Den sensurerte profeten Brian
Det er 40 år siden filmen Life of Brian ble totalforbudt i Norge. Hva var det som gjorde at norske sensurmyndigheter ble så forskrekket?
I midten av januar 1980 kom den første meldingen om at Statens filmkontroll ville stanse en forestilling i sin helhet med begrunnelse i blasfemiparagrafen. Forrige gang det hadde skjedd var helt tilbake i 1934, da teaterstykket Guds grønne enger ble forbudt.
Fimen Life of Brian – eller Profeten Brians liv og historie, som den het på norsk – kunne ikke vises på norske kinoer.
Det ble starten på et halvt år med intens debatt i norske aviser. Fortsatt er dette en av norgeshistoriens aller mest kjente sensurdebatter.
I år er det 40 år siden siden Monthy Python introduserte verden for Brian og Folkefronten i Judea (eller var det Judeas’ folks front?). Regissøren av filmen, Terry Jones, gikk bort i januar i år, 77 år gammel. Ennå får rollefigurer som Biggus Dickus og Judith Iscariot latteren til å boble hos mange.
En enstemmig avgjørelse
Hendelsen kom ikke som lyn fra klar himmel. Kort tid før hadde debatten rast om norsk filmsensur, etter at den svenske «narko-skildringen» Et anstendig liv ble kuttet kraftig i og gitt 18-årsgrense.
Fortsatt hadde mange friskt i minne at Werner Herzogs film Også dverger har begynt i det små fra 1970 ble forbudt, med begrunnelse i at den var krenkende mot kortvokste.
Sensorene som forbød Life of Brian var sikre i sin sak og enstemmige i sin avgjørelse.
De fem som evaluerte filmen – med sjefen for filmkontrollen Else Germeten i spissen – var alle enige om at den var blasfemisk, og dermed brøt kinoloven av 1913.
Denne loven satte noen nokså vage grenser for hva som burde sensureres: Scener som «strider mot loven», «krenker ærbarhet», eller virker «forrående» eller «moralsk nedbrytende.»
Med bakgrunn i loven, så sensorene alt som skulle vises av spillefilm på kino i Norge og klippet bort scener som falt inn under de nevnte kriteriene.
Eller totalforbød filmer, som med Life of Brian.
Så hva var Filmkontrollens argumenter for forbud, helt konkret?
Steile fronter
I Vårt Land gikk Germeten litt nærmere inn på det.
«Alle fem medlemmer i Statens filmkontroll var enige om å forby The life of Brian. Vi mener filmen kan såre og krenke en del mennesker i Norge, og det gjelder ikke bare dem som man kaller personlig kristne. Spesielt har vi vært opptatt av den virkningen korsfestelsesscenen i filmen kan ha», sa hun.
«Vanligvis er vi svært forsiktige med å bruke blasfemiparagrafen. En sjelden gang har vi klippet ut små innslag av blasfemisk karakter i noen filmer. Men vi mener at denne gang var vi nødt til å bruke paragrafen når den nå engang finnes i norsk lovverk. Paragrafen går på det å beskytte folks religiøse følelser, og her må man med i vurderingen at filmens kombinasjon av bilder og lyd virker sterkere enn om det samme hadde stått på trykk», sa Germeten til Vårt Land.
Germeten, daværende medlem av nobelkomiteen, ble sterkt mislikt i liberale kretser.
Dagbladet omtalte henne på denne måten i januar 1980: «Folkesjelens Florence Nightingale, the lady with the sax, Else Germeten, har slått til igjen».
Hun var langt fra ufarlig, mente avisen, men en kvinne med stor makt: «Fra et firefelters vakttårn overvåker hun oss alle […] Slik er den norske sensurens ansikt!»
Vårt Land, derimot, støttet Germeten og de andre sensorene.
Under overskriften «Blasfemisk», skrev de på lederplass (riktignok med den innrømmelse at de ikke har sett filmen):
«Det som for mange mennesker er hellig og ukrenkelig, blir i denne filmen latterliggjort. Her går det ikke på en generell harselering over kristne mennesker, men en latterliggjøring av Gud selv – ved å lage en parodi på Jesu liv. Dette må være blasfemi i kvalifisert forstand og dermed i strid med norsk lov».
I et intervju i samme avis kort tid etter, fikk de støtte fra professor ved Menighetsfakultetet, Ivar Asheim:
«Jeg tror dette bidrar til rotløshet, meningsløshet, angst og normløshet. En manglende sans for det hellige kan i sin tur gå utover rettsfølelsen.»
– Helt absurd
Filmen ble vist én gang etter forbudet, på en lukket forestilling i Bergen, med en påfølgende debatt.
Samtidig truet det norske distribusjonselskapet med søksmål.
«[Filmkontrollen] kunne tenke seg å klippe 300 meter av filmen», sa Arne Nørholm i distribusjonselskapet til Dagbladet.
«Det vil si ti minutter, hele Golgata-sekvensen. Og slikt lar seg overhode ikke akseptere.»
Så, i juli, etter at debatten hadde gjæret en god stund, kom en av hovedpersonene, regissør og skuespiller Terry Jones, til Oslo.
Jones var invitert til underholdningsavdelingen i NRKs årlige seminar. Der argumenterte han for at filmen ikke var blasfemisk, og at den heller ikke burde forbys på dette grunnlaget.
«Forbudet er helt absurd … Om to år garanterer jeg at Life of Brian er å se på lerretene også her til lands, sa den omdiskuterte komikeren til Nationen i forbindelse med besøket.»
Det fikk han rett i. I midten av oktober skjedde det noe bemerkelsesverdig. Filmkontrollen gjorde helomvending og tillot filmen, uten å klippe bort ut noe som helst.
Faktisk skjedde det motsatte: Filmen ble lengre etter sensuren.
Før filmen startet ble det lagt til en forklarende forplakat som påpekte at filmen ikke var ment som en parodi på Jesu liv, men en komedie om menneskelig ufullkommenhet.
Germeten og hennes sensurkolleger gjorde likevel noen endringer, om enn til dels kamuflert: De endret de norske undertekstene.
Flere steder fjernet de bruken av ordet «frelseren», de visket ut at Brian kom fra byen Nasaret, og tok ut sitater fra Bergprekenen.
Årsaken til dette forklaret Germeten i et intervju i – av alle steder – en pamflett for filmen, laget av organisasjonen Hedningesamfunnet:
«Vi ønsker å dempe ned en uønsket virkning. Vi har erfaring for at tekster på lerretet ofte understreker poenger på en måte som kan være uheldig, uansett om vi skjønner det vi hører eller ikke. En ting er å høre ting sagt i farten, en annen er å se det i lysende tekst på lerretet.»
Profeten Brians liv og historie hadde premiere i sin nye form 27. oktober 1980 på norske kinoer.
Omtrent samtidig ble det klart at Justistdepartementet ville oppnevne en lovkomité som skulle forandre kinoloven av 1913. Det hele virket å kommer fra Kirke- og undervisningsminister Einar Førde, som ville få inn en ankeinstans.
Dette ble starten på slutten for den norske kinoloven av 1913. I 1987 ble den fjernet. Blasfemiparagrafen opphørte i 2015.
Samtlige avisartikler det henvises til i denne artikkelen er funnet i et egen utklippsalbum Statens filmkontroll selv laget med saker som om handlet deres arbeid, som nå er å finne hos Nasjonalbiblioteket. Illustrasjonsbildene er hentet fra Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv og fra Wikimedia Commons. Det var forskningsbibliotekar ved filmseksjonen på Nasjonalbiblioteket, Øivind Hanche, som hjalp oss å finne sensurkortene i bibliotekets samling.