Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine
Giftemålet mellom Jens Andersson og Anne Kristine Mortensdatter skulle føre til sladder, tragedie og en årelang søken etter sannheten om brudgommens identitet.
Det var lørdag, tidlig i november 1781, og to mennesker skulle gifte seg i den store trekirken som lå ved utløpet av Drammenselven. Oppe på altertavlen hadde Jesus sitt siste måltid med disiplene før han ble korsfestet.
Bruden, Anne Kristine, var 35 år gammel. Den rødhårede brudgommen, Jens, visste ikke hvor gammel han var.
Bare få år senere skulle den ene av dem være borte for alltid, og den andre skulle sitte varetektsfengslet for en av de mest alvorlige forbrytelsene i samtiden.
Brudgommens hemmelighet
Jens og Anne Kristine hadde trolovet seg rundt Sankthans samme år. Hun arbeidet som veverske, han hadde gode attester som kusk og gårdsarbeider. Sammen bosatte de seg i Hurum prestegjeld.
De hadde bare vært gift i litt over to år da Anne Kristine oppsøkte sokneprest Mørch i Hurum prestegjeld og betrodde seg til ham om parets dypeste hemmelighet:
Jens var en kvinne.
Betroelsen satte igang en prosess som skulle fôre lokalmiljøet med sladder i lang tid fremover. Presten meldte fra til biskopen om det han beskrev som «Naturens afskyelige Phænomen», og biskopen meldte saken videre til amtmannen. Jens ble arrestert og måtte undergå en medisinsk undersøkelse som viste at han, biologisk sett, var «et fullkomment fruentimmer».
Jens sin forklaring
Jens nektet å fortelle om fortiden sin, nektet å oppgi noe annet navn enn Jens Andersson. De visste nå at han hadde kroppen til en kvinne, men da de spurte ham hva han selv trodde han var, svarte Jens noe ganske usedvanlig for den tiden:
«Jeg vet ikke, jeg tror jeg kan være begge deler».
Jens fortalte at han hadde vært åpen overfor Anne Kristine hele veien, og at de ikke hadde hatt noe seksuelt forhold fordi ingen av dem hadde ønsket det. Han hadde rett og slett giftet seg med Anne Kristine fordi han ønsket «Een at arbeide for til felles Nytte og Fordeel» – han ønsket en å dele livet med.
Ifølge Jens hadde det hele gått galt da de bestemte seg for å leie et rom til en ung matros. Matrosen og Anne Kristine hadde lagt sin elsk på hverandre, og derfor ville Anne Kristine skilles fra ham. Jens hadde begynt å drikke som følge av problemene.
Skilsmisse var imidlertid ingen lett sak å få i orden på slutten av 1700-tallet, så Anne Kristine hadde avslørt hemmeligheten for soknepresten for å få annullert ekteskapet. Slik var Jens sin versjon av historien.
Kjønnsidentitet på 1700-tallet
Chris Nyborg jobber ved Norsk lokalhistorisk institutt på Nasjonalbiblioteket og har skrevet om historien til Jens og Anne Kristine. Han synes særlig ett aspekt ved Jens sin forklaring er spesielt interessant: Hans beskrivelse av egen kjønnsidentitet.
– Dette er en person fra bondemiljøet på Hadeland – han hadde antakelig praktisk talt ingen utdanning utover litt lese- og skriveopplæring, og har i hvert fall ikke studert filosofi. Likevel klarer han å sette ord på at han «kan være begge deler». Og det er jo noe av det spesielle med denne saken: Jens foregriper begivenhetenes gang med over 200 år. Diskusjonen vi har i dag om kjønnsdefinisjoner og ikke-binær kjønnsforståelse hadde han altså i hodet allerede den gangen.
– Hadde man noe begrep for å snakke om transseksualitet eller andre kjønnskategorier enn mann og kvinne da Jens levde?
– Det hadde man forsåvidt: Ordet «tvitolling» ble brukt om hemafroditter, men vi ser også eksempler på at det er brukt om dem som har en satt biologisk kjønnsidentitet som skiller seg fra en følt eller valgt kjønnsidentitet. Men vi vet jo også at folk har hatt vanskelig for å snakke om slike ting, fordi det ikke fantes noe begrepsapparat.
Nyborg påpeker at det i Jens sitt tilfelle er umulig for oss i dag å si noe om hvorvidt kjønnsidentiteten hans var valgt eller opplevd.
– Det kan handle om så mange ting – det kan ha vært noen som ikke orket å være kvinner i et samfunn hvor kvinner nærmest var eiendom og fritt bytte for overgripere, som valgte å leve som menn fordi det ga større frihet. Også kan det være snakk om et indre valg som ble gjort for dem, hvor noen har tenkt at «dette føles helt feil, dette er ikke slik jeg er».
Jakten på sannheten om Jens
Anne Kristine måtte riktignok møte til avhør, men ble aldri pågrepet. Jens var ikke like heldig. Våren 1784 utstedte amtmann Herman Leopoldus Lange i Buskerud en arrestordre på ham, og han ble pågrepet og satt i arrest.
Med det begynte jakten på sannheten om identiteten til Jens Andersson.
Selv om Jens nektet å oppgi informasjon om fortiden sin, fantes det noen ledetråder. Da han giftet seg hadde han oppgitt å være født på Gran, men under forhøret påstod han at han var født på Skogstad i Norderhov.
Kirkebøker fra begge steder ble undersøkt, og til slutt fant prost Schnitler informasjon om en familie som hadde flyttet fra Gran til Norderhov. Familiefaren het Anders Jensen, og sammen med kona Anne hadde han fire barn: Sigri, Mari, Jon – og Jens.
Det viste seg at den ene datteren, Mari, hadde foretrukket hardt mannsarbeid siden hun var ganske ung. Da broren Jens døde ung hadde hun tatt hans navn.
Jens Andersson hadde altså en gang i tiden vært Mari Andersdatter, og saken nærmet seg en konklusjon.
Men så skjedde det som så ofte skjedde på 1700-tallet: Anne Kristine døde ung.
Det var desember 1784, flere måneder etter at Jens hadde blitt satt i arrest. Jens tok nyheten om dødsfallet svært tungt, og det ble fortalt av presten Hans Strøm, som skrev om historien i ukemagasinet «Samleren», at han gråt da han fikk høre om det.
Jens skrev til amtmannen og ba om nåde, og undertegnet med navnet han ikke hadde brukt på mange år: Maren (Mari) Andersdatter.
Det så mørkt ut for Jens. Selv om lovverket var uklart når det gjaldt homofilt samliv mellom to kvinner ble saken ansett som svært alvorlig, og straffarbeid var en ikke usannsynlig dom.
Det ble imidlertid aldri noen rettsavgjørelse i saken til Jens. En gang på nyåret 1785 ble han overført fra den sikre anstalten på Bragernes til den mindre sikre arresten på Strømsø, og natten mellom 2. og 3. mai, omtrent et år etter at han ble pågrepet, klarte Jens å rømme.
Siden er det ingen som vet hva som skjedde med Jens Andersson.
– En viktig historie å fortelle
– Et av lyspunktene i denne tragiske historien er at Jens klarte å slippe unna. Etter historien hans å dømme har han antakelig hatt gode forutsetninger for å skape seg et nytt liv et eller annet sted – det kan man i hvert fall håpe, sier Nyborg.
– Fra Jens sin side virker ekteskapet med Anne Kristine å ha vært en kjærlighetshistorie. Men hva vet vi om hvordan det har vært fra Anne Kristine sin side?
– Det er noe av det som er vanskelig her – vi har Anne Kristines forklaring, men vi vet ikke noe om hva som egentlig skjedde og hva hun har tenkt og følt. Anne Kristine blir ikke den man er mest glad i når man har undersøkt denne historien, akkurat, men hun får heller aldri fortelle historien sin på en ærlig måte.
Nyborg mener denne historien understreker noe som er viktig å ikke glemme, nemlig hvor vanskelig det har vært å være annerledes opp gjennom tidene.
– Folk som vokser opp i dag vil ikke kunne forstå hvor vanskelig dette har vært helt frem til nyere tid. I dag har vi en diskrimineringsparagraf og et lovverk som ikke forbyr homofili, men mange av utviklingene har skjedd på kort tid. Problemet oppstår når slike ting går i glemmeboken – da kan vi få en utvikling som vi ikke vil ha, sier Nyborg, og avslutter:
– Historiene om disse menneskene som var akkurat slik som oss som lever i dag, som har tatt de samme valgene og som har hatt de samme følelsene rundt sin kjønnsidentitet som mennesker i dag jobber med – det er veldig viktige historier å fortelle.
Kilder: Intervju med Chris Nyborg fra Norsk lokalhistorisk institutt, lokalhistoriewiki.no, «Kjødets lyst» av Nils Johan Stoa, Skeivt Arkiv: «Et besynderligt givtermaal mellem tvende fruentimmere», av Runar Jordåen.