Dødelig loddtrekning: Skipsforliset fra helvete

LARS: Midt ute på det iskalde atlanterhavet, svever en ung norsk sjømann mellom liv og død. En voldsom storm har ødelagt skipet og mannskapet har forsvunnet i de nådeløse, sterke bølgene. 

Ole klamrer seg til masta- og snart forstår han at han ikke er den eneste som har overlevd. De er fire stykker som har lurt døden. 

Men gleden er kortvarig. Snart må Ole kjempe en umenneskelig kamp i håp om å overleve dette marerittet han nå befinner seg i.  

Jeg heter Lars Hammeren Risberg, du hører på Gamle greier, en podkast fra NB. 

MUSIKK INN – UT PÅ EVENTYR

CHRIS: Den første desember 1892 sto det en ung nordmann i begynnelsen av 20-åra på kaia i Philadelphia. 

LARS: Chris Nyborg, lokalhistoriker på Nasjonalbiblioteket. 

CHRIS: Han het Ole og var fra Tønsberg, og som så mange unge menn på den tiden, så var han sjømann, og hadde vært det i mange år allerede. Og nå var han klar for en ny tur ut på havet. 

Skipet han skulle seile med var en bark, et stort og solid seilskip, som var fullasta med olje som skulle over Atlanterhavet, til Frankrike. Skipet het Thekla, og Ole kjente det fra før av, for Thekla var faktisk det eneste skipet han har seilt med. Så han visste at Thekla er et bra og solid skip som har tålt mang en turbulent reise over havet. 

Ole gikk om bord. Skipet kastet loss og satte kursen ut mot havet. 

MUSIKK ENDRES 

Ole kveilte tau og heiste seil og gjorde matros-oppgavene sine, og når han var ferdig med skiftene sine, så hadde han jo tid til å bli kjent med de andre gutta som også hadde fått hyre på skipet. 

De var til sammen cirka 20 unge menn fra rundt omkring i Europa – det var en del nordmenn, for Thekla var et norsk skip, også var det noen svensker, noen nederlendere – rett og slett en ganske internasjonal gjeng. 

De første dagene gikk veldig fint – gutta ble etter hvert bedre kjent med hverandre, og været var bra. 

MUSIKK ENDRER SEG – FARETRUENDE

Men en dag, så fikk de øye på noen mørke skyer i horisonten. 

De mørke skyene kom nærmere og nærmere, og vinden begynte å ule rundt dem. Bølgene vokste og vokste, vinden rev og slet i seilene, og de skjønte jo etter hvert at det ikke var noe vanlig uvær. Det var i ferd med å blåse opp til full storm. 

Ole og de andre matrosene ble beordret til pumpene for å få unna sjøvannet som bølgene kastet over skipet. Men det gikk ikke fort nok – de var i ferd med å miste kontrollen. 

Så hørte de lyden som alle sjømenn fryktet: Lyden av seil som revnet. 

MUSIKKEN ESKALERER

Og nå brøt kaoset løs. For nå hadde de ikke kontroll på skipet, som la seg på tvers av vinden. Og bølgene rev og slet og herjet, og vannet skylte over dem. De kunne ikke gjøre annet enn å klamre seg fast, mens master og ror ble brutt løs og forsvant ut på havet. 

Og én etter én, så ble også mannskapet røsket løs fra det de holdt seg fast i og skylt ut på havet. 

MUSIKKEN ROER SEG NED

Ole skjønte at han ikke kunne bli værende på dekk, ellers ville han bli han nestemann over ripa – så han klatret et stykke oppover den ene masten som var igjen, festet grepet rundt masta og tviholdt. Og der ble han sittende, time etter time, mens havet totalvraket skipet under ham. 

Natten kom, men han visste at han ikke kunne sovne, for da ville han falle ned og drukne. Så han holdt seg våken gjennom natta, gjennom neste dag, og gjennom enda en natt. Da begynte vinden endelig å løye, så han kunne løsne grepet litt, løfte blikket og se seg om. 

Og det han så, det var et skip som var fullstendig ødelagt. Det var et under at deler av det fortsatt fløt. Kahytten var revet vekk, alt som kunne styre skipet var borte, og de aller fleste av mannskapet var også borte. Bare tre andre hadde klart å gjøre som Ole, klamre seg fast i det lille som var igjen av skipet – en annen ung nordmann, en litt eldre svenske og en nederlender. 

MUSIKK UT

LARS: Så av mannskapet på rundt 20 stykker, så var de altså bare fire stykker som hadde overlevd to hele døgn med full storm. Og det var midt på vinteren også, det må ha vært veldig kaldt? 

CHRIS: Ja, iskaldt, for det var jo desember – faktisk, så hadde det seg sånn at det var selveste julaften. 

MUSIKK INN – TRIST / SUSPENCE

Mens slektningene hjemme i Norge, Sverige og Nederland tente stearinlys og fant fram julekakene, så satt disse fire stakkarene med rumlende mager og klaprende tenner og lurte på om de noensinne ville få se sine kjære igjen. 

Det eneste håpet de hadde var at noen skulle komme og redde dem. Men havet er stort, og det var umulig å vite om noe skip ville komme nærme nok til å få øye på dem før det var for sent. Det eneste håpet de hadde var å holde seg i live så lenge som mulig og be til Gud om å bli redda. 

Og for å få til det, så måtte de jo ha noe å drikke og spise. Så de bestemte seg for at nå som vinden hadde løyet, så måtte de ta sjansen på slippet taket i det de holdt seg fast i og komme seg på dekk for å se etter noe som kunne brukes for å overleve. 

De fant noen redskaper her og der, en øks og et øsekar og noen andre ting som stormen ikke hadde tatt med seg – men ellers var skipet fullstendig ribba. Alt av mat og vann var borte. 

De kunne jo prøve å fange noe fisk, men de hadde jo ikke noe å fange dem med – og vannet var iskaldt, de måtte passe på at de ikke datt i vannet, for da kunne det bli vanskelig å få varmen igjen, og da kunne de dø av kulde. Så de måtte gi seg med uforrettet sak, og det var fortsatt ganske urolig på havet. 

Så de klatret opp i masta igjen og gjorde seg klare for nok en natt uten mat og drikke. 

MUSIKK UT

LARS: Nå var de altså på dag 3 uten mat og drikke. Hvor lenge kan et menneske overleve uten å få i seg noe næring?

CHRIS: Altså, uten mat, så kan man faktisk klare seg en stund – så lenge man har vann, så kan man holde ut i flere uker. Men uten vann klarer man seg bare et par dager. Så de begynte allerede å nærme seg et kritisk punkt her. 

MUSIKK INN – SUSPENCE 

De var omgitt av vann, men de visste at de ikke kunne drikke det, så de prøvde hva som helst annet, de slikket morgenduggen av skipet, men det var jo ikke nok, og nå MÅTTE de faktisk gjøre noe. 

Så de gjorde det man absolutt ikke skal gjøre – de drakk sjøvann. 

Og det å drikke saltvann når man er tørst, det er det verste man kan gjøre, for saltet tørker ut kroppen enda fortere. 

Og det var jo nettopp det som skjedde. Etter mange dager uten vann, så var de så dehydrerte at de begynte å føle seg litt rare i hodet. 

MUSIKK ENDRER SEG – UHYGGELIG

Flere ganger, så fikk de øye på, eller de trodde de fikk øye på, skip i horisonten. Men hver gang, så forsvant det igjen, eller passerte for langt unna til at de ble sett. 

Det var da det dukket opp et radikalt forslag i gruppa. 

Én av dem måtte ofre seg. De måtte ha næring, de måtte ha væske, og det var ikke noe annet på skipet enn fire mennesker. Og blodet til et menneske inneholder mye væske. 

Og det forslaget, det var kanskje ikke så sykt som det høres ut som. For Ole, så ga det faktisk mening. 

“jeg var saa træt og led saa meget, at jeg ønskede, at det maatte bli mig, der skulde dø. Det vilde jo være godt at komme fra det. De andre syntes nok det samme.”

Så de ble enige om å gjøre det. 

De landa på at det mest rettferdige ville være å trekke lodd. 

Svensken hadde et tørkle rundt hodet som han tok av seg og rev fire remser av. Tre av dem var like lange, mens den siste var litt lengre. 

Han holdt ut hånda, og alle trakk. Og den som satt igjen med den lange remsa, det var nederlenderen. 

MARKERING

Men så oppsto det litt forvirring – hvorfor var det den med den lengste remsa som skulle dø, hadde de vært enige om det?

De ble enige om at de måtte trekke igjen for at det skulle bli rettferdig. Og det gjorde de. 

Svensken strakk igjen ut hånden med de fire remsene. 

Og denne gangen, så var det OGSÅ nederlenderen som fikk den lengste remsa. 

Det måtte bli ham nå, nå hadde han jo faktisk trukket den lengste remsa to ganger. 

Så de la ham på dekk og holdt ham fast. Så trakk svensken kniven. Og så gjorde de det forferdelige – de tok livet av kameraten sin, drakk blodet hans og spiste av den døde kroppen hans. 

MUSIKK UT

LARS: Nå hadde de altså gjort det utenkelige for å overleve en liten stund til. Men hvordan hadde DE det med det de hadde gjort?

CHRIS: De hadde så store kvaler med det de har gjort. Selv om de hadde fått i seg noe næring, så var det en tilleggsbelastning som gjorde at de holdt på å gå fra vettet alle tre: nemlig at liket av nederlenderen lå på dekk og stirret på dem med tomme øyne. 

MUSIKK INN IGJEN – SUSPENCE

Dagene gikk, og dette her veide så tungt på dem at de holdt på å bli gærne. De var helt alene på vraket, rundt dem var det kun uendelig hav så langt øyet kunne se, og det var ingen utsikter til å bli reddet. Og kulda beit fortsatt, rev i dem, og svensken hadde i tillegg fått koldbrann i begge beina, en sykdom som gjør at deler av kroppen begynner å råtne, og man kan få blodforgiftning hvis ikke man amputerer. Og Ole la merke til at svensken hadde begynt å snakke med seg selv.

Men etter tre dager, så skjedde det noe. 

MUSIKK ENDRES – HÅP

En av dem fikk øye på noe i horisonten: Seil. 

Et skip var på vei rett mot dem. 

Og denne gangen forsvant det ikke. Det kom nærmere og nærmere. 

De hadde blitt oppdaga. Redningen var nær. 

En livbåt ble satt på vannet. De tre iskalde, fortumlede skipbrudne ble henta over til varmen og tryggheten. 

MUSIKK UT

LARS: Bare tre dager etter at de hadde spist kameraten sin, så ble de altså reddet. 

Men da måtte de vel fortelle hva som har skjedd. 

CHRIS: Ja, liket av nederlenderen lå jo der, det kunne de ikke bortforklare. Så de måtte jo da fortelle kapteinen hva som hadde skjedd, og hva de hadde gjort. 

Og det de hadde gjort, altså drept og spist et annet menneske, det var en forferdelig forbrytelse, og det måtte de selvfølgelig svare for. Så da skipet satte kurs mot land, så var de faktisk å regne som fanger. Og da de omsider kom i land i Christiania, så var det som siktede i en sak som potensielt kunne gi dem livstid i fengsel. 

Og saken eksploderte i media. 

(SITATER FRA AVISENE)

Ole og de andre, de visste at det var helt nødvendig at de ble trodd på historien sin om at de ikke hadde noe valg hvis de skulle ha noe håp om å få friheten sin. Og ikke bare måtte de overbevise dommerne – hvis de skulle ha sjansen til å få en jobb etterpå, og kunne leve et vanlig liv, så måtte de få sympati også ute blant folket. 

Så de møtte opp i retten for å forklare seg. Og mellom forhørene, så snakket de med pressen, som fikk komme inn på cellene deres. 

Nå la de alle kortene på bordet. De fortalte om veddemålet, og om hvordan alle var med på det, og at nederlenderen ikke hadde protestert på at det var han som skulle bli ofret – de var jo alle sammen helt gale av tørst. 

Og dette fikk de også en slags legeerklæring på, to leger måtte avgi forklaring på hva som skjedde når mennesker blir så tørste som disse tre hadde blitt. 

Og kanskje skjønte de at mediene var i ferd med å få sympati for dem. For i avisene, så sto det plutselig hjerteskjærende beretninger om hvor forferdelig de tre matrosene hadde det. En gang en journalist var på besøk, så kunne Ole også fortelle enda en forferdelig nyhet: Nemlig at broren hans hadde dødd i det samme uværet som nesten tok livet av ham. 

Snart begynte det å renne inn med støtteerklæringer. Fra bøsser på torgene og fra veldedige privatpersoner strømmet det inn med gaver og penger og klær. En fotograf tilbød seg til og med å ta bilde av dem og lage et postkort som de kunne selge og tjene penger på. 

SPENNINGSMUSIKK

Dagen kom da domstolene endelig hadde landet på en avgjørelse. 

MARKERING

SITAT: Vi antager at de ovennevnte siktede matrosene i tiden for den påklagede handling befant seg i en ytterliggående hungerstilstand og sannsynligvis innen kort tid ville være omkomne dersom de ikke hadde grepet til den fortvilede handling, at ingen av dem allerede på den tid var sinnsyg. 

I erklæringens premisser uttales det at hvis matrosene hadde havt ferskvann til at slukket den vedvarende og ulidelige tørst, ville drapet formentlig været unngået. 

Det ble altså ikke tatt ut tiltale. Ikke bare hadde de fått folkets sympati – de hadde klart å overbevise dommerne også. De ble løslatt. Endelig var de frie menn.  

MUSIKK INDIKERER AT HISTORIEN ER FERDIG

LARS: Om Ole og de andre tre fortalte den hele sannheten, det får vi aldri vite – vi har bare deres vitneforklaringer å forholde oss til. Men at de tre unge mennene ble merket for livet av det som hadde skjedd, det er det mye som tyder på. Svensken skrev senere at han hadde oppsøkt en psykolog, som ga ham beskjed om å prøve å ikke tenke så mye på det som hadde skjedd. Én av de tre dro til Australia og begynte et nytt liv der, mens en annen aldri ville sette sine bein på et skipsdekk igjen.