Frøken Henriksen – Norges første kvinnelige politibetjent
«Skandale». «Den kvindelige Politibetjent er en Tøs». Det var nok ikke bare enkelt å være foregangskvinne i politiet på 1910-tallet, men Mathilde Henriksen var ikke den som lot seg pille på nesen.
I juli 1910, i Kristiansand, skjedde noe som aldri før hadde skjedd i norsk historie: En kvinne ble ansatt som politibetjent. De største avisene i Norge, og lokalaviser fra hele landet, omtalte begivenheten.
- Her finner du saken omtalt i Bodø Tidende, Norges Sjøfartstidende og Dagbladet
Elise Mathilde Henriksen, som hun het, var 44 år gammel og hadde rykte på seg for å være en streng, sosialt engasjert og dyktig kvinne.
Den nyopprettede stillingen ved det som da het Christiansands politikammer skulle sørge for at noen hadde et særlig ansvar for byens barn og kvinner: Frøken Henriksen skulle patruljere gatene og se til at det ikke ble begått lovbrudd av disse gruppene, og hun skulle sørge for at de fikk «tilstrækkelig beskyttelse og veiledning» når de trengte det.
Kvalifikasjoner manglet det ikke på: Mathilde Henriksen hadde tidligere jobbet frivillig med å hjelpe «faldne kvinder» i Bergen, hun hadde jobbet i to år som bestyrerinne for kvinnehjemmet på Grini i Bærum, og de tre foregående årene før ansettelsen i politiet hadde hun vært bestyrerinne for Indremissionens Redningshjem for Kvinder i Bergen.
I løpet av sitt første år som politibetjent fikk Mathilde Henriksen gode skussmål. Selv i Tromsø hadde man hørt rykter om den nyopprettede stillingen ved Kristiansands politikammer, og avisa Tromsø Stiftstidende trykket den syvende september 1911 de gode skussmålene hun hadde fått av politimesteren.
«Frk. Henriksen er en arbeidsom og interessert dame, som med stor dygtighet fylder sin stilling», stod det blant annet.
Det var imidlertid ikke alle som syntes Henriksen var sin uniform verdig. Ved Christiansands politikammer jobbet hun sammen med en politisekretær ved navn Ole Haraldstad. Han var fra begynnelsen av svært kritisk til ordningen med kvinnelig politibetjent og advarte Henriksen om at han kom til å ta saken opp i bystyret, der han også var medlem.
Haraldstad lot også Henriksen få vite at han var klar over at hun var mor.
Henriksens barn var født utenfor ekteskap, men dette hadde hun tatt opp med flere «fremragende Mænd», som hun kalte det, før hun søkte stillingen, og hun hadde ikke blitt frarådet å søke stillingen av den grunn.
Hun uttrykte senere at hun be sjokkert over Haraldstads bemerkninger, men at hun ikke ville la seg presse til å slutte i stillingen – hun tok heller saken opp med sjefen sin, og ble sittende.
Grove beskyldninger
Våren 1912 virket det som om Haraldstad hadde forandret mening om sin kvinnelige kollega. Han var atskillig mildere stemt mot henne og virket endatil forelsket i henne, fortalte Henriksen senere. De to innledet et forhold.
Det tok imidlertid ikke lang tid før Haraldstad forandret innstilling igjen. Etter bare noen uker var forholdet slutt, og politisekretæren innledet et forhold til en annen kvinne.
Det hadde ikke akkurat vært rolig rundt Henriksen i de to årene hun hadde jobbet ved Christiansand politikammer. Stillingen hennes var kontroversiell, men fram til høsten 1912 hadde kritikken i stor grad dreid seg om stillingen i seg selv og hennes utførelse av den. Nå var den blitt grovere, slemmere og mer personlig.
I oktober 1912 mottok flere av byens embedsmenn et anonymt rundskriv med det som på den tiden ble ansett som svært grove beskyldninger mot Mathilde Henriksen.
«Skandale. Hvem er byens frækkeste kvinde? Den kvindelige politibetjent – frk. Henriksen – har mandfolk inde hos sig om nætterne. Hun holder sig saagar sammen med gifte mænd. Den kvindelige politibetjent er en tøs. Hun har et løsebarn, som opfostres paa Lund i Oddernes. En nydelig Sædelighetens og Moralens vogter.»
Noen måneder senere, i februar 1913, kom det nye angrep mot Henriksen i form av anonyme leserinnlegg i lokalavisene. Bare få dager senere mottok politimesteren et brev fra Ole Haraldstad med grove beskyldninger ikke ulikt dem som hadde blitt trykket i rundskrivet. Denne saken kom han til å ta opp i bystyret, advarte Haraldstad.
Politimesteren så seg nødt til å ta frøken Henriksen i forsvar, og gjorde så i avisen Sørlandets Social-Democrat der han redegjorde for det gode arbeidet han mente Mathilde Henriksen hadde gjort som politikvinne i Christiansand.
Henriksen ble likevel suspendert fra stillingen til man hadde fått klarhet i saken.
Nå var hun imidlertid helt sikker på hvem som stod bak de grove beskyldningene, og var kanskje bedre rustet til å forsvare seg.
Og det gjorde hun. Den 17. februar 1913 anmeldte hun Haraldstad for ærekrenkelse.
Rettssaken
På sensommeren 1913 ble Mathilde Henriksens sak mot Ole Haraldstad tatt opp ved Borgarting og Agder lagdømme. Saken fikk stor oppmerksomhet i landets aviser.
Først nektet Haraldstad for å være forfatteren bak rundskrivet med de alvorlige beskyldningene. Etter hvert kom innrømmelsene: Det var han som hadde forfattet det, og med «mannfolk inde hos sig om nættene» siktet han egentlig til seg selv – han visste ikke om noen andre.
Det kom etter hvert fram at hele saken mot Henriksen stort sett dreide seg om rykter og spekulasjoner satt ut av Haraldstad selv.
Rettens forhandlinger foregikk bak lukkede dører. Lørdag aften, den 13. september 1913, kom utfallet.
Det var helt stille blant publikum som hadde ventet på avgjørelsen. Haraldstad fikk 1,5 års fengsel og ble dømt til å betale 1000 kroner til den fornærmede, samt 40 kroner i omkostninger til staten.
Under overskriften «Hvad Sladder fører til» skrev avisa Sogningen utfyllende om rettssaken. «Man maa haape, at for hver slik Sladderhank, som blir knepen, vil Folk ta sig litt mer i Agt,» stod det blant annet.
Mathilde Henriksen fikk igjen tiltre sin stilling som politikonstabel i Kristiansand, og ble i stillingen til hun gikk av med pensjon i 1932.
Elise Mathilde Henriksen Heilmann, som hun hadde hett siden hun giftet seg i 1917, døde 19. januar 1944, 77 år gammel.
Kilder: Avisartikler og magasinartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger, Norsk Lokalhistoriewiki, Arkivverkets artikkel «Norges første politikvinne» av førstearkivar Roger Tronstad.