Falne sovjetiske krigsfanger skapte spionasje-trøbbel
13 700 sovjetiske krigsfanger døde i Norge under 2. verdenskrig. Da den kalde krigen kom, begynte gravene å skape trøbbel for norske myndigheter.
I 1941 var Hitler i full gang med å prøve å ta det enorme Sovjetunionen. I Norge var Kirkenes base for angrep østover. Men krigen gikk ikke så bra som Hitler hadde håpet på, og i nord fikk man snart en forsyningskrise.
Men Hitler hadde en plan: På rekordtid ville han bygge toglinjer gjennom hele Nord-Norge, slik at forsyningene kunne komme raskt fram til fronten.
Kampene på Balkan og i Sovjetunionen ga naziregimet tilgang på millioner av krigsfanger som kunne settes i arbeid. De kom fra blant annet dagens Bosnia, Serbia, Ukraina, Russland og Polen.
Over 100 000 fanger ble sendt til Norge i løpet av krigsårene. Et stort antall ble sendt nordover for å bygge jernbanen som Hitler ønsket seg.
Begredelige forhold i fangeleirene
Fangeleirer poppet opp som paddehatter langs der jernbanen skulle gå, fra Mo i Rana og nordover mot Kirkenes. Lite ble gjort for å sørge for at fangene hadde levelige forhold i leirene.
Klærne fangene gikk i var som oftest de samme som de hadde hatt på seg da de ble tatt til fange. Etter flere år i fangenskap gikk de fleste i fillete klær, og mange hadde heller ikke ordentlige sko.
Fangebrakkene var kalde, noen av dem hadde bare jordgulv. Sengene var harde trebrisker. Og maten besto som oftest av et lite brødstykke og en tynn kålsuppe. Dette skulle vare til en lang og ofte tung arbeidsdag.
– Det var stor forskjell på arbeidsforhold og arbeidsoppgaver på de ulike leirene. De som jobbet på Saltfjellet, for eksempel, jobbet for det meste med fysisk tungt arbeid og under harde klimatiske forhold.
Det sier Johnny Thørnquist ved filmavdelingen på Nasjonalbiblioteket. Sammen med kollega Alf Kristian Pedersen har han lenge arbeidet med materiale knyttet til krigsfangeleirene i Nordland.
Minnesmerker skapte spionasjetrøbbel
Da krigen var over, sørget de overlevende fangene for å sette opp minnesmerker for sine døde kamerater. Flere minnesmerker ble satt opp i årene som fulgte. Slike minnesmerker lå ikke bare langs hele jernbanelinjen, men overalt i Norge.
Dette så Sovjetunionen en fordel i da den kalde krigen gjorde forholdet surt mellom Norge og Sovjet – for de spredte monumentene ga sovjetiske myndigheter et påskudd til å bevege seg relativt fritt rundt i Norge.
Norske myndigheter fryktet at Sovjet skulle benytte muligheten til å spionere. Høsten 1951 satte de derfor i gang en aksjon som fikk navnet Operasjon asfalt.
Operasjonen møtte mye motstand i lokalbefolkningen, kan Thørnquist fortelle – mange hadde hatt kontakt med krigsfanger under og etter krigen, og opplevde operasjonen som uverdig overfor de falne og deres etterlatte.
– Det var egentlig ikke tillatt med noen kontakt mellom fangene og sivilbefolkningen under krigen. Men ofte fikk jo de lokale se fangene på vei til og fra arbeidet, og da hendte det at det ble lagt ut mat til dem på en slik måte at fangevokterne ikke skulle se det.
– Og hjelpen gikk andre veien også: mange opplevde å få medisinsk hjelp av sovjetiske feltskjærere, som var en slags leger.
Se filmen om Operasjon asfalt her:
