Blackface var popkultur i Norge på 1800-tallet
Da polfarerne på «Fram» kjedet seg mens de satt fast i isen, var blackface-komedie en av tingene de underholdt seg med. Tradisjonen kom til Norge fra USA, og var lenge en populær underholdningssjanger på norske scener.
Det var dagen etter St. Hans, 1895, og skipet «Fram» sto bom fast i isen ved Nysibirøyene.
På fordekket var det full fest blant de 11 som var igjen på skipet etter at Nansen og Johansen hadde dratt av gårde på ski mot Nordpolen. Det var rigget til en improvisert scene på dekket, pyntet med vimpler. Alt var klart til kveldens forestilling.
De hadde stappet pipene og fylt glassene med punsj for å markere at det var to år siden de forlot Norge – og for å holde humøret oppe gjennom den lange ventetiden.
Inne i bestikklugaren hadde Sigurd Scott-Hansen, skipets navigatør, fått hjelp til å kle seg opp og smøre seg inn med kull så han ble svart i ansiktet. Han var et av flere underholdningsnummere for kvelden, med sin komiforestilling i rollen som «den berømte negerkomiker Hannibal Nikodemus Nebukadnezar Sebedæus».
Opptredenen ble møtt med bifall fra festdeltagerne. Han var en verdig konkurrent til selveste Geo Jackson, ble det påpekt.
Den berømte afroamerikanske underholdningsartisten Geo Jackson var kjent for sin «sanddans», hvor han skrapet skoene mot sanden på scenen og skapte rytmer. Det samme var illusjonen han skapte hvor han liksom løp framover, men egentlig bevegde seg bakover – ikke ulikt det Michael Jackson gjorde 100 år senere.
Jackson var enormt populær i Norge i 1890-årene. Han turnerte Skandinavia både på egenhånd og sammen med andre afroamerikanske underholdningsartister. Jackson var en allsidig entertainer: han lagde viser, danset og holdt lange monologer på en blanding av engelsk og skandinavisk som ble svært godt tatt imot.
Det finnes ikke få eksempler på norske blackface-komikere som har forsøkt å etterlikne den store stjernen, slik Scott-Hansen gjorde denne sommerdagen i 1895, langt ute i isødet.
Blackface ble tidlig populært i Norge
Å kle seg ut som og parodiere afroamerikanske artister, såkalt «blackface», hadde allerede vært en viktig del av populærkulturen i Norge en god stund da Jackson kom til Norge i 1890-årene. Her i landet kunne blackface-opptredener oppleves på varietéscenen, en teaterscene med mange forskjellige artistinnslag i en lengre revy, som kunne inneholde flere eksotiske karakterer.
– På varietéscenen kunne man oppleve både blackface-opptredener og afroamerikanske artister i én og samme forestilling. Ofte visste man ikke på forhånd hvilken av dem det var, og kanskje spilte det ikke så stor rolle for publikum, heller.
Det sier Erlend Hegdal, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbibliotekets musikkseksjon og forfatter av boken Charleston i Grukkedalen. Boken tar for seg afroamerikanske artister på norske scener gjennom 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet.
– Jeg tror de alle fleste nordmenn på slutten av 1800-tallet kjente til blackface som en underholdningssjanger, i hvert fall de som bodde i byene.
De hvite artistene portretterte afroamerikansk kultur gjennom imponerende musikalske nummere, og gjorde parodier på det man anså som afroamerikaneres dårlige karaktertrekk, slik som latskap, naivitet og løgnaktighet.
– For oss i dag er dette åpenbart rasistisk, men den gangen ble det ansett som helt uproblematisk i Norge, sier Hegdal.
De lange tradisjonene for å vise fram afroamerikansk kultur og musikk på norske scener er ifølge Hegdal tett sammenvevd med blackface-tradisjonen, hvor hvite artister malte seg svarte i ansiktet og parodierte afroamerikanere. Det henger sammen med at det allerede var en etablert sjanger før afroamerikanere fikk sin frihet fra slaveriet og kunne prøve lykken som underholdningsartister.
Frigitte slaver som valgte musikk og underholdning som levevei måtte konkurrere med hvite artister som parodierte afroamerikanere. Mange forholdt seg til de eksisterende rammene i underholdningsbransjen, og valgte derfor å parodiere seg selv på samme måte. Slik ble blackface-opptredener og opptredener fra faktiske afroamerikanere sett på som to sider av samme sak.
– Det er det som gjør det så tragisk og komplekst: De afroamerikanske artistene begynner å spille på de samme strengene som de hvite. Som et resultat bekrefter de de samme fordommene ved å sminke seg og parodiere seg selv, sier Hegdal.
– Du har hvite som imiterer svarte, svarte som imiterer seg selv, svarte som imiterer hvite – det er så mange lag i dette.
Som et eksempel peker Hegdal på den populære «cake walk» – dansen som var opphavet til uttrykket «den tar kaka». Helt i starten av 1900-tallet spredte denne dansen seg som en farsott i Norge – et av de tidligste eksemplene på at afroamerikansk populærkultur slo an her.
Dansen var fjollete og kokett, og var noe hvite amerikanere hadde plukket opp fra afroamerikanere. Det verken hvite amerikanere eller nordmenn visste, var at dansen hadde røtter tilbake til slavetiden, og begynte som plantasjeslavers parodi på de hvite slaveeierne. Den som hadde den beste parodien, vant en kake.
Slik kunne populære fortolkninger av afroamerikansk kultur, som ble eksportert og spredt rundt i Europa, egentlig være noe helt annet enn det de som adopterte den forestilte seg.
Beundring og fordommer side om side
Mot slutten av 1800-tallet, da stadig flere afroamerikanske underholdningsartister fant veien over Atlanterhavet og turnerte i Europa, ble svarte komikere et populært innslag på varietéscenen. Disse komikerne kunne være faktiske afroamerikanere, eller det kunne være en fra nabobygda som hadde sminket seg opp med store, røde lepper og sort hud som en del av komikken.
– I dag er dette et ekstremt ømtålig tema, men det er viktig å se nærmere på det historiske bakteppet for debatten, sier Hegdal.
– I arbeidet med boka var det viktig for meg å få fram nyansene: Den ekstreme fascinasjonen for afroamerikansk kultur, en åpenbar beundring, som virker side om side med de rasistiske fordommene som også var der. Det er mange motsetninger i historien om afroamerikansk kultur på norske scener.
Hegdal påpeker at rasismen afroamerikanske artister ble møtt med i Norge endret karakter utover på 1900-tallet. Der den enormt populære Geo Jackson ble møtt med beundring og stjernestatus, i tillegg til rasistiske fordommer som hadde festet seg etter mange tiår med blackface i Norge, ble afroamerikanske artister møtt med en stadig mer ondsinnet form for rasisme i mellomkrigstiden.
– På varietéscenen på 1800-tallet hadde det vært en avstand mellom artistene og publikum. Det publikum så på scenen, var det rare og eksotiske, og det hadde ikke noe med deres verden å gjøre. Men i mellomkrigstiden begynte nordmenn å påvirkes i større grad av afroamerikansk kultur, som for eksempel jazz, sier han.
Plutselig ble afroamerikanske artister ansett som en trussel mot norsk kultur, og rasismen de ble møtt med var mer preget av fremmedfrykt.
– Da Louis Armstrong kom til Norge i 1933 på jazzturné, for eksempel, ble det skrevet noen helt forferdelige ting om ham i avisene.
Entusiasmen for blackface dalte på 1900-tallet
Samtidig som afroamerikanske artister på norske scener ble stadig vanligere og mindre eksotisk, døde entusiasmen for «blackface» gradvis ut.
– Etter 1900 begynte blackface-tradisjonen å dale i popularitet, og gikk på en måte over før det ble ansett som et problem å portrettere afroamerikansk kultur på den måten. Men du ser likevel tilfeller av det utover på 1900-tallet også – for eksempel sendte BBC TV-show med blackface-underholdning helt fram til 1970-tallet, sier Hegdal.
Også i Norge finnes det eksempler på at blackface-tradisjonen ble tatt opp igjen helt fram til sent på 1900-tallet. Den afroamerikanske artisten Ruth Reese var en av dem som forsøkte å overtale NRK til å slutte å sende minstrel-shows på 70-tallet, men hennes gjentatte forsøk ble avvist.
«Selv i 1980-årene finner jeg noen ganger en Al Johlson-«svart» blant tilskuerne når de blir bedt om å komme i karnevalsklær», skrev Reese i sin selvbiografi.
– Det mange oppfatter som rasistisk i dagens debatt, henger sammen med denne forhistorien om hvordan hudfarge og kulturuttrykk har blitt portrettert og stigmatisert, men samtidig appropriert, gjennom historien. Selv om historiske forhold er en forklaring på dagens debatt, mangler denne konteksten i debatten.
Det sier Michelle Tisdel, forskningsbibliotekar ved seksjon for bøker og språk på Nasjonalbiblioteket. Hun opplever at mange misforstår hva som er essensen i kritikken mot de nyere TV-seriene og filmene som har hvite skuespillere i rollen som svarte og ikke hvite
karakterer.
– Alle er enige om at de historiske uttrykkene er stigmatiserende og rasistiske, men det handler ikke om å sammenlikne disse med de nyere uttrykkene på film og TV. Det handler om i hvilken grad disse nyere uttrykkene kan misbrukes, og om de underbygger rasistiske holdninger og dermed kan ha en tilsvarende effekt på samfunnet og de som er berørte, sier Tisdel.
Kilder: Charleston i Grukkedalen: Afroamerikanske artister på norske scener – fra blackface-komikere til Louis Armstrong av Erlend Hegdal, intervju med forskningsbibliotekar Erlend Hegdal, Min vei av Ruth Reese, intervju med forskningsbibliotekar Michelle Tisdel.
