Gunvor Hofmo er en av etterkrigstidens fremste diktere. Det smertefulle hun opplevde under 2. verdenskrig skulle komme til å forme mye av diktningen hennes resten av livet.

Akershusstranda, 26. november, 1942: Da D/S Donau gled ut fra utstikker 1, sto Gunvor Hofmo igjen på kaia.

For bare noen minutter siden hadde hun sett kjæresten sin Ruth for siste gang.

Ruth Maier kom aldri tilbake. Bare noen dager senere ble hun drept i dødsleiren Auschwitz.

Det som skjedde med Ruth, skulle påvirke Gunvor Hofmos liv og diktning mer enn noe annet.

I 1940, da Gunvor Hofmo var 19 år gammel, møtte hun østerrikske Ruth Maier. Livet i hjemlandet hadde blitt vanskelig for den jødiske familien Maier etter at Hitler annekterte Østerrike i 1938.

Ruths lillesøster flyttet til England, dit moren og mormoren senere skulle flykte. Ruth flyttet til Norge.

Gunvor Hofmo og Ruth Maier møttes på frivillig arbeidstjeneste på Biristrand og ble raskt venner. Begge var glade i, og gode til, å skrive.

Etter hvert ble de to kvinnene kjærester. De reiste rundt i Norge sammen, jobbet seg fra sted til sted, til de i 1942 vendte tilbake til Oslo.

I denne perioden skrev begge flere dikt. Hofmo skulle senere skrive en artikkel om Maier i Vinduet, der hun siterte et av Maiers dikt fra krigsårene:

Også de tyske soldatene har dype stemmer

som ler gjennom vårkvelden

der de går med pikene …

Når deres hender ber om kjærlighet

er ikke de tyske soldatene mordere lenger,

men gutter som står i strålende nakenhet og ler!

Se foredraget Under Hofmos himmel.

Selv skrev Hofmo flere dikt under krigen, blant annet dette, med tittelen Ordene, publisert i Magasinet for alle i 1941:

Ordene, lysende stille

skal jeg finne

gi dem til deg,

hamre noen øyeblikk sammen

inn under evighetsrammen

så aldri du glemmer meg.

Billeder, ånd og jord

det som er deg,

smerte, uro og håp

det som er meg:

Vidne ved ordenes ord som vi aldri skal finne,

vidne ved våre øyne

søkende i blinde

at ilden kan ikke dø!

Natt til 26. november 1942 ble Ruth Maier arrestert. Gunvor hadde tidligere luftet muligheten for at Ruth kunne rømme til Sverige – familien til Gunvor var antinazister og hadde kontakter som kunne ha hjulpet Ruth over grensen. Men Ruth ville ikke.

Gunvor var der da kjæresten ble arrestert. Ruth reagerte på arrestasjonen med resignasjon, ble det sagt i ettertid. Etter flere år vekk fra familien, flere år med trakassering for sin jødiske bakgrunn, var hun fortvilet og motløs.

Den dagen D.S. Donau forlot kaia, skal Gunvor ha sagt at Ruth sannsynligvis var den som gikk rundt og trøstet de andre fangene om bord på skipet. Men det vet vi ingenting om. Ruth Maier ble drept i gasskamrene få dager senere.

Mens hun ventet på nytt om hva som hadde skjedd med Ruth, begynte Gunvor Hofmo å studere.

Se foredraget: Gunvor Hofmo var god til å skrive.

I mai 1945, da freden kom, var Gunvor Hofmo i ferd med å ta avsluttende eksamen. De få jødene som hadde overlevd dødsleirene, kom tilbake til Norge. Ruth var ikke blant dem.

Rett etter krigen, i 1946, ga Gunvor Hofmo ut sin første diktsamling. Den het Jeg vil hjem til menneskene.

En som lot seg begeistre av den unge debutantens poesi, var lyrikeren Inger Hagerup. Den første gangen hun leste Hofmos dikt beskrev hun selv på denne måten:

“Jeg ble grepet av en blanding av fortvilelse og misunnelse og svimmel begeistring: Slike dikt hadde jeg selv ønsket å skrive i drømme, og så ble det Gunvor Hofmo som skrev dem i virkeligheten!”

I debutsamlingen, som i alle Hofmos senere utgivelser, var det sorgen og lidelsen som sto i sentrum. Hun ble etter hvert kjent under navnet “Mørkets sangerske”. Krigens grusomheter satte preg på det meste av det hun skrev.

Selv om Hofmo er mest kjent for tematikken som skaffet henne tilnavnet «Mørkets sangerske», er det flere sider ved hennes forfatterskap som kanskje er mindre kjente for de fleste. Noen av disse tas opp i utstillingen Ja er det korteste ordet i verden og i Nasjonalbibliotekets arrangementsprogram i anledning Hofmos 100-års-jubileum.

– Hofmo var en fabelaktig Oslo-dikter med et intenst forhold til byen og gatene. Og diktene hennes uttrykker sterk sanselighet overfor naturen og glede over dyr, sier Kaja Schjerven Mollerin, som er fagansvarlig for utstillingen.

I 1953 hadde Gunvor Hofmo et psykisk sammenbrudd og ble lagt inn på Gaustad mentalsykehus. Dit var hun i kortere og lengre perioder i 22 år – helt til hun ble utskrevet i 1975. Før og etter denne perioden produserte hun et stort antall diktsamlinger.

– I årene hun var innlagt på Gaustad sykehus og avsondret fra resten av samfunnet, fulgte hun årvåkent med på nyhetsbildet, og i diktsamlingene som kom etter at hun brøt tausheten, viser hun et sterkt engasjement for menneskene som levde under 1960- og 70-årenes pågående konflikter rundt omkring i verden, sier Mollerin.

Like før hun ble lagt inn på Gaustad, skrev hun et av sine mest kjente dikt. Det har tittelen Jeg har våket. Siste strofe i diktet går slik:

Jeg så min venninne,

den eneste, jeg så henne

gå for å dø.

Og siden har trærne sørget,

og siden har Døden trukket

min kropp og sjel og stemme

ut i fortvilelsens sjø!