble bestemt at skulle foregå ved Oseberghaugen, hvor kvinnene skulle legges ned igjen og graven lukkes.

• Her kan du lese Brøggers erklæring om hauglegging av skjelettrestene

– Dette spørsmålet gikk rett inn i Schreiners vitenskapelige DNA: Han klarte ikke å se på at noen skulle ta et så viktig kildemateriale og destruere det, sier arkeolog Ellen Marie Næss.

Schreiner var heller ikke enig i at man hadde forsket seg ferdig på skjelettene. Han hadde selv undersøkt dem og fant ikke grunnlag for å konstatere at den eldre kvinnen var dronning Åsa og den yngre hennes trellkvinne – det kunne like gjerne være omvendt.

En del av argumentasjonsrekken hans innebar at dersom den eldre kvinnen virkelig var dronning Åsa, ville hun vært en middelaldrende kvinne da hun ifølge sagaene ble røvet av Gudrød Veidekonge.

Det var i hans øyne svært usannsynlig at «denne kvinne selv 20 år før sin død kunne friste til rov».

• Fordyp deg i Brøggers teori om dronning Åsa i denne digitaliserte boken (kun tilgjengelig i Norge)

Dette var flaut, syntes Schreiner – egentlig burde kvinnene få en ærverdig plass i Vikingskipshuset på Bygdøy. «Men så kommer altså historielaget og krever disse skjelettdelene utlevert for å montere dem i en aluminiumskiste!»

Det gikk imidlertid slik Brøgger ville: Kvinnene ble igjen lagt i haugen under en høytidelig seremoni der kronprins Olav var til stede.

Skjelettrestene av den eldre kvinnen ble omhyggelig montert på en plate i kisten, plassert slik man tenkte seg at hun hadde sett ut rent anatomisk.

Skjelettrestene av den andre kvinnen ble lagt ved føttene til den eldre – en passende plass for en slavekvinne.

– Dette sier veldig mye ikke bare om kvinnesynet, men også om det sosiale synet i 1948. Den yngre kvinnen, «den andre», ble rett og slett umenneskeliggjort i formidlingen, sier arkeolog Næss.

Siste ord var imidlertid ikke sagt: Professor Schreiner var nemlig en luring. Før han utleverte skjelettrestene gjemte han vekk noen biter, blant annet noen tenner – viktige DNA-objekter i dagens arkeologi.

– Det var rett og slett sivil ulydighet. Han følte ikke at han kunne stå inne for myndighetene avgjørelse, men måtte bøye seg. Uten at noen visste om det, gjemte han bort disse bitene. Det skulle vise seg å bli veldig viktig, forteller Næss.

2007: Skjelettene avslører ny kunnskap

Schreiners bortgjemte skjelettrester lå gjemt og glemt i flere tiår.

Helt glemt var de nok ikke: Det gikk rykter ved Universitetet i Oslo om at det kunne finnes slike skjelettrester et sted.

Det var imidlertid ikke før Per Holck, nåværende professor emeritus ved seksjon for anatomi ved Det medisinske fakultet i Oslo, fant en boks merket «Oseberg» i De Schreinerske samlinger ved Avdeling for anatomi at Osebergkvinnenes reise fortsatte.

– Benbitene fra de to kvinnene lå i en av eskene som vanligvis brukes til hodeskaller. Jeg trodde jo at den var tom, siden jeg ikke så noen skalle der, men burde nok ha sett bedre etter. Kanskje kom min nysgjerrighet i det riktige øyeblikk, for det har jo blitt et ordentlig «vikingtids-oppsving» siden den første artikkelen jeg skrev på bakgrunn av dette funnet kom, sier Holck.

Holck gjorde nye undersøkelser av kvinnenes levninger og skrev en artikkel om funnene som blant annet førte til at man i 2007 bestemte seg for å hente opp igjen aluminiumskisten med levningene av Osebergkvinnene, i tillegg til levningene av mannen i Gokstadhaugen.

Heldigvis hadde verken Gokstadmannen eller Osebergkvinnene gått helt i oppløsning, slik mange var bekymret for.

Nye undersøkelser av skjelettrestene tydet på at kvinnene døde omtrent samtidig, var omtrent like høye og har hatt svært likt kosthold. K

ostholdet tyder på at de begge kan ha vært prominente personer i sitt samfunn, og ikke bare den eldste av dem, slik teorien var da funnet ble gjort.

Sannsynligvis ble den eldste kvinnen opptil 70-80 år, kanskje enda eldre, og hun døde antakeligvis ikke bare av alderdom – men også av brystkreft.

Den yngre kvinnen anslås å ha levd til hun ble omkring 50 år gammel, altså langt eldre enn tidligere antatt.

Funnene forteller mye om kvinnenes helsetilstand og livsstil som man ikke visste tidligere. Men hvem de to kvinnene var, vites ikke: Det er i hvert fall ingenting som tyder på at teorien om dronning Åsa og hennes trellkvinne holder mål.

Foreløpig har de to mystiske Oseberg-kvinnene endt sin nesten 1300 år lange reise i Vikingskipshuset på Bygdøy.

Kilder: Avisartikler og bøker fra Nasjonalbibliotekets arkiver, artikkelen «Oseberg. Om menn, kvinner og klær» av Marianne Vedeler,  boken «Skjelettene fra Gokstad- og Osebergskipet» av Per Holck, intervjuer med arkeolog Ellen Næss og anatom Per Holck.