Kunstneren som ble internasjonal mestertyv
Allerede som tolvåring kom kunstneren Gumal Alexander Hjort på kant med politiet. Den harde straffen han fikk for å stjele duer ble begynnelsen på en livslang kamp mot rettsvesenet.
Christiania, 1915: En eldre herre satt på Østbanestasjonen og bladde i en avis da han plutselig så sitt eget navn skrevet med store, tykke bokstaver:
Gumal Alexander Hjort.
Over navnet sto det skrevet, med enda større bokstaver;
International hoteltyv.
Mannen hadde akkurat kommet tilbake til Norge etter mange års opphold i utlandet, og var på vei til Horten for å søke jobb som tekniker. Toget til Moss skulle straks ankomme stasjonen.
Nå ble han imidlertid usikker: Hva om hans potensielle arbeidsgiver i Horten hadde lest artikkelen?
Fortvilet skyndte han seg å kjøpe inn alle de andre aftenavisene som var å oppdrive – og fant at alle som én hadde skrevet om ham, etter tips fra politiet.
Gamal tukthusgjest vitjar gamlelandet, sto det i avisen 17de Mai. Gumal Alexander Hjort er den gamle uforbederlige, skrev Morgenbladet. Og i Middagsavisen: En norsk Tyv, kjendt over hele Europa.
Hele livshistorien hans, fra det ulykksalige duetyveriet som hadde vært starten på hans kriminelle karriere og de seksti årene som hadde gått siden det, hadde avisene trykket.
Gumal innså at han aldri igjen kom til å få seg en jobb. Han gikk fra stasjonen tok til å vandre gatelangs i byen, blakk og fortvilet.
Etter en stund kom en sivil detektiv bort til ham og ba ham bli med på kriminalsjefens kontor.
Inne på kontoret spurte kriminalsjefen den gamle mannen hva han hadde tenkt til å ta seg til når han nå var tilbake i byen. Han hadde blitt bedt om å «ta vare på» Gumal, forklarte han.
Gumal forsto det som at kriminalsjefen ville sette ham på fattighuset. Han svarte fiendtlig at han syntes politiets måte å «ta vare på» folk ikke var særlig tillitvekkende – og viste fram de mange avisene med livshistorien hans som bevis.
Innen han fikk forlate kriminalsjefens kontor hadde den aldrende mannen rukket å bli i krigshumør.
Han skulle vise dem – alle sammen.
Et «feiltilpasset barn»
Gumal Alexander Hjort var bare ti år gammel da han i 1853 for første gang havnet på barnehjem. Dette var ikke hvilket som helst barnehjem: Det var Weisenhuset i Christiania, kjent som et hjem med streng pietistisk oppdragelse for unge gutter og jenter av borgerstand som kom fra fattige familier eller var foreldreløse.
Foreldreløs var han ikke, men familien Hjort var ingen velstående familie. Dette var en mulighet de ikke kunne gå glipp av – Gumal ville få den nødvendige oppdragelsen, og kanskje lære et skikkelig håndverk.
Det var ingen tvil om at Gumal hadde kunstneriske evner. Som tenåring ble han opptatt som lærling hos en porselensmaler, og det tok ikke lang tid før en anerkjent norsk kunstmaler, Johan Fredrik Eckersberg, fattet interesse for unggutten.
Gumals første møte med rettsvesenet inntraff da han bare var tolv år. Han hadde vært oppe på Frognerhøi ved kjøpmann Peter Petersen da han fikk det for seg at han skulle stjele kjøpmannens duer.
Tolv slag ris fikk han for den forbrytelsen – et for hvert år han hadde levd. Halvannet år senere ble han idømt dobbelt så mange slag – 24 – for diverse småtyverier.
Slagene han fikk ble begynnelsen på en livslang krig mot rettsvesenet for den senere beryktede Gumal. Han kom til å bære med seg minnet om det han selv omtalte som ubarmhjertighet fra politiets side helt til han som eldre mann igjen sto ansikt til ansikt med Christianias dommere.
Hendelsen ble også begynnelsen på en livsstil som hindret ham i å bli den store kunstneren han kanskje ellers kunne ha blitt.
Etter tre år på barnehjemmet rømte Gumal. Men i 1858 ble den antatt vanskelige gutten igjen sendt på institusjon – denne gangen til Toftes Gave, en anstalt for såkalt «feiltilpassede barn», ikke ulikt den mer kjente institusjonen som ble anlagt på Bastøy mot slutten av århundret.
Det tok ikke lang tid før Gumal igjen rømte fra barnehjemmet. Kort tid etter fikk han sin første fengselsstraff. 80 dager skulle han tilbringe bak lås og slå.
Han hadde ennå ikke fylt 15 år.
Fengselskunstneren
Som ung mann var Gumal ut og inn av Botsfengselet. Men han hadde én alliert gjennom den vanskelige ungdomstiden: Kunstneren Johan Fredrik Eckersberg, som hadde stor tro på ungguttens kunstneriske evner.
Eckersberg drev en skole for unge kunstnerspirer i Christiania. Han var kjent for å ha særlig omsorg for elevene sine, som ofte kom fra små kår, og for å dyrke fram store talenter.
Harriet Backer, Gerhard Munthe, Christian Krohg – noen av de største navnene i norsk kunsthistorie hadde sin spede begynnelse hos Eckersberg.
Gumal var altså i godt selskap da han ble tatt opp som frielev av Eckersberg tidlig på 1860-tallet.
Ingen andre enn Eckersberg visste om Gumals fortid, og Eckersberg var fast bestemt på at det skulle forbli slik – Gumal skulle legge fortiden bak seg og satse på kunsten.
Det tok imidlertid ikke lang tid før Gumal igjen havnet i Botsfengselet. Der viste han et oppsiktsvekkende talent, og kunsten han laget solgte godt på fengselets marked.
På et av maleriene kunne man tydelig se en av Botsfengselets bygninger i full brann.
Eckersberg var ikke klar for å gi opp den talentfulle eleven sin. Han ville gjøre et forsøk på å redde ham, og bidra med både penger og kunnskap for å hjelpe Gumal tilbake på den smale sti.
Men politiet var på ferten av Gumal igjen, denne gangen for et jakketyveri, og i juni 1867 forlot 24-åringen Christiania med dampskipet D/S «Viken» for å begynne et nytt liv i utlandet.
Kunstnerkarrieren la han på hylla for godt.
Politiet i Christiania advarte politiet i København, dit D/S «Viken» var på vei, om at en «mer enn alminnelig godt utseende mann», omtrent 170 centimeter høy, med brune øyne, brunsort hår og et frynsete rykte, var om bord.
Det ble ikke den siste internasjonale advarselen mot den etter hvert notoriske Gumal Alexander Hjort.
Gentlemanstyven
Fra København reiste Gumal videre nedover kontinentet. Han ble særlig dratt mot hoteller, og gjennomførte flere utspekulerte hotellran.
Som regel sjekket han inn på hotellet under falskt navn, alltid med forbokstaven H i etternavnet. I Rotterdam var han Gustaf Adolf Haglund, pensjonert svensk offiser. I København var han overrettssaksfører Høgbro eller bankdirektør Hedberg.
Ofte utga han seg for å være landskapsmaler, og kunne vise fram skissene han bar med seg som han tegnet fra området han befant seg i.
Denne dekkhistorien, samt hans «pene og dannede væsen», som avisene skrev, gjorde at han som regel kunne sjekke inn på et hvilket som helst hotell uten å vekke mistanke – for så å lure personalet og gjestene trill rundt og stikke av med store verdier.
Fra tid til annen vendte han tilbake til Christiania. Da kunne man se ham spankulere opp og ned Karl Johan, eller treffe ham på noen av de beste restaurantene i sentrum.
Norske aviser skrev fra tid til annet om mannen de omtalte som «den beryktede gentlemanstyven» på kontinentet og hans nyeste bedrifter.
En liten periode prøvde han også ærlig arbeid, som hotelleier i Stockholm. Men driften gikk ikke så bra, og han vendte snart tilbake til hotelltyveri. Nå hadde han også enda større kunnskap om hotellfaget, og om hvor uforsiktige reisende kunne være.
Gumal var etterlyst av politiet i flere store europeiske byer, hvorav mange oppbevarte fotografier av ham i arkivene sine fra tidligere fengselsopphold.
I Nord-Europa fikk han etter hvert rykte på seg for å være en spesialist innen hotelltyveri, og ble etter hvert ifølge norske aviser en senior i et internasjonalt kriminelt nettverk.
Den mislykkede demonstrasjonen
Gumal hadde akkurat fullført et lengre fengselsopphold i Haag da han bestemte seg for å vende tilbake til gamlelandet for godt. Han var tidlig i 70-årene, og året var 1915.
34 år av livet sitt hadde han nå tilbragt bak lås og slå. Han var klar for et roligere liv i sin gamle fødeby.
70 kroner, cirka 3600 kroner i dagens verdi, hadde han tjent seg opp ved å jobbe i fengselet. Alle pengene ble brukt til å dekke reisen tilbake til Christiania.
Den norske konsulen i Haag hadde hjulpet ham med reiseplanene. Han hadde tatt kontakt med politiet i Christiania for å varsle Gumals ankomst, og anmodnet dem om å ta seg av ham – han hadde jo ingen penger, og hadde for lengst passert forventet levealder for menn i hans generasjon.
Natt til 27. desember 1915, like før nyttår, kom Gumal hjem. Ingen sto på kaia for å ta imot ham, slik konsulen hadde forespeilet ham. Han tok derfor inn på hotell Regina, overnattet, betalte for seg og forlot hotellet.
Få dager senere satt han på toget og leste sin egen livshistorie i avisene, og innså at han for alltid ville være en notorisk kriminell i samfunnets øyne.
- Denne artikkelen i Morgenbladet (s. 8) leste Gumal mens han satt på Østbanestasjonen. Han ble også omtalt i Middagsavisen (s. 2) og i 17de Mai (s. 4).
Han bestemte seg for å foreta sin egen lille demonstrasjon mot denne oppfatningen.
Torsdag 30. desember tok han igjen inn på hotel Regina. Han satte seg på hotellets lesesal og ventet på at kvelden skulle komme.
Da klokken hadde passert midnatt, gikk han rolig opp i femte etasje. Der hang nøkkelen til rom nummer 51 på kroken ved siden av døren.
Gumal sørget for at han ble sett av hotellstaben i trappen og foran inngangen til værelset før han tok nøkkelen og låste seg inn i rommet, der en intetanende gjest lå og sov.
Så, uten å ta noe, låste han seg ut igjen.
Deretter gikk han ned en etasje og gjorde det samme på et annet rom, like for øynene på nattevakten, som for å demonstrere at han kunne stjele noe hvis han ville – men at han ikke ønsket det.
Vertinnen tilkalte politiet, som tok med seg Gumal og ransaket ham. De fant ingenting.
Likevel ble han dømt til 120 dagers fengsel for innbruddsforsøk.
En gammel klassekamerat fra tiden på Eckersbergs skole skrev en lang artikkel i Aftenposten om sin tidligere venns tragiske liv. Klassekameraten, som signerte innlegget med initialene O.C.B., avsluttet historien slik:
Men nu er han ogsaa snart ferdig, og dermed en rig begavelse gaaet til grunde.
Etter å ha anket saken, først til lagmannsretten og deretter til Høyesterett, kom Gumal omsider ut av fengselet. Han var da 75 år gammel og eide ikke nåla i veggen.
Han hadde måttet betale dyrt for sin protest mot det norske rettsvesenet.
Hvordan Gumal tilbragte sine siste leveår, vet vi ikke. Det gamle hatet mot politiet satt sannsynligvis sterkt i ham, og han hadde sitt siste avisomtalte sammenstøt med dem etter et innbrudd på Hamar, hvor han anklaget politiet for å være dumme og udugelige.
Gumal Alexander Hjort døde den 2. september 1918 i Høland, Akershus.
- Har du funnet mer informasjon om hva som skjedde med Gumal Alexander Hjort i løpet av hans siste leveår? Send oss gjerne en mail med det du har funnet ut!
- I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det at Hjort forsvant ut av kildene etter innbruddet på Hamar. Etter å ha mottatt en mail fra en leser som hadde ytterligere informasjon om Hjort, har vi byttet ut denne setningen med Hjorts dødsdato. Artikkelen ble oppdatert 13.04.2021.
Kilder: Store Norske Leksikon, Norsk Kunstnerleksikon, Oslo Museum, Stockholms stadsarkiv, avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger.
