Hvem drepte Oscar Aasheim? Historien om et mystisk førjulsmord i 1913.

Hør historien som podkast

Det er førjulstid i Kristiania. Gatene er fulle av mennesker på juleshopping. Konditor og fabrikkeier Oscar Aasheim gjør seg klar til å dra hjem etter en travel dag på jobb i godterifabrikken.

Klokken er halv ni om kvelden når han endelig setter seg i sleden og setter kursen for kona Marie og barna som venter hjemme på Grorud. Sleden beveger seg sakte gjennom tåka fra butikken i Storgata og ut av byen.

Det er en spesielt kald kveld, og Aasheim har tullet seg godt inn i den varme frakken. Snøen ligger hardpakket på veien, som slynger seg gjennom et glissent skogholt på vei opp mot huset.

Han er nesten hjemme når han kjører forbi et kjærestepar som går i motsatt retning.

Få minutter senere hører paret et smell. De snur seg, og gjennom tåka synes de at de ser et kort lysglimt og noen som løper gjennom tåka.

Vel hjemme svinger Aasheims slede inn på gårdsplassen. Gårdsgutten kommer som vanlig ut med en lykt i hånden, klar til å ta seg av hesten. Gutten hilser på Aasheim, slik han pleier.

Aasheim svarer ikke – sitter bare helt stille i sleden.

Gårdsgutten går nærmere. Sitter ikke Aasheim i en litt unaturlig stiling – og hvorfor er øynene hans lukket? Han tar tak i armen hans.

Hånden kjennes vår og klissete. Når han trekker den til seg igjen, er den rød av blod. Det renner nedover nakken og skuldrene fra et åpent sår i bakhodet.

Men Aasheim puster fortsatt.

Kona Marie kommer ut i døråpningen og skjønner med en gang at noe er galt. I all hast setter hun seg i sleden med gårdsgutten og kjører mot dr. Dedichens asyl, som ligger i nabolaget.

Det svake åndedrettet til mannen hennes går over i en tung, rallende lyd.

Når de kommer fram til doktoren, er det for sent.

Lensmann Wetlesen i Østre Aker politidistrikt leder etterforskningen på Alna. Når han får høre hva som har skjedd, sender han ut to politibetjenter med sporhunder.

Men kulden og den hardpakkede snøen gjør det vanskelig for hundene å finne noen spor.

Det eneste de to betjentene finner er Aasheims blyant og klypen til dokumentmappen hans. Selve mappen, som Aasheim hadde både penger og dokumenter i, ser de ingen tegn til.

Når de finner ut at mappen mangler, danner politiet seg et bilde av hva som har skjedd: en røver har sannsynligvis overfalt Aasheim for å få tak i pengene hans.

Men det er noe som skurrer med teorien: Morderen har ikke tatt gulluret, som hang synlig utenpå klærne hans da han ble drept. Hva slags røver tar med seg de få kontantene som fantes i dokumentmappa, men ikke det verdifulle gulluret?

Her kan du lese Aftenpostens reportasje fra dagen etter mordet på Aasheim

Oscar Aasheim var det noen vil kalle en «self made man»: Som 27-åring hadde han startet en sukkertøysfabrikk, og han hadde etter hvert bygget seg en business med flere fabrikker og bakerier i Kristiania med til sammen rundt 60 ansatte.

Ifølge venner og bekjente var Aasheim en veldig godt likt mann, og ingen i omgangskretsen hans kan huske at han har hatt noen uvenner. Han har heller ikke uttrykt frykt eller bekymring over å skulle kjøre hjem alene om kvelden.

Han var i det hele tatt en nokså bekymringsløs type, mente folk.

Politiet forkaster likevel teorien om rovmord fra en tilfeldig røver etter bare noen dagers etterforskning. Skuddet er fyrt av så nærme at morderen må ha sittet i baksetet på vognen – altså har Aasheim sluppet morderen inn i vognen på et tidspunkt. Det tyder på at det er noen han kjenner.

Har morderen sittet på i sleden til Aasheim helt fra sentrum av byen? Er drapet nøye planlagt på forhånd av en som kjenner til Aasheims rutiner? Det er ikke tegn til kamp verken i sleden eller på åstedet, til tross for at gjerningsmannen på et tidspunkt må ha stjålet dokumentmappen mens Aasheim fortsatt var i live.

Så begynner det etter hvert å dryppe inn historier om at Aasheim kanskje ikke var så bekymringsløs som venner og familie har trodd. Han har blant annet drevet en utleiebusiness på siden, hvor han har lånt ut penger til flere kontakter.

Kan det ha sammenheng med den stjålne dokumentmappen?

Morgenbladet trykker noen teorier i sin utgave den 8. januar: Klemmen til dokumentmappen og blyanten må ha vært lagt igjen med vilje, og mordet må ha blitt planlagt og forberedt nøye på forhånd:

«En kold og sterk Intelligens har handlet her, og Motiverne har været stik motsat en Rovmorders… Det er ingen almindelig Overfaldsmand, som her har prøvet at skaffe sig penge til Juleturing». 

Les hele resonnementet i Morgenbladet om hvordan mordet skal ha foregått her

Tiden går, men det lykkes verken politiet eller journalistene å finne ut hvem som var den skyldige. Det er ikke før i april at man finner drapsvåpenet – en revolver som morderen har slengt fra seg ved toglinja bare noen kilometer unna mordstedet.

«Man vet, at morderen var iført lang ulsterlignende frak og hadde søvbeslaat spadserstok», skriver Akershus Social-Demokrat den niende april 1914.

Det går nesten to år før det skjer noen ny utvikling i saken. I april 1916 arresterer politiet en tyveridømt mann ved navn Kristian Olsen etter tips fra en kvinne som bodde i samme gård som ham i Schweigaards gate i Kristiania. Kvinnen fortalte at hun så Olsen komme løpende nedover veien der Aasheim kjørte forbi mordnatten, iført hatt og frakk.

«Folk som kjender den mistænkte og som vi har talt med i formiddag gir ham et yderst daarlig skudsmaal», skriver Dagbladet fredag 14. april.

Olsen, eller «Lang-Kristian», som han ble omtalt som i avisene, siktes for drapet sammen med Ulrik Glende. Men under rettssaken trekker kvinnen fra Schweigaards gate vitnemålet sitt, og begge blir frikjent.

Hvem drepte Oscar Aasheim? Var det en tilfeldig tjuv – eller var det kaldblodig mord, nøye planlagt av en som kjente ham godt? Det får vi sannsynligvis aldri vite – mordet forblir til den dag i dag en av Norges uløste drapsgåter.

Historien om mordet på Oscar Aasheim er detaljert beskrevet i avisene fra 1913 og 1914.

– Et av trekkene ved kriminaljournalistikk i denne perioden, før det ble utarbeidet noe presseetisk regelverk, er et ekstremt detaljnivå i beskrivelsene. Et annet er spekulasjoner basert på det journalistene fikk vite av politiet, hvor journalisten fungerte som en slags leke-detektiv.

Det sier Lars Arve Røssland, førsteamanuensis ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har skrevet flere bøker om norsk pressehistorie og har blant annet forsket på presseetikkens historie i Norge.

– Også er det et siste tydelig trekk, klassikeren i norsk kriminaljournalistikk i presseetisk henseende, nemlig identifisering – særlig av de mistenkte i saken, og særlig dersom de mistenkte befant seg lavt på den sosiale rangstigen.

Røssland kan fortelle at den første presseetiske plakaten i Norge kom i 1936 og var spesielt laget for kriminaljournalistikk. Åtte år tidligere, i 1928, ble forløperen til pressens Faglige Utvalg (PFU) opprettet.

– Dette var jo en tid hvor man var i ferd med å bygge opp profesjonaliteten til journalistikken i Norge. Kriminaljournalistikken hadde et dårlig rykte og ble ikke ansett som viktig i perioden, i hvert fall ikke sammenliknet med den politiske journalistikken.

– Den var riktignok en viktig ingrediens i nyhetsformidlingen, og noe folk var veldig interesserte i å lese om, men den var også sett ned på og ansett som kvalitetsmessig lav.

Ønsket om å bygge et bedre rykte for journalistikken var bakteppet for å bygge opp et regelverk som pressen skulle forholde seg til, forteller Røssland. Det tok imidlertid lang tid før kriminaljournalistikken ble ansett for å ha en viktig funksjon i den offentlige debatten.

– I 1953 opprettet man egne kjøreregler for kriminaljournalistikken i samarbeid med Den Norske Dommerforening og Den Norske Sakførerforening. For pressen var dette samarbeidet veldig spesielt, for avisene skulle jo være uavhengige og kritiske, men den massive kritikken og ønsket om å opparbeide en skikkelig kriminaljournalistikk veide nok tyngre.

Kriminaljournalistikken hadde lav anseelse også blant journalister, men hos leserne var krimsaker allerede ved avisenes begynnelse veldig populært lesestoff.

– Krim er nok noe grunnleggende som menneskeheten har interessert seg for alltid, selv lenge før avisene så dagens lys. Avisene var lenge organer for ulike politiske partier, men da avisene begynte å satse på større publikumsmasser, var krim et hovedsatsningsområde med en gang. Da var særlig Aftenposten tidlig ute med å forsøke å nå ut til folk, og de var flinke til å komme seg ut av kontorene og beskrive hendelsene fra der de skjedde, sier Røssland, og fortsetter:

– Etter hvert har kriminaljournalistikken vokst seg til et viktig felt og blir ikke lenger sett ned på i redaksjonene. Nå forsøker man å forklare at slik journalistikk er samfunnsviktig, man forsøker å sette den i en kontekst.

– Saksområder som publikum er opptatt av, slik som sport og krim, må jo være viktig å dekke og diskutere på samme måte som den politiske journalistikken – slik tenker man i dag, men slik har det altså ikke alltid vært.

Kilder: Avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger, bilder fra Groruddalen historielags bildedatabase og Hellerud historielag, intervju med medieviter Lars Arve Røssland fra Universitetet i Bergen.