Liv Bratterud er en av dem som har fortalt noen av våre mest kjente og kjære eventyr. Hennes eget liv var langt fra noen lykkelig historie.

Sommeren 1878, Telemark: Den unge folkeminnesamleren Moltke Moe ankom en liten husmannsplass i Telemark. Det var et avskåret sted, et sted hvor tiden gikk sakte – det ultimate stedet å oppsøke sagn og eventyr.

På plassen sto ei lita stue i laftet tømmer med hvite vinduskarmer. I de bratte skråningene rundt ble det dyrket havre, bygg og poteter. Tre geiter gikk og beitet på plassen.

Kvinnen han hadde kommet for å treffe var i femtiårene, men hun så mye eldre ut. Liv Bratterud, het hun, og hun hadde levd et hardt liv.

Liv kokte kaffe til dem. Så begynte hun å fortelle.

Liv Bratterud skal ha lyst opp når hun gikk inn i eventyrenes verden. Der var hun dronning. Men den virkelige verden hadde ikke behandlet henne like godt.

Livet begynte bra for Liv Bratterud. Hun var enebarn, og bodde sammen med moren og faren sin på gården Tveiten i Telemark.

Gården var stor, med skog, sæter og tre husmannsplasser. Som enebarn skulle Liv arve alt.

Moren døde da Liv var tenåring, og faren giftet seg på nytt. Paret flyttet etter hvert fra Tveiten, til en annen eiendom faren hadde kjøpt, og Liv fikk overta gården.

Så møtte hun Einar. De giftet seg i 1849, da Liv var 23 år gammel, og situasjonen endret seg totalt. Som gift kvinne hadde hun ingen rett til å råde over verken gård, eiendom eller inntekt. Nå var det Einar som bestemte, og etter loven hadde han avgjørende myndighet.

Men Einar drakk.

Mye.

Rett etter ekteskapet kjøpte Einar 800 potter med brennevin. Liv var stilt på sidelinjen, mens Einar begynte å drikke for penger de ikke hadde.

Sammen fikk de fire barn som alle ble født på Tveiten.

Etter hvert som familien ble større, ble eiendommen mindre. Einar solgte bit for bit av arven til Liv, til de til slutt ikke hadde noe igjen.

Da hadde de vært gift i omtrent fjorten år, gikk det ikke lenger rundt økonomisk.

Gården ble solgt til Livs fetter Halvor, og familien flyttet til den lille husmannsplassen Bratterud – den minste av husmannsplassene på Tveiten. Der fikk de bo på mot å betale 2 spesidaler i leie årlig.

For familien på seks var det så vidt de klarte å skaffe mat på bordet. Noen dagen klarte de heller ikke det. Det var i en slik periode at Einar i desperasjon stjal mat fra et stabbur i nærområdet – og ble tatt. Dommen ble to års straffarbeid.

Selv om Liv ikke ville høre et vondt ord om mannen sin, ble tyveriet siste dråpe for slektningene hennes. De kjøpte en enveisbillett til Amerika.

Etter å ha sonet dommen sin, fikk Einar billetten og 10 potter med brennevin i bytte mot å aldri sette sine bein på Bratterud igjen.

En høstmorgen på 1860-tallet forlot Einar husmannsplassen Bratterud og satte kursen for Årnesbrygga. Den yngste datteren var bare et spedbarn da faren dro over Atlanterhavet. De så ham aldri igjen.

Liv bet tennene sammen og gjorde det hun kunne for å få hjulene til å gå rundt på husmannsplassen.

Ovenfor den lille stua plantet hun gulrøtter. Døtrene ble sendt i arbeid fra tidlig alder av. Men det var ikke alltid mulig å få endene til å møtes.

Årene før Moltke Moe kom til husmannsplassen for første gang, mottok Liv fattigstøtte. Den ene av de fire døtrene mistet hun til tuberkulosen.

Liv hadde altså mange gode grunner til å forsvinne inn i eventyrenes verden.

• Noen av eventyrene hun fortalte finner du i denne boka

Moe bodde mye hos Halvor Tvedten, fetteren til Liv som hadde kjøpt opp gården hennes. Kanskje var det fra ham han fikk tipset om den fantastiske eventyrfortelleren som hadde bodd der som barn.

Til Moe fortalte hun 16 forskjellige eventyr. Blant dem var varianter av eventyrene «Den sjuende far i huset», «Askeladden og de gode hjelperne», «Kari Trestakk» og «Hver synes best om sine barn». Flere av disse eventyrene har blitt til ikoniske filmer, slik som Ivo Caprinos «Sjuende far i huset»:

Slik satt de i timevis, noen dager til sent på kveld. Hun fortalte, han skrev. Det var som om Liv aldri gikk lei av å fortelle, og hun gikk aldri tom.

Etter besøket holdt Moe kontakten med Liv og døtrene hennes. Vi vet lite om livene deres på 1880- og 90-tallet, annet enn fra et brev som en av døtrene til Liv har sendt Moe i 1890. Da begynte Liv å bli skrøpelig, enda hun ikke var eldre enn 65.  

«Jeg kan ikke sige hvor glad min Moder blev i de 10 Kr. der kom fra Deres gode Haand, og hende til stor Hjælp. (…) Det er nu lang Tid hengaaet siden De var her i Bø, og vi har ofte Tænkt om De ikke snart vil gjøre en reise hid igjen; jeg mindes hvor mangen mørk og sneet vinterdag og aften De sad sammen med os og hvor glade vi altid var i Deres komme.»

Fetter Halvor tok Liv inn da hun var blitt så syk at hun ikke lenger kunne bo på Bratterud. Hun døde samme år. Da var hun i slutten av 60-årene.

Selv om Liv Bratterud kanskje ikke er noe kjent navn for de fleste nordmenn, er hun godt kjent i sitt eget distrikt, Bø i Telemark. Faktisk kan Herleik Baklid, førsteamanuensis ved institutt for kultur, religion og samfunnsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge, se kirkegården der Liv sannsynligvis ligger begravet fra vinduet sitt på kontoret. 

– Man har jo gjerne oppfattet Telemark som et veldig sterkt tradisjonsområde, og her i Bø var det mye å hente, sier han. 

Faktisk hadde Moltke Moe tenkt seg lenger opp i Telemark etter at han hadde vært i Bø, men Liv og de andre informantene i området hadde så mye å bidra med at han ble værende lenge i Bø. 

– Liv Bratterud er på mange måter en representant for den typiske eventyrfortelleren. Informantene var ofte eldre, enslige kvinner, eller også yngre, enslige menn, sier Baklid. 

Han peker på at fortellerkunsten lenge har vært høyt verdsatt i miljøer som det Liv vokste opp i.

– Enslige, eldre kvinner hadde relativt lav status i samfunnet. Det å fortelle kan ha vært en måte å skaffe seg en viss respekt og oppmerksomhet på. 

I tillegg til eventyr sang Liv folkeviser og ballader. Noen slike ballader kan spores tilbake til 1300-tallet, forteller Baklid. Men også eventyrene kan ha røtter lang tilbake i tid. 

– Men nøyaktig hvor gamle eventyrene som Liv fortalte er, det er vanskelig å si.

Flere artikler i serien «I skyggen av kjendisene»: