Lokalhistorie
Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket har som oppgave å fremme lokal- og regionalhistorisk virksomhet i Norge. På disse sidene vil du få en introduksjon til det lokalhistoriske feltet.
For seminarer og andre arrangementer i regi av Norsk lokalhistorisk institutt, se Nasjonalbibliotekets oversikt over arrangementer.
Våre satsinger på nett
Staden er det vi er dømde til, den er like ufråkommeleg som skuggen. Derfor er forteljinga om staden ei djupt menneskeleg forteljing. Her er vi, men minna våre gjeld staden vi kom frå, draumane våre går mot staden vi eingong skal nå. Alle menneske, absolutt alle menneske, har desse tre stadene felles: Staden vi kom frå, den vi er på, og den vi skal til, den som ventar på oss.
Edvard Hoem
Hva er lokalhistorie?
Lokalhistorie er et flertydig, sammensatt og spenningsfylt begrep. Rent elementært består det av to ord – lokal – som kommer av latin ”locus”, som betyr sted, og historie, som kommer av latin ”historia”, og som både kan referere til historie i betydningen fortid og i betydningen beskrivelse av fortiden eller fortelling om fortiden. Rent språklig kan lokalhistorie altså både vise til stedets fortid og til en fortellende beskrivelse av stedets fortid. I norsk sammenheng er det imidlertid ikke stedet som kulturell konstruksjon eller som fysisk, koordinatfestet bestemmelse, som har stått i sentrum for den lokalhistoriske interesse – men derimot lokalsamfunnet. Lokalhistorie handler om ”lokalt avgrensa studiar av menneske i (lokal)samfunn sett i tidsperspektiv”, heter det i en monografi om norsk lokalhistorie som utkom i 2004. Lokalsamfunn defineres i denne sammenheng som: ”(…) eit geografisk avgrensa busetnadsområde med felles politisk/administrative primærinstitusjonar der innbyggjarane har mangesidig kontakt med kvarandre. Området kan vere samansett sosialt, økonomisk og kulturelt. Kontakten er normalt hyppigare internt enn på tvers av områdegrensene, og mellom innbyggjarane finst det eit opplevd fellesskap med både positive og negative forteikn.”
Denne avgrensningen av lokalhistorien og dens objekt deles av mange, sannsynligvis de fleste, fagutdannede eller profesjonelle lokalhistorikere. På den annen side virker det rimelig å anta at mange som arbeider med lokalhistorie på frivillig basis, enten det skjer individuelt eller gjennom et historielag, vil finne liten mening eller motivasjon i en slik avgrensning av virksomheten. Her ligger et interessant aspekt ved lokalhistorien, nemlig at lokalhistorie ikke bare er en historiefaglig bindestreksdisiplin – et fagfelt – men også noe av en folkebevegelse, organisert gjennom historielagene. Relasjonen mellom fag og folk er blitt beskrevet som lokalhistoriens janusansikt, det vil si som to forskjellige og mange ganger stridende sider ved samme sak. Men kanskje er det riktigere – i tråd med historikeren Ola Svein Stugu – å oppfatte faget og folket som to viktige knutepunkter innenfor ett og samme kunnskapsfelt, der også andre aktører har sin selvstendige plass.
Les mer
Fagfeltet lokalhistorie har røtter tilbake til de topografiske beskrivelsene av landskap, befolkning og økonomi som vokste fram i opplysningstiden, men det vi kan kalle den moderne lokalhistoria oppsto på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Med moderne lokalhistorie mener vi en lokalhistorie som systematisk anvender relevant, primært kildemateriale, som undersøker kildene med utgangspunkt i historievitenskapelig metode eller metode fra tilgrensende fag, som forholder seg til den faglige debatten og utviklingen innenfor historie og beslektede fag, og som er orientert mot å forklare og forstå historiske prosesser i lokale kontekster. Når vi bruker uttrykket moderne lokalhistorie sikter vi også til de litterære hovedsjangrene innenfor lokalhistoria, som oppsto i perioden omkring forrige århundreskifte, nemlig bygdeboka og byhistoria, som definerer innholdet i fagfeltet for allmennheten. Ofte regnes Hurum herred (Kristiania 1903) av Oscar Albert Johnsen som den første moderne bygdeboka, mens Det gamle Christiania (Christiania 1871) av Ludvig Daae er blitt beskrevet som den første byhistorien.
Fire linjer har vært framtredende i utviklingen av fagfeltet etter pionertiden
- Det ene er den kvantitative veksten: En undersøkelse av “Bygdebokdekninga i Norge“, som NLI publiserte i 1993 (Heimen 4/93) viste en nærmest ubrutt vekst i antall utgivelser gjennom 1900-tallet; bare i mellomkrigsårene var det en liten nedgang.
- En annen linje kan vi betegne som kommunaliseringen av de lokalhistoriske oppdragene og utgivelsene, noe som betyr at norsk kommuner i økende grad initierer, finansierer og organiserer lokalhistoriske bokprosjekter. NLI har også dokumentert denne prosessen gjennom sine brukerundersøkelser, og den siste undersøkelsen viser at norsk kommuner årlig bruker minst 50 millioner kroner på lokalhistoriske forskningsprosjekter.
- Den tredje linjen i utviklingen er profesjonaliseringen av arbeidet, som innebærer at et stadig voksende antall forfattere er utdannet historikere eller er fagfolk med tilsvarende utdannelse; også denne trenden avspeiles i våre brukerundersøkelser.
- En fjerde linje dreier seg om fagfeltets historiografi. Tidligere var det vanlig å framstille lokalhistorien i opposisjon til resten av historiefaget. Denne forskjellen har vært tematisert som for eksempel ”lokalhistorie versus rikshistorie” eller ”historie på lokalsamfunnets premisser versus historie på forskersamfunnets premisser.” Et mer framtredende trekk er nok likevel det tette kretsløpet mellom lokalhistorien og resten av historiefaget. Dette kretsløpet har selvsagt nær sammenheng med profesjonaliseringen av fagfeltet, og det viser seg tydelig i den forstand at historiefagets faser og vendinger avspeiles godt i lokalhistoriens faser og vendinger.
Når vi sier at lokalhistorie er et kunnskapsfelt, så sikter vi til at norsk lokalhistorie kan forstås som et stort nettverk av institusjoner, organisasjoner og individuelle aktører som produserer, konsumerer og formidler lokalhistorisk kunnskap. Dette nettverket har en stor og mangfoldig infrastruktur, men for oversiktens skyld kan vi si at den består av fire store knutepunkter:
- Det første og eldste knutepunktet utgjør historielagene. Det er mer 600 av dem i Norge. De har mer enn 80 000 medlemmer. Landslaget for lokalhistorie (ekstern lenke) er historielagenes fellesorganisasjon. Historielagene er frivillige organisasjoner som utfører et stort lokalt kulturvernarbeid. Mange utgir lokalhistoriske årbøker.
- Det andre knutepunktet i nettverket er institusjonene innenfor ABM-sektoren, arkivene, bibliotekene og museene. En rekke av dem forvalter samlinger, eller produserer og formidler kunnskap, som er viktig for vår forståelse av stedets og lokalsamfunnets fortid.
- De historiske instituttene eller miljøene ved universiteter og høgskoler representerer et tredje knutepunkt. Her drives egen forskning med lokalhistorisk relevans. Fagfolk med tilknytning til universiteter og høgskoler påtar seg ofte lokalhistorisk oppdragsforskning.
- Det fjerde og siste knutepunktet er kommunene. Norske kommuner og fylkeskommuner er oppdragsgivere for lokalhistorisk forskning og formidling. Kommunene og fylkeskommunene bevilger årlig mellom 40 og 50 millioner kroner til lokalhistoriske prosjekter. Pengene går først og fremst til byhistorier, bygdebøker og til fylkes- og regionhistorier.
Uttrykket ”lokalhistorien janusansikt” ble første gang brukt av Einar Niemi og Harald Winge i en forskningsoversikt om Lokalhistorie som etterkrigshistorisk forskningsfelt (1993). Uttrykket refererte til det faktum at lokalhistorie på den ene side er en frivillig kulturaktivitet som særlig er organisert gjennom historielagene, og på den annen side en vitenskapelig disiplin, som prinsipielt arbeider på basis av de samme metodiske og teoretiske premisser som historiefaget generelt. Niemi og Winge understreket samtidig at denne todelingen var idealtypisk, mens relasjonen i realiteten var preget av en stor kontaktflate mellom ”amatører” og ”profesjonelle”. Denne kontaktflaten har generelt sett resultert i fruktbare samarbeid mellom lokal spisskompetanse og akademisk skolerte fagfolk, men har noen ganger også utløst spenningsfylte – om enn ikke mindre fruktbare – debattutbrudd. Professor Francis Sejersted har seinere argumentert for at denne uklare grensen mellom ”den profesjonelle historie og amatørhistorien” (janusansiktet) er et kjennetegn ved historiefaget som helhet, og forklaringen på denne uklarheten er – ifølge Sejersted – at det ligger en felles, nærmest allmennmenneskelig meningssøkende funksjon bak all historiefaglig aktivitet: ”Poenget er at alt som omgir oss mennesker, ting, eller hva det måtte være, kan vi bare forholde oss til på en meningsfull måte i den grad vi kjenner historien.”
Det er i dag ca. 600 lokale historielag i Noreg. I alt organiserer dei over 100 000 medlemmer. Talet på lag har auka eksplosivt dei siste tiåra. Nytt er at rørsla har blomstra særleg sterkt i byane, medan det tidlegare var eit nokså typisk bygde- og distriktsfenomen. I dag er det til dømes over 20 lokale historielag (bydelslag) berre i Oslo.
Historielaga driv eit mangfald av aktivitetar innan lokalhistorie og kulturvern: årbøker, bygnings-, fartøys- og anna kulturminnevern, museumsarbeid, slektsgransking, kjelderegistrering, innsamling av tradisjonsmateriale, lokalhistoriske vandringar og andre arrangement for lokalbefolkninga – for berre å nemne noko av det vanlegaste.
Landslaget for lokalhistorie
Vel 400 av dei lokale historielaga er medlemmer i Landslaget for lokalhistorie (ekstern lenke). Til saman omfattar desse 80 000 enkeltpersonar. LLH vart stifta i 1920, og heitte fram til 1982 Landslaget for by- og bygdehistorie. Nesten frå starten av og framleis i dag gjev LLH ut tidsskriftet Heimen (ekstern lenke), som er eit lokalhistorisk fagtidsskrift, i samarbeid med Universitetsforlaget (ekstern lenke). Frå 2017 har tidsskriftet fri tilgang (open access). Eldre årganger av Heimen er digitaliserte av Nasjonalbiblioteket, se her. LLHs medlemsblad er Lokalhistorisk magasin (ekstern lenke). LLH er medlem i paraplyorganisasjonen Norges kulturvernforbund (ekstern lenke).