Den gåtefulle millionæren fra Christiania

LARS: Utenfor den brede mursteinsbygningen til Norges Bank i Christiania, en dag i 1869, stanser det en vogn med to hester spent for. Ut av vognen kommer en pent kledd mann, og bak ham blir det lempet ut en kasse. Mannen tar med seg kassen og går over høstløvet som ligger på brosteinene, opp trappa til banken, og forsvinner inn gjennom dørene. 

Ikke lenge etter kan man se ham komme ut av bygningen igjen, uten kassen. 

Ryktene begynner å svirre – kan det stemme, det som noen sier, nemlig at kassen er stappfull av russiske penger? Journalistene i byen begynner å snuse i saken, og ganske raskt, så dukker det opp et spor. 

For det er nemlig noe kjent ved den mystiske mannen med kassen. For mange år siden var han byens mest kjente fattiggutt. Så hvor i alle dager har denne fattiggutten fra Christiania fått tak i en hel kasse med russiske penger?

JINGLE

MUSIKK INN 

LIVE: Den styrtrike mannen som besøkte Norges Bank den oktoberdagen het Herman Hansen, og var en ganske uvanlig mann. Han hadde vært kjendis en gang i tiden, men det var mange år siden, og folk hadde ikke hørt noe særlig om ham siden han forsvant fra Norge omtrent tjue år tidligere. 

LARS: Live Vedeler Nilsen … 

LIVE: Journalistene var nysgjerrige på hvor han hadde vært og hva han hadde drevet med, og de ble ikke mindre nysgjerrige da de fikk vite at kassen han hadde lagt igjen hos Norges Bank inneholdt ikke mindre enn 175 000 speciedaler i russiske penger, jernbaneaksjer og obligasjoner. 

Bergensposten, onsdag 13. oktober 1869 (Dang) 

“En fattig gut fra Christiania, som i sin tid gjorde sig bemerket ved sitt oppvakte vesen, er i disse dage vendt tilbake som en rik mann.” 

Og etter hvert, så begynte journalistene å grave i saken. 

MUSIKK UT

LARS: Det kan ikke ha vært bare enkelt å grave i fortiden til noen som ikke hadde vært sett på flere tiår?

LIVE: Nei, og det var én ting som gjorde jobben ekstra vanskelig – nemlig at det var så mange rykter og fortellinger knyttet til den mystiske Herman Hansen, at det var vanskelig å si hva som var sant og ikke. Men én ting var de fleste enige om, og det var at historien hans begynte mange år tidligere, tilbake i 1832, i en fattigslig bygård i utkanten av Kristiania. 

TRIST MUSIKK

LIVE: I bygården lå det en liten leilighet, og i den leiligheten bodde 12 år gamle Herman Hansen sammen med moren og søsteren sin. Herman hadde akkurat mistet faren sin til koleraepidemien som hadde tatt livet av mange mennesker i hovedstaden det året. Og nå hadde han et skikkelig stort problem. 

For uten inntekten fra farens arbeid som skomaker, så hadde ikke familien til Herman lenger penger til å betale husleie og mat. Og som eneste gutt i familien, så følte nok Herman et ansvar for å unngå at moren og søsteren måtte gå og be om penger fra fattigkassa.

Så Herman måtte prøve å finne en utvei.  

Christiania var en by med store klasseskiller og få muligheter til sosial mobilitet. Så det var ingen enkel sak å gå fra å være fattig skomakersønn til å tjene gode penger. 

Men en vinterdag, så fikk Herman en idé. 

MUSIKK ENDRES – LEGGER EN PLAN

Nede i havna, så kom det stadig store skip lastet med en skikkelig luksusvare: nemlig appelsiner. Og appelsiner, det var noe av det flotteste, dyreste og mest eksotiske man kunne få tak i.

Herman gikk hjem til moren sin og lånte det hun hadde av sparepenger. Så dro han ned til havna og kjøpte et par av de oransje fruktene. 

Men Herman hadde ikke tenkt seg på torget for å selge, sånn som var vanlig – nei, han hadde en annen idé. Han ville gjøre appelsinene enda mer eksklusive, så han kunne få enda mer penger for dem. 

Så han kjøpte et par hvite hansker, tok med seg appelsinene til Christianias flotteste villastrøk, og begynte å banke på dørene. Og når de fine fruene åpnet, så presenterte han appelsinene med brask og bram, iført de hvite hanskene. 

Og det funka som bare det. 

MUSIKK – SUKSESS

Folk syntes gutten med de hvite hanskene var både morsom og sjarmerende – han klarte å skape en hype ikke bare rundt appelsinene, men også rundt seg selv. Han ble rett og slett en attraksjon, og snart begynte folk å kalle ham for “appelsin-Herman”. 

Herman løp fram og tilbake mellom havna og villaene, businessen vokste, og lommene hans ble fullere og fullere av klingende mynt med små bilder av kong Carl Johan i profil. 

Fattigkassa var plutselig ikke noe alternativ lenger – Herman, moren og søsteren kunne puste lettet ut. 

MUSIKK UT

LARS: Den mystiske mannen med kassen hadde altså blitt kjendis som appelsinselger i 1830-årene. Og litt eldre folk i Christiania, de husket gutten med appelsinene fra gamle dager.

LIVE: Ja, han hadde vært en veldig kjent figur i byen. Og når avisene nå skrev om ham, så gikk de ut ifra at folk husket den kvikke gutten med appelsinene. 

Verdens gang, 20. oktober 1869 

“Den mand vi i forrige nummer omtalte som inskyder i Norges bank av 175 000 spesidaler er velkjent for eldre Christiania-folk under navnet Appelsin-Herman. For omkring 30 år siden var han ikke annet enn en fattig Piberviksgutt, hvis fornemste næringskilde bestod i at handle med appelsiner.” 

LARS: Men det var ikke som appelsinselger at Herman Hansen hadde tjent seg styrtrik? 

LIVE: Nei, for det var nemlig et problem med denne handelen. Nemlig at appelsiner var sesongvare. 

De kom fra Middelhavet, og det var ikke hver dag at det kom inn et skip til havna i Pipervika med det oransje gullet.

Så for journalister som ville vite hvor rikdommen kom fra, så var det bare å lete videre. 

Og etter hvert var det noen som fikk nyss om en annen historie om den mystiske Herman Hansen. 

MUSIKK INN – VI ER PÅ FEST

Ikke så langt fra der Herman bodde, så lå det et serveringssted ved navn Madam grue. 

Det var en slags blanding av nattklubb og kulturhus – her kunne man komme inn i det mørke lokalet, sette seg i en stol og se danseshow, revy og gjøgling oppe på scenen. 

Og som tenåring, så fikk Herman jobb som løpegutt og lampepusser på Madam Grue. 

Mens han pusset lamper og løp mellom stolene, ble Herman kjent med miljøet. Og det han fikk se, det var en bransje som gikk så det suste. For folk i hovedstaden var veldig klare for å bli underholdt, og kanskje glemme for en liten stund all fattigdommen, trangboddheten og sykdommen som herjet i byen. 

De neste par årene sugde Herman til seg lærdom fra dette miljøet. Han lærte seg å gjøgle, og han observerte hva folk likte og ikke likte av det som skjedde på scenen. 

Og da han var blitt 18 år, så dukket det opp en mulighet han ikke kunne la gå fra seg:  

MUSIKKSKIFTE, NYTT KAPITTEL

En kunstner Herman kjente lagde dyreskulpturer, og når han jobbet, brukte han levende modeller. Og noen av disse dyra var ville og eksotiske, det var dyr som de færreste i Norge hadde sett. Og her skjønte Herman at det lå en mulighet til å tjene gode penger. Han spurte om ikke han kunne få kjøpe dyra når kunstneren var ferdig med dem, sånn at han kunne vise dem fram for folk. Og det fikk han lov til.

I en alder av 18 år så hadde Herman skaffet seg en bjørn, en ulv, en apekatt og en pelikan. 

Nå skulle han tjene penger på å lage et spektakulært show med eksotiske dyr og spektakulære triks.. Og det skulle hele Norge få se, så han pakket sakene sine og dro avsted.

I røde fløyelsbukser, svart frakk og gullbrodert lue, stod han selvsikkert i manesjen. Og publikum, de gispet, lo, og klappet begeistret. 

 Før Herman besøkte en ny by, så satte han inn annonser i lokalavisene. 

 (Trondjem borgerlige realskoles aleene priviligerede Adressecontoirs efterretninger, 30. juli 1842.)

“Med høyeste øvrighets tilladelse akter undertegnede søndag den 30. juli, klokken 5 om ettermiddagen presis, på veien ved Hr. Holcks landsted at give EN STOR KUNSTFORESTILLING i 4 avdelinger.” 

MUSIKK UT

LARS: Så den mystiske Herman Hansen hadde rett og slett startet et lite sirkus en gang i tiden.

LIVE: Ja, og det må ha vært et av Norges første.

Og dette med at rikingen Herman Hansen hadde drevet med sirkus på sine yngre dager, det visste journalistene, for de eldre av dem hadde nok sett annonsene i avisene da de var yngre, og noen av dem hadde kanskje til og med dekket et av showene hans, for det var nok av reportasjer i avisene. 

Skiensposten, 12. september 1842: En norsk kunstner, hurtigløber Herman fra Christiania …” 

Jarlsberg og Larviks amtstidende, 8. oktober 1842: Den første norske klovns produksjoner, efter den engelske … 

Tromsø Tidende, 9. april 1843: “Når Hr. Hermann er ferdig med sine kunster, kommer den eneste dame …” 

Men det kunne ikke være sirkus-virksomheten pengene i den mystiske kassen hadde kommet fra – for noen av journalistene husket nok historiene som ble fortalt om det som skjedde en dag over 20 år tidligere, da Herman Hansen tok med sirkuset sitt til Nord-Norge. 

MUSIKK INN – ILLEVARSLENDE

Sirkuset hadde kommet til Hammerfest og slått seg ned der for en stund, da Herman fikk en urovekkende beskjed:

Tigeren hadde klart å rømme. 

Det store, stripete kattedyret hadde forsvunnet i den lille kystbyen. 

Herman og resten av sirkus-teamet måtte prøve å fange det farlige dyret før noen kom til skade. 

De løp gjennom Hammerfests gater og lette etter rovdyret. 

Heldigvis var gatene ganske folketomme, for det var gudstjeneste akkurat da. 

Endelig fikk de øye på den. 

Tigeren foran og Hermann og hjelperne etter.

og etter mye om og men så fikk de til slutt fikk de fanget den inn igjen. 

TRIST MUSIKK INN

Men skaden var skjedd – folk hadde fått det med seg, og dette var jo IKKE god PR. 

MUSIKK – MINUS

Stadig færre kom for å se showet hans. Herman måtte begynne å selge billetter til halv pris.

Han reiste rundt omkring på leting etter nye publikummere, men han merket at suksessen var begynt å dabbe av.

Det var rett og slett ikke lenger noe marked for ham. 

Og med de store utgiftene han hadde til mat til dyra og annet utstyr, så begynte det å bli ganske krise. 

Så krise at Herman Hansen fra Christiania nok en gang måtte begynne å se seg om etter nytt beite. Og denne gangen så han utenfor landegrensene – han bestemte seg for å prøve lykken i utlandet. Så han pakket ned sirkusteltet, tok med seg dyra ned til havna i Tromsø og satte seg på et skip i retning Russland. 

MUSIKK UT

LARS: Så en gang i begynnelsen av 1840-årene hadde altså den mystiske rikingen Herman Hansen tatt med seg sirkuset sitt til Russland. Og det var mulig å si sikkert for journalistene som gravde i historien hans. 

LIVE: Ja, om ikke journalistene selv husket det, så var det bare å bla opp i gamle aviser og lese hva som sto om det der:

Tromsø tidende, 20.08.1843. 

«Blant dampbåtspassasjerene til Hammerfest idag reiste også universalgeniet Herman med sine dyr – en pelikan, en tiger og en jaguar – for fra Hammerfest at reise på en russerlodje til Arkhangelsk. Denne reise vil – som det heter i kunstnersproget – sannsynligvis foranledige et vendepunkt i hans utvikling.»

LIVE: Og gamle aviser kunne avsløre litt om hvordan det  hadde gått i Russland også. I dem kunne man nemlig lese at Herman hadde gjort stor suksess med showet sitt i Arkhangelsk.

Men etter 1843 stoppet sporene brått. 

Navnet hans var ikke å finne i avisene fra de påfølgende årene, og dette skapte hodebry for alle som ville vite hvordan den mystiske Herman Hansen hadde tjent pengene sine. 

Men én dag, så dukket det opp nye historier –

 historier som var så ville at det var vanskelig å tro at det kunne være sant. 

MUSIKK INN – SUSPENCE

Herman og sirkuset hans reiste land og strand rundt for å finne publikum til showet sitt. De tråklet seg gjennom det ugjestmilde russiske landskapet. Helt til de en dag stanset i utkanten av en liten landsby. 

Der traff de en kar som advarte dem mot å reise videre. For i den landsbyen var folk så fattige og sultne at de kom til å robbe dem. 

Herman ignorerte advarselen – den eneste forholdsregelen han tok var å grave ned verdisakene sine i jorda et stykke utenfor landsbyen. Så trillet han kjerrene sine inn på torget som vanlig, og begynte å avertere for showet sitt. 

Men innbyggerne i landsbyen, de ville ikke betale for billettene. 

De hadde rett og slett ikke penger – og de var skrubbsultne. 

Landsbyfolket flokket seg rundt ham.

MUSIKK – BYGGER SEG ENDA MER OPP

Stemningen ble hissigere og hissigere, og så brøt kaoset løs. 

Den sultne landsbybefolkningen grep Herman og firte ham opp i stanga på sirkusteltet hans. 

Så tente de et svært bål. 

De hentet hestene som hadde dratt kjerrene, slaktet dem, og begynte å grille dem. Og etter en stund, så gikk bjørnen samme vei. 

Én etter én ble dyrene til Herman slaktet, og Herman kunne ikke gjøre annet enn å se fortvila på at landsbyen sakte, men sikkert spiste opp livsverket hans. 

Selv tigeren fra Hammerfest måtte bøte med livet.

Da landsbyfolket hadde blitt passe mette og døsige, så Hermans assistenter sitt snitt til å fire sjefen ned fra midtstanga. 

Og de skjønte jo at her var det bare å komme seg vekk, så de tok beina på nakken og hastet ut av landsbyen. 

KUNSTPAUSE

MARKERING I MUSIKK

Da alt så som mørkest ut og Herman sto på bar bakke igjen, så skjedde det utrolige. I det han gravde opp verdisakene sine som han hadde gjemt utenfor landsbyen, så kjente han noe rart i hånda. 

Det var noen spisse, blanke steiner.

Nysgjerrig som han var, så tok han med seg disse steinene. Han putta dem i lomma og satte kursen for nærmeste by. 

Og da han omsider kom til en by og fikk sjansen til å vise steinene til en gruvearbeider og spørre hva det kunne være for noe, så fikk han seg en overraskelse. 

MUSIKK MARKERING

Herman Hansen fra Christiania hadde funnet diamanter. 

MUSIKK HØYDEPUNKT, SÅ MUSIKK UT

LARS: Formuen til den mystiske rikingen stammet altså fra et helt tilfeldig diamantfunn midt ute i ingenting i Russland – og det på et tidspunkt da han hadde mistet alt han hadde. 

LIVE: Ja, det var jo en helt spektakulær historie, eller kanskje mer et rykte, egentlig, som dukket opp da flere og flere begynte å grave i Herman Hansens historie i de påfølgende årene og tiårene. 

Sannheten ligger kanskje nærmere det Aftenposten klarte å grave fram etter nesten 20 år med rykter om den mystiske mannen med kassen full av penger:

 “Efter at have forsøgt forskjellige ting i Nord-Russland, begav Hansen sig til Ural og begynte her at arbeide på diamantfeltene som simpel arbeider. Efterhånden lykkedes det ham å bli kontraktør, hvorved hellet fulgte ham, så at han tilsist ble participant i diamantfunnene og i løpet av kort tid erhvervet seg stor formue.”

Noen ga bare opp å prøve å finne ut av hva som egentlig var sant og ikke i historien om den mystiske Herr Hansens bedrifter i Russland: 

 (Morgenbladet, 3. juni 1890.)

“At give en skildring av enkelte av Appelsin-Hermans gesjefter er dessverre umulig. De faller altfor meget i det burleske.”

UTRO-MUSIKK BEGYNNER

LARS EPILOG: Etter å ha overlatt pengene sine til Norges bank den høstdagen i 1869, dro Herman Hansen tilbake til Russland for å tjene mer penger. Han flyttet etter hvert vestover i Europa, og ble sett i Polen, Tyskland og Frankrike.

Journalistene mistet ikke interessen for ham, selv ikke etter hans død i 1892. De fortsatte å skrive de utroligste historier om fattiggutten som ble millionær i flere tiår etterpå. 

Det var aldri noen som klarte å få helt på det rene hvordan fattiggutten hadde blitt så ufattelig rik. Kanskje han hadde flaks, kanskje han hadde en helt utrolig business-teft – eller kanskje begge deler. 

Pengene Herman Hansen tjente, derimot, ble gjort rede for. Noe ble arvet av barna hans, og noe av søsteren Martina Hansen hjemme i Christiania. De pengene øremerket hun i testamentet til å få bygget et hospital – Martina Hansens Hospital. Det finnes den dag i dag, og det ligger i Bærum