Tomatkrigen: Da Oslos husmødre ble bryggesjauere

LYDKLIPP: “Vi er norske husmødre, kom igjen!”

I 1946 foregår det noe veldig uvanlig på kaia i Oslo. En lang rekke med rasende pelskledde damer bryter seg forbi politi og forvirrede bryggesjauere  på jakt etter verdifull last. 

Lydklipp: “Det er vidunderlig å se hvor de norske kvinner kjemper for sin mat her i Norge. Og jeg håper ingen i Norge vil se ned på henne som har gjort det hun har gjort i dag.”

Skipet er fylt til randen med noe de færreste i Norge har hatt tilgang til på lang, lang tid: nemlig store, saftige tomater som blir modne hvert øyeblikk.

Tomatene har blitt  gjenstand for en storpolitisk konflikt, der husmødrene må ty til utradisjonelle grep for å kreve sin rett.

Du hører på Gamle greier, en podkast fra Nasjonalbiblioteket. 

KLIPP – «De har vært grenseløse i sin omsorg, de norske husmødrene i disse årene. De har holdt hjemmene sammen, bevart slekten. Varmen fra deres hjerter vil gå som en velsignede strøm gjennom kommende tider.» «Hadde, de sviktet, hadde mange ting brutt sammen.»

LIVE: Det er endelig slutt på krigen. OG også norske husmødre får en skikkelig klapp på skulderen for innsatsen. . 

For mellom 1940 og 1945, så måtte de veie og måle alle matvarer med milimeterpresisjon for å få dem til å strekke til. Da var mel, kaffe, sukker og andre importerte varer rasjonert, og det var helt uaktuelt å få tak i mer eksotiske varer som appelsiner eller tomater. 

LARS: Live Vedeler Nilsen, historiker og journalist på Nasjonalbiblioteket

Og sammen med all rosen kommer en tydelig beskjed fra samfunnet til den norske husmoren: Din rolle er hjemme, det er der du kan gjøre mest nytte for deg. 

KLIPP: «Hjemmene har hatt sin renessanse under krigen, de må fortsette å være det … Nå er det hjemmene som i første rekke skal skape den trygghet og lykke som en forpint menneskehet lengter etter.» 

På denne tiden ser samfunnet på husmoren som bærebjelken i kjernefamilien, og kjernefamilien spiller en helt sentral rolle i gjenoppbyggingen av landet etter krigen. 

LARS: Så myndighetene har en spesiell plan for husmødrene etter krigen. 

LIVE: Ja; Det er rett og slett et politisk ønske at kvinnen skal være hjemme og sørge for å oppdra friske, sunne samfunnsborgere og holde skattebetalerne, altså mennene, mette og fornøyde. 

Og norske kvinner, de blir hjemme, flere enn noen gang tidligere. 

KLIPP – «… det å være husmor er et yrke, og det å være mor, et kall.»

MUSIKK STOPPER 

Så når utenlandske varer sakte, men sikkert kommer tilbake i butikkhyllene, så står det lange køer av husmødre utenfor som alle håper å kunne overraske familien med noe godt når de kommer hjem, kanskje noen tomater eller til og med en appelsin.

Men det er langt mellom skipene, og de få varene som kommer er veldig ettertraktet.

Og i tillegg til det, så er det flere ting som truer i horisonten for husmødrene – for det er nemlig et av leverandørlandene som ikke er helt PK å samarbeide med. 

LARS: Jah, hvordan da? 

LIVE: Jo, altså. I motsetning til Norge, så er ikke Spania kvitt fascismen. Der er det nemlig fortsatt diktatoren Franco som styrer med jernhånd. Og han er det veldig mange nordmenn som er veldig skeptiske til.

For det første, så har jo Norge selv opplevd fascistisk diktatur under nazi-okkupasjonen, og er luta lei det opplegget der. Og for det andre, så er det en del nordmenn som husker grusomhetene fra den spanske borgerkrigen som brøt ut i 1936, da mange nordmenn dro for å kjempe mot Franco – så det er mange som har sympati for de undertrykte spanjolene.  

Så det er rett og slett mange, særlig fra arbeiderklassen, som synes at alle bør boikotte disse spanske varene. Og de ivrigste tar rett og slett til gatene i demonstrasjonstog.  

KLIPP – “00.39-00.44: Nå kommer de ned Karl Johan i Stortingssgaten i to forskjellige avdelinger …” “01.15-01.50: Også er det forøvrig en mengde plakater med slagord. “Ned med Franco”, “vekk med Franco”, “bort med blodappelsinene, spansk blodappelsin”, står det på en, ser jeg, “vi trenger ikke malaga, vi har karve” – et av de mer humoristiske. Og et av de mest populære slagordene i toget er “Franco, Franco nazi – vi’kke ha no’ mer av ham” – så da kan lytterne selv tenke seg.”

LARS: Og disse marsjerende demonstrantene, de ville jo gjerne bli hørt,  og  det var jo mange på stortinget som husket borgerkrigen veldig godt og som hadde kjempet mot fascismen og nazismen, så man skulle tro at mange der ville støtte demonstrantene. men så enkelt var det ikke

LIVE: Nei, fordi nå er Stortinget aller mest opptatt av at alle skal holde sammen og dra i samme retning for å gjenoppbygge landet, og det gjelder også i utenrikspolitikken, hvor både stortinget og regjeringen ser til USA og de vestlige demokratiene og følger dem i det aller meste. Så selv om mange i arbeiderklassen er for boikott av Franco, så følger norske myndigheter den pragmatiske linja til USA og vesten – og vil derfor ikke boikotte de spanske varene.

LARS: Så enn så lenge får husmødrene tak i varene sine?

Live: Ja, i alle fall en liten stund, helt fram til en mandag i slutten av mars 1946, da et skip kommer innover Oslofjorden. 

PAUSERING, NY MUSIKK – SCENE

Det heter D/S Dicto og kommer helt fra de spanske Kanariøyene. Og det er lastet til randen med kasse på kasse med ferske, fine tomater.   

Men når fortøyningene er festet og kapteinen står klar til å overlate ansvaret for lasten til de norske bryggearbeiderne, så står det ingen hardbarka bryggesjauere klare til å lempe de tunge kassene over på brygga. De har rett og slett bestemt seg for å ta saken i egne hender og sette i gang en boikott på egen hånd. For dem er den røde tomatsaften nærmest likestilt med blodet til den spanske arbeiderklassen – og de vil absolutt ikke ha noe med de skitne tomatene å gjøre. Og hvis ikke tomatene blir losset, så er det heller ingen nordmenn som kan kjøpe blodtomatene i butikken. 

LARS: Dette her kan ikke ha falt i god jord hos norske husmødre?

LIVE: Nei. For de husmødrene som har råd til å kjøpe tomater, så er det ganske frustrerende å vite at det ligger tonnevis av dem nede på kaia, uten at det er mulig å få tak i dem. Så de må jo da sette sin lit til at noen kan overtale bryggearbeiderne til å losse lasten likevel. 

Og det er det ganske mange som prøver på. Ordføreren i Oslo prøver å kalle inn lederen for bryggearbeiderens fagforening til et møte, og både han og andre politikere argumenterer med at tomatene allerede er betalt for, så det vil ikke spille så stor rolle fra eller til for Franco om tomatene blir spist eller ikke. 

Men bryggearbeiderne er ikke til å rikke. Hele mandagen blir tomatene liggende på skipet. Og da tirsdag morgen kommer, så kan man se at de er blitt littegranne rødere enn dagen før.

OVERGANG

Tirsdag 19. mars har hele Norge fått med seg at tomatlasten fra Kanariøyene ligger nede på Filipstadkaia. Og nå er det mange som engasjerer seg. Grønnsaksgrossistenes forening og Norsk Arbeidsgiverforening bønnfaller statsråd Torp om at regjeringen må foreta seg noe.

LARS: Så dette her er faktisk såpass betent at det må gå helt opp til regjeringen?

LIVE: Ja. 

Men bryggearbeiderne er ikke interessert i å forhandle noe mer – de har sagt alt de har å si om saken. Så tomatene blir liggende, og nå er de blitt ordentlig gode og røde, til husmødrenes stadig større frustrasjon. Men, de venter fortsatt tålmodig, og har ikke gitt opp håpet om at bryggearbeiderne skal la seg overtale. 

Men da de våkner om morgenen onsdag 20. mars og åpner avisen, så skjønner de at det fortsatt ikke har skjedd noe i saken. Og nå begynner det å haste, 

for kapteinen på DS Dicto har andre varer i lasten enn bare tomater, og han har gitt beskjed om at han kommer til å sette kursen sørover mot København allerede klokken 12 dagen etter.  

Dette er den store saken i Oslo hele onsdagen. VG bestemmer seg for å skrive en stor reportasje om tomatene, og journalisten går ut på gata og spør forbipasserende om hva de synes om saken.  

Og for en gangs skyld får en husmor komme til orde i avisene:

VG, torsdag 21. mars, 1946: «Gjør ingen andre det, synes jeg vi husmødre kunne få gå ned til båten og hente dem selv.» 

De er mektig lei av å vente på at noe skal skje. Og nå er de redde for at båten skal dra av gårde med de modne tomatene de har ventet sånn på. 

Og tanken på at de selv kan gjøre noe begynner å spre seg blant husmødrene i Oslo

Torsdag morgen, klokken 10, begynner husmødre å strømme til Tullinløkka i Oslo, like ved slottet. Jungeltelegrafen har gått om et møte og et mulig demonstrasjonstog. Og snart strømmer flere hundre husmødre til på plassen. De er uorganiserte, og de har ingen politisk bakgrunn eller ledelse, men noen av damene tar på seg å snakke for forsamlingen og lede an. Og de lar seg intervjue av noen av journalistene som har møtt opp. 

Avisa Akershus, mandag 25. mars: “Vi representerer den sunne fornuft. Hele aksjonen er ganske spontan og er utsprunget av den rene forargelse over et fornuftsstridig diktat. Det skulle bare mangle at en så dyrebar last som er betalt for, ikke skulle komme oss tilgode. Det er jo oss det i tilfelle ville gå ut over, ikke over Spania.”

Og stemningen, den blir bare mer og mer opphisset.

Flere av kvinnene bærer protestskilt og plakater. 

LARS: Hva står det på plakatene?

LIVE: Ulike varianter av “vi vil ha tomatene”, og en del andre kreative slagord, som “Er vi kommet fra nazidiktatur til bryggediktatur?” “Vi vil ikke bo i et mannfolkstyrt molboland” og “Hvem styrer landet – Stortinget eller lossearbeiderne?”

Og ganske nøyaktig klokka 11, så setter husmødrene seg i bevegelse. 

Ned til Stortinget bærer det, og der går et par av lederne for gruppa frem til inngangsdøra og blir møtt av stortingspresident Natvig Pedersen. De overrekker ham en resolusjon med sin offisielle protest, som Natvig Pedersen umiddelbart sender videre til regjeringen. 

Men damene er lei av å vente nå. De har ikke tenkt til å stå pent og vente og se om regjeringen responderer. De bestemmer seg for å ta turen ned på Filipstadkaia og se hva de kan gjøre med situasjonen selv. 

KLIPP: 01.19-01.29: “Vi er norske husmødre, kom igjen! Tomatene er våre, tomatene er våre, kom igjen!” 

Og jo lenger ned mot Filipstadbrygga de kommer, jo mere opphisset stemning blir det. For nå er det like før Dicto etter planen skal sette seil mot København. 

KLIPP: 00.00-00.14: “Husmødrenes demonstrasjonstog i anledning tomatbåten så ganske fredelig ut da det passerte Stortinget. Men nede på Filipstad, her vi nå befinner oss, er det såvisst ikke fredelig.”

LIVE: Når de kommer ned på brygga, ser de at Dicto fortsatt ligger til kai. Men de ser også noe annet: nemlig at et kobbel av politimenn står klare til å ta imot dem og sperrer veien bort til skipet.

KLIPP: 01.46-02.00: “Politiet forsøker å hindre det, men på en pen og mild måte, så det ser ikke egentlig ut til at damene vil bli stoppet i sitt energiske arbeide. ” 

LIVE: Politiet blir stående og måpe mens damene presser seg forbi sperringene og klatrer om bord i skipet. Det er ikke akkurat pene borgerfruer i pelskåper de pleier å håndtere, og de vet nok rett og slett ikke helt hva de skal gjøre, her er ikke rå muskelkraft til så mye nytte. 

Og kapteinen på Dicto, han har jo tenkt til å kaste loss snart, men det skjønner han fort at ikke kommer til å skje på en stund. Og bryggearbeiderne, de står forbløffet og ser på at hele Franco-demonstrasjonen deres går opp i røyk.  

KLIPP: 02.55-03.16: “De eneste som ikke har villet finne seg i å forhandle i det hele tatt, det er altså våre husmødre. De er virkelig gått inn for oppgaven med en sydlandsk glød som såvisst ikke gir disse sydlandske tomatene noget efter. De rødmer, og hiver kåpene, hattene går samme vei. Oppbrettede armer, du store allverden. 

LIVE: Og én etter én begynner damene å losse de svære kassene med tomater over på brygga. Det går litt treigt i starten, men snart finner de et system: de stiller seg på en lang rekke, sånn at kasse på kasse skifter hender og beveger seg nedover den lange lenken av damer.  

KLIPP: 00.40-01.20: “Damene har dannet mollvær (?) fra skipssiden og bort til de store lastehusene, og nå går hundrevis etter hundrevis av tomatkasser stablet opp. Og det er bare damene som arbeider”. VI HØRER DEM ARBEIDE OG ROPE KOM IGJEN!

LIVE: Folk fra hele byen har fått med seg oppstyret og strømmer til for å se det merkelige som er i ferd med å skje på brygga. 

KLIPP: 03.17: Det er ikke godt å si hvor mange mennesker som er kommet her ned, det har jo naturligvis blitt ikke så få skuelystne etter hvert… Jeg tenker at det er en 10 000 mennesker her nå, alt i alt. Og av det er det vel, ja, skal vi si omtrent 5000 husmødre, som hver eneste en er med og losser.

LIVE: Både politiet og havnearbeiderne prøver halvhjertet å hindre damene i å stable tomatkassene i lastehusene. Men det nytter ikke. For husmødrene enser dem ikke, de er så opptatt av det de holder på med at de knapt nok har tid til å svare journalistene som har møtt opp. 

KLIPP: 02.00-02.18: “Det kunne være fristende å spørre noen av damene hva de mener om utviklingen av saken, men jeg tror ikke det er verdt å forstyrre dem, for de har det så travelt …

Nei, her må De ikke forstyrre!”

LIVE: Bare én ting får damene til å stoppe opp et øyeblikk: de får høre at et par av kassene faktisk ikke er ment for Norge, men for Sverige. Da roper de langsmed kjeden for å stoppe opp arbeidet og finne ut av hvilke kasser det er, sånn at de kan lempe dem om bord i båten igjen. 

LARS: Rett skal være rett?

LIVE: Ja, husmødrene, vettu, de har orden i sysakene, og har ikke tenkt til å la demonstrasjonen gå over i kaos – her foregår det i ordna forhold. Og de svenske tomatene er snart om bord på båten igjen, og etter en times tid er Dicto klar for avgang og kan endelig kaste loss. 

Og igjen på kaia står noen tusen andpustne damer og 125 tonn med røde, friske og saftige tomater. 

LARS: Hva skjer med tomatene videre? Husmødrene klarte det – aksjonen var vellykket 

LIVE: Jah. Og kort tid senere, så blir tomatene fraktet til butikkene. Og da kan husmødrene, sikkert med fliser i pelskåpene og rifter i hattene, stille seg pent og pyntelig i kø utenfor butikken i påvente av å få kjøpe spanske tomater.  LARS, EPILOG: Det ble ingen vellykket Franco-protest denne gangen. Francos diktatur skulle fortsette i mange år til, fram til hans død i 1975. Men tomatene, de fortsatte å komme til Norge. Tiårene som fulgte etter tomatkrigen blir ofte omtalt som husmødrenes gullalder. Og den varte fram til en ny kvinnebevegelse tok et oppgjør med de tradisjonelle kjønnsrollene på 1960- og 70-tallet.