Nordmenns første møte med eksotisk frukt
Mango-smoothie til frokost, bananpannekaker til lunsj, salat med avokado til middag: I dag velter vi oss i frukter fra fjerne himmelstrøk, og vi kaller dem ikke lenger «eksotiske». Hvordan var det da frukter som appelsin, ananas og banan for første gang kom til Norge?
Hvordan beskrive smaken av noe nytt og ukjent?
For den som skrev artikkelen om Indias frukter i avisen Trondhiems Kongelige allene priviligerede Adresse-Contoirs Efterretninger i 1775, ble løsningen å sammenligne ananasen med smaker man allerede kjente til i Norge:
Den Frugt, som kaldes Ananas, er ellers den allerbæste af alle Slags Frugter i Indostan, den er vores Granne-Knubbe liig, og den Smag er som en angenem Blanding af Jordbær, rød Vin, Rosenvand og Sukker.
På slutten av 1700-tallet var mange av fruktene vi i dag anser som dagligdagse, fullstendig ukjente for det store flertallet. Der de færreste i dag kjenner til smaken av rosevann, mens alle vet hvordan en ananas smaker, var det altså omvendt i 1775.
Selv om man i mange hundre år hadde hatt tilgang på krydder og tørket frukt fra fjerne steder, i hvert fall dem som var rike nok til å betale for det, tok det lang tid før man i Norge kunne sette tennene i ferske frukter fra alle verdenshjørner.
Med globaliseringen av handelen og ny teknologi som gjorde sjøtransporten raskere, ble det norske folk gradvis introdusert for en helt ny verden av friske smaker.
Sitronens helsebringende egenskaper
Allerede på 1500-tallet ble det oppdaget at sitrusfrukt var velegnet for å unngå skjørbuk, sykdommen som rammet svært mange sjømenn og ikke sjeldent hadde dødelig utfall.
Det tok imidlertid omtrent to hundre år før den potensielt livreddende frukten for alvor ble en del av kostholdet til nordeuropeiske sjømenn.
Ettersom vitaminer ennå ikke var oppdaget, var det vanskelig å fastslå hva som var årsaken til sykdommen, og hvorfor nettopp sitroner skulle virke mot den. Mange avfeide derfor sitronen som kur, og anbefalte i stedet tradisjonelle behandlingsmetoder som for eksempel årelating.
Den første artikkelen i den aller første avisen produsert i Norge, Norske Intelligenz-Seddler-utgaven fra 25. mai 1763, beskrev hvordan man skulle oppbevare sitroner på best mulig måte gjennom vinteren:
Somme Stæder plejer man om Høsten at tage en Deel reen hvid sand, og tørre den vel, og med den at tildekke Citronerne, der skal giemmes, efterat de først i godt Træk-Papir Stykke-viis ere indsvøbte og i en godt glasseret Steen-Krukke nedlagte Laug for Laug …
Appelsinen – det ultimate tegnet på velstand
Selv om frukten var velkjent i Europa i lang tid og hadde blitt dyrket i sør-Europa siden 1500-tallet, var det først på 1800-tallet at appelsinen ble dyrket og distribuert i større skala.
Da den først ble solgt i Norge var appelsinen en luksusvare – den var mulig å få tak i, men den var svært dyr.
De første annonsene for appelsiner i norske aviser dukket opp omtrent på 1820-tallet. Ti år senere ble 12-åringen Herman Hansen, senere kjent som «Appelsin-Herman», en kjent karakter i Christianias gater, der han løp frem og tilbake mellom skipene på kaia og de mer velstående forstedene og solgte appelsiner, iført hvite hansker for å understreke eksklusiviteten til varen han solgte.
Appelsinene fra Middelhavsregionen, som var dem man da hadde tilgang til, var å få kjøpt omtrent mellom jul og påske – hvorav de siste var de søteste og beste.
Appelsiner til påske er altså ikke noe nytt fenomen, selv om det i dag er en godsak som en mye større andel av befolkningen har råd til.
Ananaspunsj på 1800-tallet
Av alle eksotiske frukter er kanskje ikke ananas den man skulle forestille seg at var tidligst til salgs i norske frukt- og grønnsaksforretninger. Likevel: smaken av ananas var en av de eksotiske fruktsmakene nordmenn først fikk tilgang til, og produkter med smaken ble markedsført i avisene allerede i første halvdel av 1800-tallet.
Mange kjøpmenn annonserte for den friske frukten i form av ekstrakt på flaske, som skulle brukes til å lage ananaspunsj.
Man kunne også få kjøpt hele ananastrær på potte, eller i syltet form på glass.
1905: Unionsoppløsning, kongevalg … og bananer
1905 var på alle måter et svært viktig år i norsk historie, ikke minst for fruktelskere. Det var nemlig da bananene fikk sitt store gjennombrudd på norske fruktmarkeder.
Der det tidligere hadde vært svært vanskelig å få tak i bananer, begynte Christian Mathiessen, bedre kjent som «Banan-Mathiessen», å importere umodne bananer til sine nyopprettede bananmodnerier i Norge, og solgte dem deretter videre til norske kjøpmenn.
Mathiessen hadde tidligere jobbet som trelasthandler, men inngikk en avtale med en britisk bananimportør som han møtte på toget. I september 1905 kom den første lasten på 3000 kilo bananer til Norge.
«Banan-Mathiessen» startet aksjeselskap i 1915, og ble en av de viktigste importørene av fersk frukt til Norge. Selskapet hadde enerett på import av bananer fram til 60-tallet.
I dag kjenner vi selskapet under navnet Bama.
Mathiessen var en mester i reklameoppvisninger, og fikk stor oppmerksomhet blant byborgere i Kristiania for sine merkelige reklamepåfunn: Blant annet «Den levende fordøyelsestrio», som besto av mennesker utkledd som banan, loff og egg som gikk rundt i gatene.
Middagsavisen beskrev det slik, på ganske uheldig vis, i 1922:
… Banan-Mathiessen, som fra tid til anden lar sine bananmænd spasere gjennem gatene, og som nu igjen skal forfærde byen med en «levende fordøielsestrio», bestaaende av en neger, et egg, en lof og en banan, hvorav bananen naturligvis er lettest fordøielig.
Sannsynligvis mente avisen at Banan-Mathiessen hadde ansatt noen for å kle seg ut som disse varene, og ikke å sammenlikne fordøyeligheten til mennesker og mat – men helt sikre kan vi ikke være, ettersom den typen rasisme ikke var uvanlig å finne i pressen på 20-tallet.
Knapphet på frukt under krigen
Under annen verdenskrig var det rasjonering av de aller fleste forbruksvarer. En del varer, som for eksempel kjøtt og egg, ble det etter hvert knapt mulig å få tak i. I denne perioden var importfrukt nærmest ikke-eksisterende i Norge.
Det var derfor stor stas da de første bananbåtene ankom Norge etter krigen, og man igjen kunne nyte frukten som hadde rukket å bli populær før krigen brøt ut.
I nyhetsbulletinen Filmavisen, som ble vist som forfilm på kino i perioden 1941-1963, kom det i 1946 et entusiastisk innslag om at bananene var kommet tilbake.
Vi har etter hvert fått forsyninger av alle slag, men det at vi fikk bananer, var kanskje aller gildest, sa reporteren, mens bilder av fornøyde barn med munnen full av banan rullet over kinolerretet.
Gleden var imidlertid kortvarig, for det ble raskt klart at import av bananer ikke skulle prioriteres i en tid preget av sterk rasjonering. Det tok derfor flere år før bananimporten igjen kunne møte etterspørselen i den norske befolkningen.
Det samme gjaldt flere importfrukter, hvor rasjoneringen ble opprettholdt i mange år etter at krigen var slutt.
1970-tallet: Pasjonsfruktbrus og avokado som forrett
I 1890 mottok Arendal skoles offentlige museum en eksotisk gave fra kaptein Ferdinand Jæger: foruten en pengeseddel fra Argentina og en oljebille fra Java, fikk de inn en «pasjonsfrukt fra New Zealand».
Hvorvidt dette virkelig var en pasjonsfrukt, og hvilken tilstand denne frukten i så fall befant seg i etter den lange sjøreisen, vet vi ikke. Men selv om slike små hint om alle de deilige fruktene som var å få andre steder i verden nådde Norge fra tid til annen, tok det lang tid før nordmenn flest fikk oppleve smaken av pasjonsfrukt – og da ofte i en annen form enn den originale.
Da brusen «Love» med pasjonsfruktsmak ble lansert på begynnelsen av 70-tallet, ble den straks veldig populær. Men flere av avisen Sør-Varangers lesere lurte på om ikke det var en trykkfeil på etiketten – skulle det kanskje stå «porsjonsfrukt»?
For, som avisen skrev – hva i all verden var egentlig pasjonsfrukt? Brusfabrikanten rykket inn med en forklaring: «en tropisk frukt som minner om melon, og har skall som en koksnøtt».
Det så også Aftenposten seg nødt til å forklare i en omtale om de nye yoghurtsmakene som var lansert i 1971, blant dem yoghurt med melon og pasjonsfrukt: «en litt syrlig, asiatisk frukt».
Som med mange nye produkter tok det ofte litt tid før de nye fruktene som kom på markedet ble populære, fordi folk ikke visste hvordan de skulle bruke dem. Det var også stor forskjell på hvor lett det var å få tak i de nye fruktene ulike steder i landet.
Når kjente kokker som Ingrid Espelid Hovig brukte mye matvarer i sitt matprogram, for eksempel avokado i salaten, gikk etterspørselen opp. Fylt avokado med rekesalat ble en hit som forrett utover på 70- og 80-tallet.
Frukter som ble ansett som eksotiske på 70- og 80-tallet, som mango, vannmelon og kiwi, er i dag å få kjøpt de aller fleste steder i landet. Appelsiner, sitroner og bananer regner vi til de mest dagligdagse fruktene.
Det finnes likevel en hel del frukt som ennå ikke har erobret det norske markedet. Den samme avisartikkelen som beskrev ananassmaken for lesere i Trondheim i 1775, beskrev for eksempel også smaken av frukten mirabolon – muligens tilsvarende det som i dag kalles myrobalan, en nøtteliknende frukt som vokser i Sør- og Sørøst-Asia.
Eksotiske frukter som kumquat, cherimoya og rambutan har ennå til gode å ta det norske markedet med storm. Kanskje myrobalon i havregrøten eller rambutan med rekesalat blir den neste, store mattrenden?
Kilder: Store Norske Leksikon, Digitalt Museum, Bama, Historienet, Opplysningskontoret for frukt og grønt, avisartikler, oppskriftsbøker og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger.
