Multikunstneren Kirstine Colban
Kirstine Aas, født Colban, var den første norske kvinnelige karttegneren vi kjenner til. Hun kartla blant annet Lofoten og Vesterålen, og skrev dikt og sanger om den flotte naturen i området.
Helt oppe i Norrige, langt mod Nord,
– Kirstine Aas i «Vaage-Kallen», ca. 1843
Paa hiinside Vestfjordens Lede,
Der findes en hob af Øer saa stor
At et Fogderie de berede …
På Austvågøya i Lofoten rager Vågakallens spisse topp 943 meter over havet.
De spisse fjellformasjonene er et yndet bakgrunnsobjekt for Instagram-bilder, og kommer nok til å bli et ekstra populært reisemål i år, når nordmenn legger ferieplanene sine til Norge.
En av nordmennene som har satt Lofoten på kartet, bokstavelig talt, er kunstneren og karttegneren Kirstine Colban.
Kunsten og poesien hennes var også inspirert av det ville landskapet i Lofoten og Vesterålen, der hun vokste opp rundt år 1800.
Barndommen i Lofoten
Foreldrene hennes, Erik Andreas Colban og Karen Angell, flyttet til Bø i Vesterålen i 1787, der Erik Andreas hadde fått jobb som sokneprest.
Paret fikk seks barn, men bare to overlevde – Kirstine, født i 1791, og broren Nathaniel.
Da Kirstine var åtte år gammel flyttet familien til Vågan i Lofoten. Faren var en betydningsfull mann i lokalmiljøet – han opprettet skole- og fattigkasser, han engasjerte seg for foreldreløse barn, reparerte kirker og oversatte bibelen.
Ofte var faren borte for å holde gudstjeneste andre steder på øyene. Kirstine husket at han ofte kom hjem sent om kvelden, når mørket hadde falt på, etter en farlig reise på sjøen for å holde preken, lytte og gi råd til innbyggere andre steder i Lofoten.
Det var i samarbeid med faren sin, som hun virker å ha hatt et nært forhold til, at hun tegnet det som er det eldste trykte kartet vi kjenner til over Lofoten og Vesterålen.
Den fryktelige Moskenesstraumen
I 1814, da hun var 23 år gammel, tegnet Kirstine kartet over Lofoten og Vesterålen som akkompagnerte farens verk Forsøg til en Beskrivelse over Lofodens og Vesteraalens Fogderie i Nordlands Amt.
Flere eldre kart over større landområder inkluderer Lofoten og Vesterålen, men Colbans kart er et av de eldste trykte kartene over akkurat dette området som er bevart.
Benedicte Gamborg Briså ved Kartsenteret på Nasjonalbiblioteket kan fortelle at det finnes enkelte eldre, håndtegnede kart over Lofoten og Vesterålen, men at hun aldri har sett noen eldre trykte kart enn Colban sitt.
På Kirstine Colbans kart er det tegnet inn en underlig symbol – en spiral med en sirkel av prikker rundt.
Spiralen symboliserer Moskenesstraumen, malstrømmen som er skildret av blant andre Peter Dass, Edgar Allan Poe og Jules Verne.
– På Olaus Magnus sitt store og detaljerte nordenkart fra 1539 er Moskenesstraumen tegnet på denne måten, som en virvel. Ved siden av står det «Hec est horrenda caribdis» – «her er den skrekkelige malstrømmen». Virvelen ble det vanlige symbolet for Moskenesstraumen i flere hundre år, forteller Gamborg Briså.
I gresk mytologi var Kharybdis et farlig sjøuhyre som kunne forvandle seg til en malstrøm og trekke hele skip under vann.
Sagnet om Vågakallen
Det var også knyttet norske sagn til havet og fjellene rundt Kirstines barndomshjem. Et av dem, sagnet om Vågakallen, inspirerte Kirstine Colban til å skrive et dikt som hun ble hyllet for i avisene, nemlig diktet om Vågakallen.
I sagnet har to troll tatt bolig inne i fjellet. Om dagen ror de på vannet, om natten holder de seg skjult inne i Vågakallen for å ikke bli forvandlet til stein av sollyset.
En natt velter båten, og de to trollene må karre seg opp på land mens hanen varsler morgengryet.
Det ene, mannen, når fjellet før solen stiger.
Det andre – trollkjerringa – blir forvandlet til stein der nede på stranden.
Hun blir liggende i fjæra til evig tid, til stor sorg for sin kjære som er alene igjen i fjellet.
Den heldige Imitation af Middelalderens Digtertone vil ikke miskjendes, skrev avisa Nordlys om Kirstine Aas’ dikt.
I 1817 giftet Kirstine seg med sorenskriver og stortingsrepresentant Johannes Henrik Aas og bosatte seg med ham på Storsteinnes i Troms. Der fortsatte Kirstine sin virksomhet som kunstner.
Etter fire år og åtte måneder døde ektemannen. Han etterlot seg fire barn fra et tidligere ekteskap og tre barn som de to hadde sammen.
Det siste barnet ble født fire dager etter farens død.
Nordlandenes forkjemper i hovedstaden
Etter noen år flyttet Kirstine Aas til Trondheim, og senere til Kristiania, hvor hun bodde til hun døde.
Begge steder var hun en viktig stemme for fattige og foreldreløse barn. Hun var blant annet med på å stifte det første norske barneasylet i Trondheim, og senere Grønland asyl i Kristiania.
Henrik Wergelands dikt «Asylbørnenes Sang» skal være skrevet til henne.
I 1832 utga Gustav Peter Blom, amtmann i Buskerud, en bok om sin reise i Nordlandene. Den rettet Kirstine Aas kraftig kritikk mot i Finnmarkens Amtstidende.
Hun mente amtmannen ikke hadde forstått livet og kulturen der, og at han malte et lite korrekt bilde i boken.
Hun fortsatte å engasjere seg for nord-norsk kunst og kultur, og skrev blant annet sangen «Den nordlandske Bondestand», hvor hun lovpriste landsdelen.
Som hun skrev i teksten:
«… Aa derfor vil æ no prøva paa
Aa gjer ei Visa, saa Folk kan sjaa,
At aa heer Nore kan væra bra,
Om det foraktes der søre.»
Denne sangen skulle det senere settes ulike melodier til etter hennes død.
En versjon av «Den nordlanske Bondestand», tonesatt i Valdres, inspirerte Edvard Griegs kjente verk «Ballade».
Kirstine Aas døde i Kristiania i 1863, 72 år gammel.
Kilder: Avisartikler, kart og foto fra Nasjonalbibliotekets samling, Store Norske Leksikon, Vågan kirke 1898-1983, utgitt av Menighetsrådet, Kvinnenes kulturhistorie bind 2: Fra år 1800 til vår tid, utgitt av Universitetsforlaget, Grieg og folkemusikken: en artikkelsamling av Maj Mydske og Liss Grynning, intervju med Benedicte Gamborg Briså ved Nasjonalbibliotekets kartsenter.
