Klaus – gutten som forsvant, del 2
Dypt nede på havets bunn finnes kanskje fortsatt sporene etter 17 år gamle Klaus, gutten som forsvant fra hjemmet sitt rundt påsketider i 1933. Bare noen uker før forsvinningen hadde merkelige ting begynt å skje på øyene utenfor Kristiansand. Ble Klaus utsatt for en ulykke – eller en forferdelig forbrytelse?
Del 2: Professor Bruusgaards villa
Signe var ikke spesielt begeistret for de to kameratene til Klaus. At de drakk alkohol var hun klar over, og hun mistenkte at de hadde dårlig innflytelse på sønnen.
Siden Walter og Gunvald var noen år eldre enn ham, gjorde Klaus som regel det de ba ham om. Han ble ikke alltid invitert, heller – når de to andre var ute på kjøretur med damer, for eksempel, var det som oftest uten Klaus.
Etter hyttebrannen var det mye Klaus ikke kunne gjøre. Selv om han hadde vært farlig nær å dø i brannen, hadde han berget livet – men armen var stygt forbrent, og måtte ligge i fatle. Hver dag måtte han til legen for å bytte bandasje.
Det fantes likevel et lyspunkt i det hele, så det ut til: Hytta var forsikret for en klekkelig sum , hele 5000 kroner, og innboet for 11 000 kroner. Til sammen tilsvarer det mer enn 650 000 kroner i dagens verdi.
Ettersom Klaus hadde eid en del av hytta, skulle noe av dette tilfalle ham.
Assuranseselskapet var imidlertid ikke overbevist: Det var da en fryktelig stor sum for en hjemmesnekret hytte, selv om møblene inni var enda så fine – kanskje altfor fine for tre unge menn uten fast inntekt?
Påskebrannene
Da påsken kom var det to uker siden brannen på Andøya. Palmesøndag ble det kjent at et ubebodd hus i Randesund hadde brent til grunnen samme natt.
Så, natt til første påskedag, skjedde det igjen: Høye flammer steg opp fra en av øyene i skjærgården utenfor Kristiansand.
Klokken var litt over halv tre da brannvakten på Baneheia så flammene. De kom fra “Slottet”, sommervillaen på Dvergsøya som var bygd for 950 000 kroner i sin tid, og som nå var eid av en professor Bruusgaard.
Bruusgaard var professor i medisin, og holdt til i Oslo. Siden han sjelden var i Kristiansand, hadde en forpakter i oppgave å ta vare på den flotte sommerresidensen – en fisker ved navn Tobias Tellefsen.
Tellefsen var ofte på øya, men aldri inne i selve villaen. Walter og Gunvald hadde hilst på ham mange ganger når de var over på øya for å spille tennis på den store banen som lå der ute.
Nå sto altså en av skjærgårdens flotteste villaer, en villa Tellefsen hadde ansvar for, i brann.
Straks de fikk beskjeden, bega lensmannen og en politibetjenten seg ut på sjøen. Klokken var omtrent halv fem om morgenen da de kom frem. Da var det nesten ingenting igjen av den en gang så praktfulle villaen.
Midt i den glødende massen, kunne fortsatt fem kaminovner skimtes. Et stykke fra branntomten fant politiet en tom spritflaske.
Den morgenen ble Tellefsen avhørt av politiet. Hvordan kunne en ubebodd villa, uten elektrisitet, ta fyr sånn helt uten videre?
At noen fylliker skulle ha kommet seg helt ut til Dvergsøya, for så å sette fyr på villaen, virket usannsynlig. Tellefsen mente det måtte dreie seg om innbruddstyver – det hadde vært flere innbrudd i området den siste tiden, og det var ikke vanskelig å brekke opp en av villaens flere dører, mente han.
Men hvorfor tenne på villaen? Og hva med de andre brannene? Var det rett og slett en pyroman på ferde i Randesund? Eller var det noe helt annet, og verre, som var i ferd med å skje i den ellers så fredelige byen?
