Med et skillingstrykk i hånden
Med en bunke skillingstrykk kunne selv den fattigste tigger gjøre en forskjell for seg selv og samfunnet. Noen tjente seg rike på å selge hundretusenvis av de små, billige flygebladene med fortellingen om sin egen ulykke.
«Bertrand Jensen», stod det med store bokstaver på et skilt over forretningen i Pilestredet. Fra gulv til tak var forretningen stappet med all slags trykksaker – nytt og gammelt, norsk og utenlandsk, bøker og blad – og ikke minst, de innbringende småtrykkene som ofte gikk under navnet «skillingstrykk».
Inne i Bertrand Jensens forleggeri og bokhandel vanket en underlig blanding av folk i 1890-årene. Gustav Vigeland, Aasta Hansteen, Amandus Schibsted og andre prominente figurer fra kultureliten stakk innom støtt og stadig.
Men også en krøkkete forsamling av mindre velstående besøkte butikken. Omreisende med lirekasser og skinnvesker kom for å kjøpe skillingsviser og lære seg melodien slik at de kunne tjene penger på dem på reisene sine.
Tiggere, entertainere, sør-europeere med aper og andre eksotiske dyr – alle kom innom for å kjøpe småtrykk som de kunne tjene en slant på å selge videre.
Bertrand Jensens forretning var en av de mest kjente av flere slike steder rundt om i landet. Til slike trykkerier og bokhandler kom en mengde folk som slo seg opp på å reise rundt og selge småtrykk.
For noen skaffet visene neste måltid. Andre ble rike av det, og solgte flere hundre tusen trykk i året.
Sladder, nyheter og maktmiddel
Salget av skillingsviser hadde vært en sikker måte å tjene penger på siden de første skillingstrykkene kom til Norge fra Danmark på 1500-tallet.
Visene kunne handle om alt mulig – siste nytt, religion og moral, sladder fra bygda, arbeidernes vanskelige kår.
Noen av visene var røffe og fulle av gatehumor, andre handlet om store kriger i utlandet eller grusomme mord og forbrytere som var dømt til døden.
På Bertrand Jensens tid var det ikke uvanlig med tåredryppende personlige historier som selgeren fikk trykket om seg selv. «Blind-Fredrik», skadet i en mineulykke i Birtavarre på slutten av 1890-tallet, laget for eksempel en vise om sin egen historie og om anleggsarbeidernes vanskelige kår.
Slik kunne skillingsvisene også være et maktmiddel for de undertrykte. Blind-Fredriks opprørske vise ble faktisk så populær at politiet forsøkte å stoppe ham fra å selge den.
Noen, som den høye visesangeren «Jumbo», fikk trykket nyheter på rim som han solgte, og kunne på den måten konkurrere med avisene om å bringe folket siste nytt. Under en brann i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet rakk han å skrive en skillingsvise om hendelsen og få den trykket før brannen var slukket.
Hør podkasten om skillingsvisen «Gipsguten» fra 1869
– Salgskulturen rundt disse visene, samlingspunktet i trykkeriene og bokhandlene og hvordan de ble solgt videre, er veldig spennende. Men det er også et felt det er vanskelig å finne kilder på.
Det sier Astrid Nora Ressem, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbibliotekets seksjon for musikk. Hun forsker blant annet på skillingstrykk.
I flere hundre år, fram til godt utpå 1900-tallet, var skillingstrykk et vanlig massemedium for alle samfunnslag. De fungerte som nyhetsformidlere, sladrejournalistikk og moralske pekefingere – alt ettersom hva slags type skillingsvise det var snakk om.
Datidens underholdningsartister
Blant gåtene som forskerne nå forsøker å finne svar på er hvordan skillingstrykkene ble solgt til ulike tider i Norge. En salgsmetode som ikke er så godt dokumentert, men som forskerne vet at eksisterte i Norge på 1860- og 70-tallet, er såkalte «Bänkelsangere». Ordet «bänkel» er tysk og betyr «krakk».
Sangeren stilte seg på en krakk, slik at publikum kunne se ham eller henne. Bak vedkommende ble det hengt opp et lerret med en slags tegneserie som fortalte historien i bilder. Da kunne sangeren vise med en kjepp hvor de var kommet i tegneserien mens han eller hun sang eller fortalte historien.
– Ofte handlet det om mord eller skrekk-og-gru-historier som fenget publikum, og som fikk dem til å ville kjøpe visa med seg hjem, forteller Ressem.
Mange reiste land og strand rundt og fremførte og solgte visene i folks hjem, andre dro fra marked til marked. Særlig var det store markedet i Christiania populært. Det samme gjaldt Lofoten i de første månedene av året, når Lofotfisket pågikk.
De mest kjente selgerne var dyktige entertainere. Noen av dem var flinke til å synge, andre var karismatiske og dyktige historiefortellere. Det var ikke nok å bare lære seg melodien – man måtte tilpasse fremførelsen til publikum.
Mestertyven Gjest Baardsen var en slik entertainer på begynnelsen av 1800-tallet. Han gjorde en avtale med utgiveren og boktrykkeren Peter Malling, og de tjente begge godt på skillingstrykk om Baardsens ville eventyr som mestertyv.
Hør episoden av «Gamle greier» om mestertyven Elias Tønnessen, en viktig figur i skillingsviser fra tidlig 1900-tall
Med et skillingstrykk i hånden var ikke en tigger lenger en tigger, men en kremmer som kunne tjene penger på å fortelle historien om sin egen ulykke – eller en helt annen historie.
Martin Gundersen Kvernsmyr, også kalt «Stortigger’n», måtte amputere beina etter å ha blitt fanget i en snøstorm på fjellet på begynnelsen av 1900-tallet. Skillingsvisene han laget om sin egen ulykke gjorde at han fikk bygget seg opp en anselig formue.
Martin Gundersen Kvernsmyr, også kjent som «Stortigger’n», var opprinnelig en skogs- og fløterarbeider fra Aust-Agder. Som ung og arbeidsløs skulle han søke lykken i fjellene mellom Telemark og Nittedal, og se om det kanskje kunne være arbeid å få et sted der.
På veien over fjellet ble han fanget i en snøstorm. Han ble liggende ute i snøen, forfrossen og alene, i fem døgn. Da han ble funnet stod ikke bena til å redde – det ene måtte amputeres helt, og det andre fungerte dårlig.
Etter denne opplevelsen skrev han skillingsvisen «Fem døgn på fjellet uten mat». Den ble en kjempesuksess. Han fikk trykket opp store opplag som han sendte rundt til hele landet, og turnerte med den populære visen.
I 1914 følte Kvernsmyr seg klar for å ta suksessen videre til utlandet. han fikk trykket opp et opplag på flere hundre tusen skillingsviser på engelsk som han planla å selge i Storbritannia og siden kanskje i Amerika.
Det ble det imidlertid ikke noe av. Som Arbeiderbladet skrev i 1930, da Kvernsmyr begynte å dra på årene: «… efterhvert som krigen fortsatte, blev det mindre og mindre utsikt til at de to krykker og Martins lidelseshistorie vilde gjøre synderlig inntrykk i England eller noen av de krigførende land».
Tross det mislykkede forsøket på å nå ut internasjonalt fortsatte Kvernsmyr å tjene gode penger i Norge. For hvert sted han reiste og solgte visene sine satte han inn nesten alt i banken. Pengene brukte han sjelden eller aldri, bortsett fra når han etter sigende delte rundthåndet med gamle kjenninger og venner blant de mindre velstående.
Den 19. mai 1930 ble Kvernsmyr funnet svimeslått og mørbanket på Tingvallabryggen i Oslo. I fire måneder svevde han inn og ut av bevissthet, og klarte ikke forklare politiet hva som hadde hendt. Så døde han av skadene.
Hvem som stod bak voldshendelsen mot Stortigger’n ble aldri oppklart, tross iherdige forsøk fra både politi og krimjournalister.
En undervurdert kilde til historien
En hel del skillingsviser er bevart, blant annet i Nasjonalbibliotekets samlinger. Men forskningen har ennå ikke gitt noe godt svar på hvorfor vi vet så lite om kulturen rundt dem, forteller Ressem.
– En mulig forklaring kan være at det rett og slett var et så vanlig fenomen at det har havnet under radaren, både i samtidsdokumentasjon men også i ettertidens forskning på mediehistorie. Det kan også være at de ikke har blitt ansett som en viktig form for kilder.
Nå har Ressem og andre som forsker på skillingstrykk begynt å nøste i de mange løse trådene i skillingsvisenes historie.
– Det er et stort felt med mye å oppdage, og et felt som det er økende interesse for. Så får vi se hva som dukker opp etter hvert som vi graver oss dypere ned i materialet.
Kilder: «Selling Skillingstrykk in 19th- and Early 20th-Century Norway» av Astrid Nora Ressem, skillingstrykk.no, Arv: Nordic yearbook of folklore 2018, avisartikler, skillingstrykk og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger, intervju med forskningsbibliotekar Astrid Nora Ressem.
