En filmsjanger som i flere tiår livnærte filmbransjen i Norge, var ment som folkeopplysning. Hva kan vi lære av disse filmene i dag?

I dag er det mange som besøker YouTube når man skal finne ut hvordan man gjør noe, enten det er å lage en surdeig, feste nye gulvlister eller montere et møbel. Før videoer av denne typen var lett tilgjengelig for alle på nett, fantes det en egen produksjon av filmer i Norge som skulle ha tilsvarende funksjon. Samlet sett kan vi kalle denne typen filmer for opplysningsfilmer, og de ble produsert i stor skala fra 1940- til 1980-tallet.

En stor del av norsk filmhistorie

En av Nasjonalbibliotekets oppgaver er å bevare den norske filmarven, og her finnes derfor landets største samling av norskprodusert film fra 1903 og frem til i dag. Her finnes storfilmene som gikk på kino, men også andre type filmer, slik som reklamefilmer, dokumentarer og informasjonsfilm.

Noen av disse filmene instruerer seerne og viser hvordan de kan gjøre ting på egen hånd. Alt fra komplisert håndverk, som hvordan man bygger en båt, til enkle instrukser om hvordan man lager sitt eget syltetøy. Disse filmene kan kalles opplysningsfilmer. De har hatt en rekke utgivere, produsenter, virkemidler, målgrupper og former opp gjennom årene, men formålet har alltid vært det samme.

– Man anså filmmediet for å være et massemedium som var spesielt gunstig for å spre informasjon og kunnskap. Formålet var folkeopplysning, forteller Tone Føreland.

Føreland er forsker og filmarkivar ved Nasjonalbiblioteket. I 2023 forsvarte hun sin doktorgradsavhandling ved NTNU i Trondheim, Filmarven fra Fjøset: Filmproduksjon i Landbrukets Film- og Billedkontor 1942-1995.

Landbrukets Film- og Billedkontor er bare ett eksempel på en aktør som produsert en stor mengde opplysningsfilmer i Norge. Det ble etablert i 1942, men produksjonen satt ikke fart før etter krigen, og holdt på til kontoret ble lagt ned i 1985. Da hadde de rukket å produsere 192 filmer.

Det finnes ingen filmografi over kortfilmproduksjonen i Norge, det er bare langfilmen vi har oversikt over. Der er det en jobb å gjøre

Tone Føreland

Film: farer og muligheter

Filmmediet var i rivende utvikling på begynnelsen av 1900-tallet, og kinoene poppet opp rundt om i Norge. Det var mange som så potensialet i det nye massemediet, men også mange som så farer. Det kunne brukes til å spre informasjon og kunnskap – og forderve og forkvakle menneskesinnet.

Tanken om offentlig kontroll og ansvar var ledende for filmdebatten i Norge. Mange politikere forsto også at det populære kinotilbudet kunne bidra økonomisk til kommunekassene om de overtok driften. Lov om offentlige forevisning av kinematografbilleder fra 1913 førte til at det på relativt kort tid ble kommunen som tok over driften av mange av kinoene, og kontrollen over hva som ble vist.

Programmet på kinoene i dag er ganske annerledes enn hva det var tidligere. Helaftens spillefilmer eller dokumentarer var ikke like utbredt. Man dro like gjerne på kino for å se ulike korte, dokumentariske filmer.

I 1920 definerte den norske staten kino som luksus. Da ble det etablert en egen luksusskatt på kinoforestillinger i Norge. I etterkrigstiden reduserte imidlertid myndighetene denne skatten – dersom en opplysning- eller informasjonsfilm ble vist som forfilm. Derfor ble disse filmene viktige for alle parter, og visningene av opplysningsfilm økte og ble en del av kinoopplevelsen.

Statlig filmproduksjon

Filmene ble ikke kun produsert for å vises på kino. Under første verdenskrig oppdaget man rundt om i verden hvor effektivt film var som opplæringsverktøy. Flere europeiske land viste soldater og sykepleier filmer for rask opplæring. Det viste seg å fungere godt, og etablerte filmmediet som et godt middel for opplæring. Denne ideen kom også til Norge.

Produksjonen av filmer til slik bruk økte. I 1948 ble Statens filmsentral etablert, som ble en viktig aktør i den norske filmbransjen i etterkrigstiden. Ved etableringen ble det bestemt at de ikke selv skulle produsere film, men det gikk ikke mange år før de likevel hadde begynt med egen filmproduksjon. I tillegg bestilte de filmer fra andre produksjonselskaper og hadde flere offentlige samarbeidspartnere. Filmer ble produsert og vist både i grunnskolen, ved institusjoner for høyere utdanning, i bedrifter og gjennom interesseorganisasjoner.

Opplysningsfilmen har blitt omtalt som «brødfilm» – det som holdt den norske filmbransjen i gang og i live. Det var en mengdeproduksjon, i motsetning til produksjonen av norske spillefilmer.

Opplysningsfilmen finner nye arenaer

Hva skjedde med opplysningsfilmen videre? Den fant nye former, og forsvant fra kinosalene.

Den 20. august 1969 var det åpningssending på NRK. Nå kunne nordmenn få levende bilder rett hjem i sin egen stue, fra hele landet – og utlandet. Det viktigste oppdraget til NRK var folkeopplysning og nå skulle dette samfunnsoppdraget også utføres på tv-skjermen. Folkeopplysningen ble en del av tv-programmet.

Luksusskatten på kino ble fjernet av norske myndigheter i 1969. I en lang periode hadde produksjonen av norske spillefilm utviklet seg sakte på grunn av den kraftige beskatningen. Nå ble det rom for å tjene penger på å produsere spillefilm i Norge. Da luksusskatten ble fjernet, forsvant det økonomiske incentivet for norske kinoer til å vise opplysningsfilmer for publikum. Da forsvant også disse filmene fra programmet.

Opplysingsfilmen har ikke forsvunnet, men den har funnet nye arenaer og former. Filmene eksisterer i aller høyeste grad også i dag, men det tilhører sjeldenhetene at de blir vist på kino.