Bomben på Oslo S

Oslo og Norge var i helspenn. 

Men politiet sleit og mediene kritiserte politiet og mange trodde saken aldri ville bli løst. Men så fikk de en melding som skulle gjøre at de kom på sporet. 

Lars: Du hører på Gamle greier. En historiepodkast av Nasjonalbiblioteket. Jeg heter Lars Hammeren Risberg.

Chris: Datoen var 2. juli og klokken nærmet seg halv sju på kvelden da folk ikledd sommerklær vandret rundt i Østbanehallen på Oslo S. 

Det var snakk om over 100 folk. Flere skulle sikkert møte venner, ut og spise denne sommerkvelden i hovedstaten og andre skulle sikkert hjem.

 Men den rolige atmosfæren skulle brått ta slutt.

Vi hører smellet. 

Innsiden var Østbanehallen så ut som en krigssone. Det var enorme skader. Vrakrester lå spredt utover hallen og flere mennesker var hardt såret. Mange hadde fått biter av glass og metall som hadde sust gjennom hallen. 

Chris: Litt unna Østbanehallen fikk en politimann inn en melding på radioen. Det skulle ha skjedd noe på Oslo S, og hvis noen var i nærheten så ville det vært fint om noen kunne se hva det var. i all hast de de ned til Oslo S – og det synet som møtte dem var sjokkerende.

Ved en fotoautomat fant man en 19 år gammel kvinne og hunden hennes som var blitt drept. 

Politiet skjønte at det måtte skyldes en eksplosjon, men spørsmålet var jo om denne eksplosjonen kunne komme fra en bombe. 

lydklipp her 

Altså, hadde noen virkelig gått inn i Østbanehallen og plassert en hjemmelaget bombe for å ta livet av flest mulig mennesker? Isåfall var dette en høyst uvanlig og dramatisk sak politiet sto overfor.

Lars: Ja, og politiet satte i gang etterforskningen  (les in raskt)

musikk inn 

Chris: Ja, En teori var at de eller den som sto bak bomben hadde politisk eller ideologisk motivasjon og at det var et terrorangrep. På 70-og 80-tallet var terrorangrep i Europa mye mer vanlig enn i dag. 

Det vil kanskje overraske mange unge, men det er fordi terrorangrep gikk betraktelig ned utover 90-tallet. Du hadde jo baskiske separatistgruppen ETA i Spania og du hadde den irske paramilitære gruppen IRA.  

Og bomben på Oslo S hadde flere av kriteriene til at det kunne være terror, men de neste dagene så var det ingen som påtok seg ansvaret for bomben. Og er det noe som virkelig kjennetegner terrorister, så er det at de bruker slike angrep for å markere seg, men det var ingen som påtok seg ansvaret.Så da begynte man å se på andre alternative teorier.  Og en av de var at det kunne dreie seg om psykiatri. og det kunne så klart også være en dårlig spøk som gikk fryktelig galt. Også kunne det være så enkelt som at dette var en eller noen som bare vil markere seg.

musikk slutt her 

Etterhvert ble etterforskerne veldig nysgjerrige på to menn i 20-årene, som skal ha blitt sette løpende fra Østbanhallen like før eksplosjonen skjedde. Man etterlyste også en kvinne som oppførte seg mistenkelig før bomben gikk av. Men det viste seg å være et blindspor.

Lars: Så disse tre personene førte ikke til noen utvikling i saken. Men de neste tre dagene fikk politiet samlet inn såpass mange beskrivelser de mente de hadde godt nok grunnlag til å lage en digital fantomtegning av en av de som var ettersøkt, og som de mente kunne være løsningen. Denne tegningen ble publisert 5. juli og ble kjent som «Robot-mannen». Og den ble trykket i alle aviser og snakket om overalt. 

Men så skjedde det noe som gjorde at fyktnivået nådde nye høyder blant Norges befolkning. 

Ny spenningsmusikk.

Chris: På Grønland stasjon er det flere som er redde. Det har kommet en bombetrussel og på grunn av bombeattentatet tre dager tidligere, så er det flere som lurer på om det er en seriebomber i byen.

Musikk  – ny  – sorl av T-banen. 

Politiet tar trusselen på alvor og sperrer av stasjonen. Man går inn og prøver å finne bomben som angivelig skal være plassert der, men bombehundene snuser og snuser uten treff og like etter er perrongen fylt av passasjerer. Man finner aldri noen bombe på Grønland stasjon så den ble åpnet igjen.

SLUTT  SCENE: MUSIKK SLUTT 

Chris: Politiet var usikre på om de to hendelsene hadde noen sammenheng. På tross av det ble ikke pressen og folket ble beroliget, de ville jo få en oppklaring på hvem som sto bak bomben på Oslo S før en ny bombe kunne gå av.

MUSIKK MED TEMPO  – STRESSA 

Politiet jobbet på spreng og hadde fått kontakt med noen speiderjenter fra Nord-Norge som hadde vært på stasjonen, som hadde en del filmer med bilder fra Østbanehallen. Kanskje den eller de skyldige var på disse filmene? Dessverre ga ikke dette noe gjennombrudd.

Det gikk også rykter om at noen hadde ropt «Heil Hitler» høyt og tydelig i Østbanhallen mens de løp bort rett før eksplosjonen. Dette ble avist av politiet, selv om et vitne sto fast på at dette hadde faktisk skjedd. Og selv om det var under en uke siden politiet begynte etterforskningen så var flere utålmodige på en rask oppklaring. Og i pressen var en redaksjon som bestemte seg for å ta saken i egne hender for å hjelpe politiet å finne den eller de som sto bak bomben – av alle mediehus i Norge – så var det Se og hør.

LEST SE OG HØR DUSØR 

Se og hør tilbød et generøst pengebeløp på 50 000 kr for tips som kunne oppklare saken den 7. juli. I dag tilsvarer det litt over 160 000 kr, et vilt beløp.

Lars: JA, så her var mange som ville løse saken. 

Chris: Ja, og  politiet økte også innsatsen. Nå var det 10-15 etterforskere som kun jobbet med å få oppklart bomben på Oslo S. Og da kom det inn en telefon til politiet.

Pause 

Musikk. 

Mannen som ringte var ansatt på Oslo S.  Han hadde som jobb å tømme gjenstander i oppbevaringsskapene dersom ikke eieren hentet dem etter syv dager. Dette var den lengste leieperioden. Og når hadde han åpnet en av disse oppbevaringsboksene så så han en gjenstand pakket i plastpose. Og han tok gjenstanden og la den på lagerommet, og han fikk en rar følelse om at det var noe merkelig med gjenstanden. Da politiet gikk inn og så hva som var i posen, så er jeg ganske sikker på at de begynte å svette. Det var en ny bombe.

Ny spenningsmusikk.

Politiet antok at Bomben nok ble plassert på Oslo S samme dag som den andre bomben. Men i motsetning til den første, så hadde ikke denne gått av. At den ikke hadde gått av var et mirakel. Med stor varsomhet fikk politiet tatt den med og begynte å studere bomben nøye – nå skulle saken få en ny vending.

Bomben hadde fingeravtrykk, fingeravtrykk som var nok til en domfellelse.  

Lars: Og dette ble så klart slått stort opp i mediene, og hvordan reagerte folk på dette?

Chris: Folk var livredde og det ble nokså elleville tilstander. På de store stasjonene i Bergen og Trondheim fikk politiet falske bombealarmer og det kom to større alarmer i Oslo hvor hæren måtte sprenge en mistenkelig boks på Nationaltheatret stasjon.

HUSK PAUSER MÅ HA MUSIKK 

Og pressen, blant annet Arbeiderbladet, mente at politiet var for trege og at politiets ambisjoner for en rask løsning var urealistisk, noe politiet selv innrømmet. 

Og så fulgte flere nedturer: 

Trist musikk. 

Fingeravtrykkene viste seg nemlig å ikke være så bra som man først trodde og arbeidet med å kontrollere dem tok tid. Og fantomtegningen ble forkastet da den åpenbart ikke stemte i det hele tatt.

Ukene gikk og ved utgangen av august var fremdeles ingen tatt. Selv om politiet hadde avhørt over 2000 personer, fått inn over 500 tips.  Nå var det ikke lenger 10-15 etterforskere som jobbet med saken, de var redusert til 3. Heller ikke Se og Hørs belønning hadde løst saken. 

Lars: Det var skikkelig trasige tider. Det var en bombe på Norges største togstasjon, som hadde skadet flere og krev et menneskeliv. 

Chris: Ja, det må ha vært frustrerende for politiet, Men så er det skjer det noe annet som skal blåse nytt liv i etterforskningen.   

Drone/musikk.

Chris: En avisbudmann fra Aftenposten var på jobb og leverte dagens avis i postkasser rundt på Oslo-øst en septemberdag. Og plutselig hører han et smell.

Annen lyd 

Så kjenner han et voldsomt stikk.

Det viste seg at avisbudet var blitt truffet av et hagleskudd. 

Så tar en bil med to ungdommer av like ved. 

Heldigvis for mannen så hadde en person i området sett alt sammen og noterte bilnummeret på bilen som kjørte av gårde.

Og da politiet ble varslet satte de i gang jakten i all hast. 

Spenningsmusikk

Samme dag finner politiet denne bilen ved en hytte på det idylliske sommerstedet Hvaler. Her finner de to 18-åringer som de arresterer og da politiet skal ta fingeravtrykk av de to 18-åringen så reiser nakkehårene seg. 

DETTE ER LØSNINGEN -HØYDEPUNKTET (my musikk)

18-åringen matcher med fingeravtrykkene som etterforskerne fant på en udetonert bombe i Østbanhallen på Oslo. Med andre ord: De har funnet bombemannen.

Stille!

Lars: Hva sa 18-åringen når han ble konfrontert med dette?

Chris: Jo, 18-åringen, som forøvrig ikke lignet på fantomtegningen politiet gikk ut med først, tilsto. Han var mannen som hadde laget bombene, gått til Oslo S og plassert de der. Til sitt forsvar hevdet han at bomben ble mye kraftigere enn det som var planen. Og han tilsto også å ha prøvd å sprenge skinnegangen på Ekebergbanen tidligere. Hadde det skjedd kunne han ha drept mange flere hvis trikken hadde kjørt på bomben.

Lars: Og hva var motivet hans for å gjøre dette?

Chris: Han hadde ikke noe politisk eller ideologisk motiv bak bomben. Hans motiv var å presse NSB for penger og han påsto at bombene aldri skulle gå av, noe politiet ikke kjøpte. Og nå ble det fortgang i saken. Den 11. februar 1983 var politiet ferdig med etterforskningen og sommeren 1983 begynte rettssaken mot de to mennene.

18-åringen ble dømt til 11 års fengsel for det han hadde gjort. Kameraten ble frikjent for bomben, men ble dømt for andre forhold. 

Og slik endte bombeattentatet i Oslo.