Kolera i litteraturen på 1800-tallet
Da Europa første gang ble rammet av en kolerapandemi omkring 1830, omtalte man sykdommen som den orientalske og den indiske kolera fordi den hadde sitt utspring i områdene rundt Ganges. Likevel var det kolonialisering, nye handelsveier og misjon som førte til at koleraen spredde seg til Europa og Norge med jevnlige utbrudd gjennom hele 1800-tallet. Kolera ble raskt et tema som opptok forfattere. I løpet av århundret utkom det en lang rekke realistiske og symbolske, raljerende og romantiske skildringer av sykdommen. De forteller oss hvordan et kolerautbrudd kunne arte seg, og omhandler ofte dens politiske, sosiale og eksistensielle konsekvenser.
Under det første kolerautbruddet i Paris i mars 1832, bodde den tyske forfatteren Heinrich Heine (1797-1856) i byen. Han skrev jevnlig korrespondansebrev for tyske aviser, og 19. april publiserte han en tekst om koleraen, som tok livet av omkring 20 000 av byens 650 000 innbyggere. Med sine nærgående skildringer av skitten, nøden og opptøyene blant folket, regnes Heines «Kolera» som en av de første reportasjene om en epidemi. I teksten gjør han selv et poeng av at han verken har historikerens eller forfatterens avstand til stoffet, men skriver teksten mens en mann dør skrikende i naborommet.
Lenke til «Kolera» i Heinrich Heines Prosa, oversatt av Trygve Greiff, Dreyers Forlag 1977.
Da Europa ble rammet av kolera førte det til opptøyer og konflikter mange steder. For Henrik Wergeland (1807-45) aktualiserte epidemien de undertrykte nasjoners kamp for selvstendighet. Første gang han bruker «den sortgule Cholerapest» som bilde på konflikten mellom koloniherrer og koloniserte, er i diktet «Cæsaris» (1832/33). I hans politiske drama «Den indiske Cholera» er konflikten bygget ut til en Romeo og Julie-beretning om en engelsk og en indisk familie. Handlingen er lagt til Ganges under kolonitiden og skildrer britenes undertrykkelse av landets befolkning. Men kjærligheten mellom engelske Francis og indiske Sami gir også løfter om frigjøring og forsoning. Mot slutten av stykket bryter koleraen ut og når Europa og Norden. Wergeland fremstiller koleraen som et bilde på indernes kraft, opprør og hevn, men den skaper også mulighetene for en bedre verden med frie og selvstendige nasjoner.
Kolera var en fryktet sykdom fordi den rammet brått med ydmykende symptomer som eksplosiv diare og oppkast. I løpet av noen timer med ekstremt væsketap ble pasientene forvandlet til innskrumpete karikaturer av seg selv. I et brev fra 1833 skildrer Johan Sebastian Welhaven sin redsel for å bli smittet. Han bodde ved siden av et koleralasarett. «[J]eg kan således blott ved et under slippe fra å krepere». Selv om hans diktsyklus Norges Dæmring først og fremst er et innlegg i datidens kulturkamp, er den også et eksempel på hvor raskt forfattere begynte å bruke kolera som et bilde på politiske tendenser og eksistensiell frykt. Ved to anledninger forekommer «Cholera» som metafor på hendelser som hindrer landets utvikling og skaper redsel blant befolkningen:
«Naar stundom man en større Tummel sporer,
Har Himlen sendt os stærke Meteorer
Som Cholera, en afbrændt Bye med Mere;»
I Eugène Sues (1804-57) romanføljetong Den evige jøde (1844-45) står forestillingen om at det var jødene som spredde epidemier sentralt. Handlingen i bindet Den sælsommme reisende (1845) utspiller seg i Paris under koleraepidemien i 1833. I kapitlet «Den reisende» dukker en omreisende jøde opp, og leseren får en forklaringen på hvem som har brakt epidemien til verdensmetropolen. «Vaagn op, Paris! Pesten er indenfor dine mure!», utbryter den reisende. Romanen er et eksempel på at epidemier helt siden svartedauden har forsterket antisemittiske og rasistiske holdninger i Europa – ofte med de frykteligste konsekvenser for dem som blir pekt ut som syndebukk.
Det skal ha vakt oppsikt da en kvinne fra den høyere militære embetsstanden begynte å arbeide på Almindelig Hospital under koleraepidemien i København i 1853. Ilia Fibiger (1817-67) hadde publisert litterære tekster anonymt og tjent til livets opphold som syerske og terrakottamaler. Hennes innsats under koleraepidemien førte til at hun ble ansatt som sykepleier og senere ble forstander ved Fredriks Hospital. I Margrethe Fibigers biografi Et Kvindeliv finner vi en levende skildring av koleraepidemien og av Ilia Fibigers arbeid med syke og døende basert på hennes brev.
Lenke til: Margrethe Fibiger, Et Kvindeliv. Ilia Fibiger, Gyldendalske Boghandel, København 1894.
Mens koleraepidemien i Christiania i 1853 var på sitt sterkeste i september, kom Camilla Collett tilbake til byen etter et års opphold i Danmark. Avisene meldte daglig om et stigende antall syke og døde, og var fulle av reportasjer og notiser om epidemien. I et brev til sin bror Oscar Wergeland 8. november 1853 gir Collett en personlig beskrivelse av stemningen i byen. «Jeg kom til byen i den værste Choleratid […]. Byen var som uddøed, i enhver Familie den ængsteligste stemning.» Hun nevner også bekjente som har dødd av kolera, og rekken av navn gir et inntrykk av hvordan koleraen rammet voksne og barn, kvinner og menn, embetsmenn og allmuen.
I A.O. Vinjes korrespondansebrev i Drammens Tidende kan vi følge utviklingen av koleraepidemien i 1853 fra de første ryktene til den ebbet ut mot slutten av året. De gir et variert bilde av den offentlige debatten, folks reaksjoner og myndighetens håndtering av epidemien. I hans artikkel om julelitteraturen finnes det også en kritisk omtale av det han kaller «en Kolera-bog» (Nr. 301/1853; søndag 25.12.). Det var en samling litterære skildringer og vers skrevet av et knippe kjente forfattere som utkom rett før jul under tittelen En Nytaarsbog. Hans kritiske og delvis raljerende omtale er det første tegnet på at koleraepidemien skulle sammenfalle med et generasjonsskifte i norsk litteratur.
Koleraen trugar, Drammens Tidende nr. 179/1853; fredag 5. august:
Koleraen er her, Drammens Tidende Nr. 193/1853; søndag 21. august
Koleraen gjør fremskritt. Drammens Tidende Nr. 197/1853; fredag 26. august
Koleraepidemien, Drammens Tidende Nr. 203/1853; fredag 02. september
Etter koleraepidemien: planar om takkefest. Drammens Tidende Nr. 265/1853; søndag 13.november
Hjelp til koleraoffer og fattige, Drammens Tidende Nr. 299/1853; fredag 23.desember
En kolerabok, Drammens Tidende Nr. 301/1853; søndag 25. desember
Under koleraepidemien i 1853 døde 2500 mennesker i Norge, og av en befolkning på 40 000 omkom 1600 i Christiania. Selv om både velstående og fattige ble rammet, var det flest syke og døde blant arbeiderne i de østre bydelene. Etter epidemien ble det satt i gang flere tiltak for å hjelpe de nødstilte. Ved juletider utga forleggere Johan Dahl En Nytaarsbog med bidrag fra den eldre garde forfattere som P. Chr. Asbjørnsen, Andreas Munch og J.S. Welhaven. Selv om ingen av tekstene handler om kolera, ble den kalt «en Kolera-bog» fordi den var «udgivet i et veldedigt Øiemed». I litterære kretser, og særlig blant yngre forfatterne, ble boka først og fremst gjort til gjenstand for raljerende kritikk av Vinje og ikke minst Bjørnstjerne Bjørnson, som i tillegg til å dikte en vise om boka, slaktet den i Morgenbladet.
Litteraturen om epidemier forteller mange historier om folk som til alle tider har innbilt seg at sykdommene ikke er smittsomme. Det trodde heller ikke Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) da han flyttet tilbake til et kolerarammet Christiania høsten 1853. «Gaterne var fulde av sørgeklædte folk, og der laa en tung, dyster stemning over byen. Det anfektet os dog ikke meget; forsaavidt vi tænkte noget derover, trøstet vi oss med det medicinske fakultets erklæring, at sykdommen ikke var smittsom!», skriver vennen Chr. Collins i sin biografi om Bjørnson. At Bjørnson ikke så alvoret i kolerapandemien, går også frem av visen han skrev om bidragene i En Nytaarsbog. Muligens var han inspirert av Vinjes omtale av boken, men i «En pen Nytaarsvise» er Bjørnson mye frekkere i sin raljering. «Kolera Kolera fallerallera –;/Poeter let faa – ak, ak, ak –/I julen Diarrrhé!», heter det i første vers. 15. januar 1854 debuterte han som kritiker med en nådeløs slakt av boka i Morgenbladet. Det var altså med utgangspunkt i en bok utgitt til støtte for nødstilte etter koleraepidemien, Bjørnson tok til orde for at en ny generasjon forfattere skulle gjenoppta tradisjonen fra Henrik Wergeland.
Lenke til «En pen Nytaarsvise» i Bjørnstjerne Bjørnson, Samlede Digte I, Oslo 1936
Lenke til anmeldelsen i Morgenbladet 15. januar 1854 av En Nytaarsbog i Bjørnstjerne Bjørnson, Artikler og taler I, Oslo 1912
Lenke til faksimile av anmeldelsen i Morgenbladet 15. januar 1854
Lenke til Chr. Collins skildring av Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania under koleraepidemien i Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom I, Kristiania 1923
Den første som oppdaget at kolera smittet gjennom vann, var den engelske legen John Snow. I Norge var hans funn fra 1854 lenge ukjent. Først i 1866 nevnes han i en diskusjon om kolera i Norsk Medisinsk Selskab av legen Ernst Ferdinand Lochmann. Nettopp Lochmann skal ha vært en av modellene til Henrik Ibsens (1828-1906) rollefigur doktor Thomas Stockmann i En folkefiende. I stykket oppdager Stockmann at byens badeanstalt er «en pesthule» fordi vannet er infisert av en usynlig gift – i stykket kalt «infusorier». Selv om kolera ikke nevnes, har handlingen likheter med både Snows oppdagelse og den vitenskapelige diskusjonen om kolera. Stykket utkom for øvrig to år før tyske Robert Koch identifiserte kolerabakterien kolera vibrio under et opphold i India.
Lenke til Henrik Ibsen, En Folkefiende, Gyldendalske Boghandel, København 1882.
Lenke til Cholera i Christiania i 1866, Beretning til Sundhedscomissionen af H. Steffens, O. Lund og Lochmann, Christiania 1867