Pest i norske og samiske sagn

Theodor Kittelsens ulike tegninger av Pesta i boken Svartedauen utgitt i 1901 er inspirert av pestsagn. Svarterdauden var del av en stor internasjonal pandemi og de lokale sagnvariantene var sammensatt av internasjonale vandresagn som var spredd over store deler av Europa. Sagnene om svartedauden regnes som historiske sagn, de forteller om noe som angivelig har hendt og forklarer hvorfor. Men sagn er også diktning fordi lokale fortellere gjennom generasjoner har bearbeidet og forklart hendelser og personer kunstnerisk. Sagnene, som var blitt fortalt gjennom tallrike generasjoner i ulike varianter ble samlet og nedskrevet på 1800-tallet.

De norske Sagnene var blitt fortalt gjennom tallrike generasjoner i ulike varianter til de ble samlet og nedskrevet på 1800-tallet. Innsamleren og utgiveren Andreas Fayes utga i 1833 »Norske -Sagn». Samlingen ble trykket igjen i 1844 og i 1948.

Pesten som vandrer

De lokale sagnvariantene var sammensatt av to internasjonale vandresagn som var spredd over store deler av Europa. Pesten ble oppfattet og beskrevet som en fremmed vandrer, sendt av Gud og ofte med en bok der det var skrevet ned hvem som skulle dø. I Kittelsens bilder er Pesta en gammel kjerring, men disse vandrende vesenene kunne også være en mann, et par eller barn som kunne ha med seg en sopelime eller en rive. Sagn om ferjing av pesten forklarte hvordan den kunne reise over vann.

Då svartedauden gjekk, kom eingong ein mann til ein gard i Øvre Vefsn, sume segjer det var Laksfors, og vilde ha skyss over elva. Mannen på garden skyna kva kar det var, og svara at skyssa honom skulde han gjera, berre han slapp fri svartedau- den. Framandmannen slo upp i ei stor bok han ha’ med, og etter å ha bladd noko i henne, så sa han at det kunde han nok diverre ikkje lova honom; men han kunde lova honom ein lett daude. Mannen skyssa honom då over elva. Då han kom heim att, kjende han seg trøytt og la seg til å sova. Han sovna då for aldri å vakna meir. Framandkaren som han skyssa, han fór ifrå gard til gard, og det segjest at han ha’ ei riva og ein soplime med. På dei gardar der han raka framfor døra, der vart det ein og annan att; men der han brukte soplimen, der døydde dei mann av huse. Og så vel brukte han limen, at då svartedauden var over, så rauk det berre or tre murpipor i heile Vefsn.

Universitetet i Oslo, Digital samling av eventyr og sagn:

Overleverne

Det er neppe tilfeldig at flere sagn om svartedauden er hedersminner om kvinner som sørget for at døden og undergangen ikke fikk siste ordet, men tok livet tilbake til bygdene og la grunnlaget for en ny slekt. Gunvor Skornes i Hjartdal tok til seg en hel flokk med småbarn og fostret dem opp. Jostedalsrypa i Sogn ble stammor til Rypeslekten.

Landstad, M.B.: »Sagn». Utg. Novus forl.. 2014. Herleik Baklid (red.) ; med innledning og kommentarer av Ørnulf Hodne

Pesten som vandrer i samiske pestsagn

Samisk pestsagn er del av en rik, frodig og unik samisk fortellertradisjon. De ble samlet og nedskrevet på norsk og samisk mellom 1927 og 1929 og utgitt i fire bind mellom 1927-1929 av Just Qvigstad. Lappiske Eventyr Og Sagn.

I 1997 utga Brita Pollan en ny kommentert og språklig bearbeidet utgave med illustrasjoner.

Begrepet rohttudávda kommer mest sannsynlig fra den sjamanistiske tradisjonen, hvor det fantes en annen verden som kun noaider kunne komme seg til. I denne andre verden var det den såkalte rohttu (en ekvivalent til djevelen) som styrte, og om mennesker endte opp med rohttudávda (dávda er sykdom) i denne andre verdenen kunne den bli med tilbake til vår verden, og dermed føre til sykdom og lidelse. Begrepet Rohttudavdain brukes om pest i NT 1850 og i helbibelen 1895.

I samiske sagn sparte pesten det siste dyret eller mennesket for å ha en vert å vandre videre på til neste sted. Oppdaget den kloke og modige at pesten var der i form av dyr eller menneske eller som slim kunne den skytes, brennes eller druknes. I ett sagn brenner den siste overlevende tjenestegutten som skjøt pesten i menneskeform den grønne slimklysen som lå igjen.

Da reinkjøreren oppdaget hvitt slim i reinskinn på en av sledene ble den kastet i fossen. Ut av skinnet og opp av vannet dukket det da opp et spebarn som tre ganger forgjeves prøver å klatre opp på noen steiner. Ble det oppdaget hvitt slim i stoffruller i skip som kom fra fjerne land ble rullen kastet i havet. Opp av vannet kom det en menneskelignende skikkelse som prøvde å nå båten men druknet.