Den store grautstriden
Det begynte med en mystisk kjendis-kokebok og endte med at samfunnsforskeren Eilert Sundt måtte gå av som redaktør etter heftig debatt i media.
«Den store grautstriden», kalte de det – det som i 1860-årene var en av de heftigste debattene i norsk media.
Debatten ble utløst av en kokebok skrevet av en av Norges største kjendiser gjennom tidene, men under falskt navn: Den mystiske «Clemens Bonifacius» – «den milde velgjøreren».
Kokeboken het «Fornuftig Madstel» og inneholdt en hel rekke tips og råd til norske bondekvinner basert på økonomi og moderne kjemi.
Boken var et produkt av sin tid: Opplysningstidens idealer stod i høysetet blant beleste menn. Av disse var det flere, inkludert forfatteren av kokeboken, som mente at datidens kokebok-dronning Hanna Winsnes ikke tok tilstrekkelig høyde for moderne naturvitenskap i sine bøker.
Da den anerkjente samfunnsforskeren Eilert Sundt åpnet denne kokeboken en gang i 1864, må han ha blitt ganske oppgitt.
Boken var skrevet i akkurat den stilen han i stadig større grad hadde begynt å kritisere: Den var belærende, den var ovenfra og ned, og etter hans mening helt uten rot i virkelighetens bondesamfunn.
Særlig forordet til boken opprørte Sundt kraftig: Der argumenterte Clemens Bonifacius for at norske bondekoner ikke kunne å koke grøt, og at Norge kastet bort en halv million daler i grøtmel årlig – altså cirka 32 millioner kroner i dagens verdi.*
Den mystiske forfatteren mente at kroppen ikke kunne fordøye mel som ikke var varmebehandlet. Når konene blandet mel i grøten etter at den var kokt, slik skikken var, kastet de dermed bort tusenvis av kroner i mel.
«Naar saa meget gaar tilspilde ved den simple og ligefremme Gjerning at koge Grød, kan det allerede herav sluttes, hvor uendelig meget der ødes bort, ved det vanskeligere og mindre greie Stel med andre Næringsmidler», stod det blant annet.
Norske bondekoner: Udugelige graut-kokere?
Kokeboken akselererte en allerede eksisterende debatt om hvordan det egentlig sto til med kunnskapsnivået og økonomien blant allmuen i Norge. Flere tok til orde for at det dessverre stod dårlig til i norske bondehusholdninger – her måtte det folkeopplysning til!
Dette kunne ikke stemme, mente Sundt. Han hadde selv forsket mye på den norske bondestanden. Etter over tusen år med overlevert grøt-kunnskap måtte vel bondekonene kunne anses som eksperter!
Sundt tok til pennen og skrev en anmeldelse av «Fornuftig Madstel» i Folkevennen. Den kunne nok inneholde mye nyttig lærdom, innrømmet han, men det var ikke god grunn nok til å skrive så hensynsløst som han mente forfatteren hadde gjort.
Beskyldningen om at bondekonene ikke kunne koke grøt var det i hvert fall ikke hold i, mente han, og regnestykket som skulle vise hvor mye mel som gikk til spille som følge av dette hadde han heller ikke funnet igjen noe annet sted.
Dette falt ikke i god jord hos mange deltagere i den offentlige debatten.
Hvem var Sundt til å sette seg over den moderne vitenskapen? Hva visste han egentlig om hvordan det stod til med husholdningen i norske bondehjem?
Kokeboken var nemlig blitt svært godt mottatt i den norske offentlighet – i hvert fall av mennene, som stort sett var de som deltok i offentligheten på den tiden.
Bondekvinnene, som jo var dem som stod i skytsilden for Clemens Bonifacius og hans etter hvert betydelige tilhengerskare, kom det ikke et knyst fra i den offentlige debatten.
Sannsynligvis hadde de verken lest kokeboken eller i det hele tatt hørt om den – og hadde de hørt om den, så var det nok andre steder enn offentlig debatt i avisene som var deres foretrukne, for ikke å snakke om tilgjengelige, diskusjonsforum.
Den mystiske «Clemens Bonifacius» avslørt
Fra menn i «den dannede klasse», derimot – i hvert fall dem som deltok i den offentlige debatten – var responsen stort sett god.
En far med gifteferdige døtre som hadde sett seg lei på at kona sløste med pengene anbefalte boken som julegave til både koner og døtre:
«Det som især har tiltalt mig ved «Fornuftig Madstel» og bestemt mig til at overraske min ældste Datter – der jo efter Naturens Orden er den, der først maa haabes at komme til at sætte Fod under eget Bord – med den paa Julebordet, samt i lignende Øiemed anbefale den til mine Stillingsfæller, er, at der i denne Kogebog findes ialfald en bestemt og alvorlig Stræben efter Økonomi».
«Pater familias», som mannen undertegnet anbefalingen med, hadde nok en relativt klar idé om hvem den mystiske forfatteren kunne være.
At kokeboken ikke var skrevet av en av «det krinolinerende Kjøn», men derimot en mann, fremkom av måten boken var skrevet på, mente han.
- Les hele anbefalingen fra «Pater familias» i Morgenbladet desember 1864 her
I tillegg var kokeboken så velskrevet at her var det ikke snakk om en hvilken som helst mann, men en «af mere end sædvanlig literær Begavelse, der uden al Tvivl har skrevet andre Ting før».
Det skulle ikke være så vanskelig å finne ham igjen under et annet navn, mente Pater familias – men av respekt for masken forfatteren selv hadde valgt, valgte han å ikke utdype sine mistanker.
Omtrent et år etter at kokeboken ble gjort tilgjengelig for det norske folk i bokhandlene sprakk hemmeligheten:
Forfatteren bak kokeboken var ingen ringere enn Peter Christen Asbjørnsen, den kjente eventyrsamleren og forfatteren. I avisene fortsatte man imidlertid å omtale ham som «Clemens Bonifacius», selv om de fleste nok hadde fått med seg at det var Asbjørnsen som var forfatteren.
- Nysgjerrig på kokeboken som startet det hele? Bla i den selv i vårt digitale arkiv
Eilert Sundt skjelt ut i pressen
Grautstriden ble symbolet på den større diskusjonen om hvor mye man burde beholde av gammeldagse husholdningsskikker og hvor mye som burde fornyes.
Som i andre diskusjoner. fantes det et bredt spekter av meninger, men Asbjørnsen og Sundt må kunne sies å ha representert hvert sitt ytterpunkt i denne debatten.
Blant Asbjørnsens tilhengere var det flere som tok til orde for at tidsskriftet «Folkevennen» i altfor stor grad hadde blitt et personlig organ for redaktøren, altså Sundt.
Folkevennen burde i større grad «objektivt belære» enn å presentere personlige betraktninger om omstridte ting som kunne være direkte skadelige, ble det sagt – som for eksempel å påstå at norske bondekoner nok kunne koke grøt når Clemens Bonifacius hadde redegjort for det motsatte.
«Naar Sundt sagde Saadant, ødelagde han ved sin Autoritet Nytten af de videnskabelige Forskninger og Undersøgelser», ble det hevdet fra Lektor Brandts hold (sannsynligvis Fredrik Peter Brandt, på den tiden lektor i lovkyndighet) ved et møte i Selskabet til Folkeoplysningens Fremme.
- Her kan du lese et av Eilert Sunds innlegg i debatten (Om bondens stel), og her kan du lese hva Asbjørnsen svarte på Sunds kritikk (Til orientering i Grødstriden).
Sundt måtte tåle en god del harselas i vittighetsbladet «Vikingen», og beskyldninger om å motarbeide folkeopplysningen i atskillige leserinnlegg. Selv redaksjonene i de nasjonale avisene, som Morgenbladet, ytret seg mot Sundt i dette spørsmålet.
Sundt manglet på ingen måte støtte for sitt syn på den norske bondebefolkningen. Han fikk blant annet støtte fra Aasmund Olavsson Vinje og den medisinske professoren F. C. Faye.
Sistnevnte understøttet Sundts argumenter om grøtkoking med ny forskning – selv om han understreket at han på ingen måte ville ta del i striden, bare fremlegge sin egen forskning på hvorvidt rått mel var fordøyelig eller ikke.
Men til tross for støtten hadde Sundt pådratt seg misnøye fra flere hold etter en rekke andre vitenskapelige uenigheter.
Sundts vitenskapelige arbeide, og etter manges mening manglende løsninger på bondestandens problemer, falt i unåde hos flere politikere.
Det ble slutt på statsstøtten han tidligere hadde mottatt, og fra 1869 stod Sundt uten offentlig støtte.
- Her kan du lese Sundts refleksjoner seks år etter at Grautstriden begynte
Sundt måtte dermed finne seg noe nytt å drive med, og ble utnevnt til sogneprest på Eidsvoll. Selv ville han helst fortsette i sin forskergjerning, men han forble sogneprest til sin død i 1875.
Fem år før han døde, i 1870, fortalte Sundt i et leserinnlegg i forbindelse med en bokutgivelse om hvordan grautstriden hadde gått inn på ham.
Hans politisk ukorrekte meninger om bondestanden hadde ifølge ham selv kostet ham både en høythengende pris og redaktørvervet i «Folkevennen».
Særlig det siste gikk inn på Sundt, noe han beskrev i leserinnlegget med følgende setning:
«Kanskje det Tyngste, jeg har oplevet».
*Omregnet fra verdien av én speciedaler i 1875, altså 10 år senere, da man i Norge gikk over til å bruke kroner. Regnestykket er gjort gjennom nettstedet Smarte Pengers inflasjonskalkulator og er basert på konsumprisindeksen fra SSB.
Kilder: Avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger i perioden 1964-1970, utgaver av vittighetsbladet Vikingen fra mellom 1965 og 1970, Norsk Biografisk Leksikon, «Fornuftig Madstel» av Clemens Bonifacius.
