Henrik Ibsen: Manuskriptmaterialet til «Et dukkehjem»
Et dukkehjem (1879) ble Henrik Ibsens europeiske gjennombruddsdrama. Nora Helmers handlinger og valg skapte fra første stund debatt og uenighet. I dag fremstår stykket som et av de fremste eksempler på den ideologiske sprengkraften i spørsmålet om kvinnens menneskelige, familiemessige og samfunnsmessige stilling.
Et dukkehjem hører med blant de Ibsen-stykkene som skapte hardest debatt. Noras handlinger og valg ble i samtiden vekselvis beundret og fordømt. Hun står med sine eksistensielle krav om frihet og likhet fremdeles som en rollemodell for kvinner verden over. Ibsen bygger opp den dramatiske konflikten ved hjelp av mesterlig psykologi og omfattende etiske problemstillinger som det ikke finnes klare og endegyldige løsninger på, og derfor peker dramaet om Nora Helmer langt ut over den tid det ble til i.
Manuskriptmaterialet til Et dukkehjem, som i sin helhet oppbevares ved Nasjonalbiblioteket, utgjør noe av det mest omfattende og interessante blant Ibsens mange forarbeider. Det første kjente notatet til stykket bærer tittelen «Optegnelser til nutids-tragedien» og er datert Roma 19. oktober 1878. Det omhandler forholdene mellom kjønnene i dagens samfunn og antyder hva hovedhandlingen i stykket skal gå ut på. Siden følger en rekke ulike arbeidsmanuskripter om scenegang (handling) og persongalleri samt ulike utforminger av de enkelte aktene. Slutteffekten, med drønnet av porten som slåes i når Nora forlater huset, kom inn i skriveprosessen på et svært sent stadium.
I forarbeidene til Et dukkehjem uttrykker Ibsen ofte Noras konflikter klarere og mer eksplisitt enn i den endelige teksten. Den endelige versjonen (trykkmanuskriptet) ble sendt til forlaget etter hvert som renskriften av de enkelte aktene ble ferdig (tidsrommet 2. september til 15. september 1879). Boken forelå ferdig trykt før 3. november 1879.
Henrik Ibsen (1828–1906) regnes i dag som en av den vestlige verdens mest innflytelsesrike dramatikere. Han fornyet den europeiske teatertradisjonen ved å legge handling og konfliktstoff til borgerlige miljøer i sin egen samtid, samtidig som han utviklet dramaets form gjennom prosareplikker, realistisk miljøskildring og teknisk mesterlig dramaturgi. Skuespillene hans kom dermed til å skildre forhold som lesere og tilskuere kjente fra eget liv, og de fikk sterk innvirkning på publikums oppfatning av tidens rådende normer og etiske verdier.