INNHOLD:
Stjernejournalisten William Klement er nå sørgelig på retur. Det var rene tilfeldigheten som førte ham opp i alt sammen: Akkurat den dagen hadde redaksjonssekretæren i den avisen han engang var det store navnet, satt stolen for døren for ham: Kommer du for sent med stoffet neste gang, kan du spare deg for å komme.
Klement, mannen de en gang la ut den røde løperen for når han kom med sine reportasjeartikler! Men han skulle vise dem, han måtte finne det rette stoffet, og så sørge for et come back, som en gang for alle satte redaksjonssekretæren og de andre på plass!
Og akkurat denne dagen, mens hans tanker streifet om ideer til en god artikkel, støtte han rent tilfeldig på en eldre asmatisk uteligger som ble kalt Glassblåser'n. En evig lassis som hadde mistet sitt navn på livets vei, men som fremdeles hadde fantasien, den respektløse ironi og hjertelaget i god behold, truende åreforkalkning og astmaplager til tross.
Nå var ikke denne uteliggerens tilværelse noe stoff for en tøff journalist som hadde sett det meste av denne verdens hykleri og djevelskap, men han syntes synd på Glassblåser'n, og ville hjelpe ham. Men så traff han Glassblåser'ns venner. Uteliggere de også, en rekke forskjellige typer, og blant dem var også Ganard.
Han var idealist, hitkommet fra sørligere land hvor han var blitt inspirert av abbe Pierre - denne forgrunnsfiguren i arbeidet for samfunnets utstøtte. Han slo seg sammen med dem og hjalp dem til å hjelpe hverandre. Ganard var kommet til Oslo for å gjøre samme innsats der, for å samle uteliggere, sette dem igang med å arrangere et loppemarked til inntekt for dem som hadde det verre: til de aller usleste av de hjelpeløse i Lima. I dette miljøet var nå Klement havnet, mens uteliggerne var midt oppe i arrangementet. Klement var en mann med livserfaring, han trodde ikke noe videre på det vakre eventyret om de halte som hjalp de blinde. Men det var stoff!
Og så gikk det ikke annerledes enn at han selv ble innfanget av ideen. Han forsto til slutt tanken bak det hele, og kunne endelig begynne på sin reportasje.
Og så kom den store dagen, markedsdagen, dagen da solidaritet i kulde og nød skulle seire over stuevarmens likegyldighet.
Selve markedet ble en stor suksess. Beløpet som kom inn og som skulle sendes uavkortet til uteliggernes ukjente kamerater i Lima, var forbløffende stort. Men noen timer etter at markedet var slutt og pengene talt opp, forsvant de. En eller annen hadde stukket dem i sin egen lomme.
Og redaksjonssekretæren kunne avvisende si til Klement: Tenkte jeg det ikke! En snusket liten svindelaffære!
Men abbe Pierre hadde også sagt til Ganard: Det kommer før eller senere en dag da alt er ødelagt, flekket til, forrådt, knust. Er du der neste dag, så er du med. Da er du godtatt. Det er hemmeligheten.
Men dette merkelige, ulogiske, forbløffende, og makeløse livet hadde tross alt enda en triumf i bakhånden. Til overraskelse for Klement selv, for redaksjonssekretæren, og kanskje for uteliggerne også.
(Fra filmens programhefte)