Norske redaktører protesterte for trykkefriheten
Redaktørene for noen av de første avisene utgitt i Norge protesterte åpent mot begrensningene i trykkefriheten på slutten av 1700-tallet – og ble straffet for det.
«Trykkefrihed bør finde Sted», står det i paragraf 100 av den norske Grunnloven av 1814.
Opprettelsen av den for sin tid svært liberale paragrafen, som tillot hvem som helst å ytre seg «frimodig» om det de ønsket under visse forutsetninger, regnes av mange som begynnelsen på den moderne norske pressehistorien.
Men norskproduserte aviser som satte trykkefrihetstanken høyt hadde allerede eksistert i flere tiår da Riksforsamlingen møttes på Eidsvoll i 1814.
Redaktørene for to av de første avisene utgitt i Norge protesterte åpent mot begrensningene i trykkefriheten på slutten av 1700-tallet – og ble straffet for det.
Den første norske «lokalavisen»
Da den første avisen trykket i Norge så dagens lys, i 1763, var landet en provins i kongeriket Danmark-Norge.
Avisene kom ut i hovedstaden, i København, der politikken foregikk. Deretter ble de sendt med vanlig postgang – med skip – til Norge.
– Slik sett var provinsen Norge enda mer provinsiell, og behovet for lokale aviser, i hvert fall i de største byene i Norge, meldte seg. Det var viktig for særlig handelsmenn og embedsmenn å få vite om beslutningene som ble tatt, for eksempel hva slags tollsatser som gjaldt.
Det sier Trond Haugen, forskningsbibliotekar ved Seksjon for bøker og språk ved Nasjonalbiblioteket.
– Alt som ble publisert måtte på den tiden godkjennes av kongemakten. For å drive trykkeri måtte du ha privilegium. Det var både en form for sensur fra statsmakten og en ansvarliggjøring av den som trykket – du måtte ta ansvar for kvaliteten på produktet du publiserte, sier Haugen.
Da Norske Intelligenz-Seddeler ble utgitt i Christiania for første gang hadde avisbransjen eksistert i omtrent 100 år i Danmark-Norge. De få utvalgte som hadde privilegium til å skrive om politikk bodde i København, der de politiske beslutningene ble tatt.
Det var imidlertid et slags smutthull i dette privilegiesystemet. Det var riktignok ikke lett å skaffe privilegium for å trykke politiske tekster, men dersom du hadde tillatelse til å drive trykkeri kunne du trykke tekster og meninger som ikke direkte omhandlet politikk.
Det var dette smutthullet Samuel Conrad Schwach benyttet seg av da han stod som redaktør for det første nummeret av Norske Intelligenz-Seddeler i 1763.
Schwach var utdannet boktrykker fra København og hadde jobbet hos anerkjente boktrykkere i blant annet Berlin, Leipzig og Paris da han i 1757 bestemte seg for å fortsette karrièren i Christiania.
I 1757 søkte Schwach om å få overta den avdøde Jens Andersen Bergs boktrykkerprivilegier. Året etter giftet han seg med enken etter Berg, Jessina Maria Jensdatter Ørbeck, som drev trykkeriet etter ektemannens død.
Trykkeriet ble fornyet, bokhandlerbevilgningen ble innvilget og flere tekster ble trykket i løpet av de første årene – blant annet det religiøse tidsskriftet Ugentlige Afhandlinger, og etter hvert altså Norske Intelligenz-Seddeler.
Protesterte med tom avisforside
I avisens første år måtte Schwach nøye seg med å trykke annet stoff enn nyheter og politikk, og unngikk på den måten privilegiediskusjonen.
– Man sier om de tidlige utgavene av Norske Intelligenz-Seddeler at de ikke var politiske. Det stemmer nok når vi snakker om eksplisitt nyhetsstoff og debatter, men Norske Intelligenz-Seddeler beveget seg likevel inn på det politiske i enkelte tekster om for eksempel religion og litteratur, sier Haugen.
I 1770 ble sensuren offisielt avskaffes av Struensee, livlegen og opplysningsmannen som regjerte i kong Christian VIIs sted mellom 1770 og 1772. Da benyttet Schwach anledningen til å trykke politisk stoff og kritiske artikler.
Men Struensees trykkefrihet var kortvarig. Da den på nytt ble innskrenket protesterte Schwach ved å trykke et nummer av Norske Intelligenz-Seddeler med en helt blank forside.
– De tomme spaltene på avisforsida var en tydelig politisk protest, og ganske modig gjort, synes jeg. Schwach ble bøtelagt for dette, sier Haugen.
Også en annen nokså fersk norsktrykket avis, Kongelig alleene priviligerede Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger (senere Adresseavisen), utfordret de etter hvert strenge reguleringene av trykkefriheten.
I 1799 kom trykkefrihetsforordningen «Forordning der nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grænser». Den presiserte at avisenes kritikk av regjering og kongemakt ville straffes strengt.
Redaktør Matthias Conrad Peterson satte hele den nye trykkefrihetsforordningen på trykk, og forklarte at den gjorde det umulig for ham å fortsette som redaktør.
– De første avisene utgitt i Norge var tilsynelatende forsiktige annonseaviser som ikke hadde så sterk journalistisk selvstendighet. Likevel skjedde det noe med bevisstheten i den perioden. Små protester dukket opp mot de beslutningene som berørte nettopp trykkefriheten, ytringsfriheten og muligheten til å lage aviser i Norge, sier Haugen.
– Disse hendelsene minner oss om at de tidlige avisene tross alt ikke lå så langt unna det vi forbinder med moderne politisk journalistikk. Redaktørene holdt trykkefrihetstanken høyt, og de understreket, påpekte og demonstrerte mot innskrenkninger i trykkefriheten. I den forstand var de moderne aviser, de også.
Pressen som «den fjerde statsmakt»
1700-tallet var opplysningstidens århundre. I Danmark-Norge eksisterte allerede en aktiv tidsskriftkultur, inspirert av britiske tidsskrift som Tatler (1709) og The Spectator (1711), der politisk debatt fylte spaltene.
I andre halvdel av århundret etablerte den kritiske offentligheten seg i Danmark-Norge, og det å debattere statsforhold og utenriksstoff ble en del av kulturen.
Det var likevel ikke før rundt midten av 1800-tallet at man fikk den moderne forståelsen av den norske pressen som den fjerde statsmakt.
– På 1840- og 50-tallet ble journalistikken moden på et helt annet plan – man begynte å se hvilken sentral rolle den spilte, både i å opplyse borgerne og å være vaktbikkje for politikernes beslutninger, sier Haugen.
I boka «On Heroes, Hero Worship, and the Heroic in History» fra 1840 brukte den britiske satirikeren Thomas Carlyle for første gang begrepet «the fourth estate» (den fjerde statsmakt) om pressens nye funksjoner fra slutten av 1700-tallet.
I Norge var Aasmund Olavsson Vinje tidlig ute med å presentere denne ideen. I en programartikkel om moderne journalistikk, publisert i Drammens Tidende i 1851, trakk han linjer mellom demokratiets og journalistikkens historie, og påpekte at journalistikkens historie var det enkelte folks politiske frihetshistorie.
– Norske Intelligenz-Seddeler, den bergenske avisen Bergens Adressecontoirs Efterretninger og Kongelig alleene privilegerede Trondhjems Adresse-Contoirs Efterretninger var spirer til denne friheten i Norge. Idealet ble grunnlovsfestet med den åpne og fine ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven av 1814, men de første avisene var forløperne, sier Haugen.
– Kanskje var de også med på å påvirke og bevisstgjøre dem som var med på å lage Grunnloven om betydningen av ytringsfrihet.
Kilder: Bilder og avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger, Store Norske Leksikon, Lokalhistoriewiki, intervju med forskningsbibliotekar Trond Haugen.
