I podkasten Gamle greier har vi fortalt historien til Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, tre av Norges konger på 1000-tallet som hadde kontakt med Kievriket i øst. Men hvordan kan vi vite noe som helst om hva som skjedde for 1000 år siden – og hvor mye kan vi stole på de kildene vi har?

Før kristendommen for alvor etablerte seg i Norge på 1100-tallet, med sine latinske bøker og lærde prester, var det nesten ingen som kunne lese og skrive i Norge. Dermed finnes det heller ikke så mange norske bøker som er skrevet før vi nordmenn ble kristne.

Det var først på 1200-tallet at noen, sånn som den berømte islendingen Snorre Sturlason, for alvor begynte å skrive ned hva som hadde skjedd i Norge de siste par hundre årene.

Så hvor mye kan vi egentlig vite om Olav den hellige, Harald Hardråde og de andre politiske aktørene på 1000-tallet, som vi snakker om i podkasten Gamle greier?

Her skal vi ta et kritisk blikk på noen av de viktigste kildene vi har som forteller om tiden før Norge ble et skriftsamfunn.

Den tyske presten, forfatteren og historikeren Adam levde i siste halvdel av 1000-tallet. I 1066, det året Harald Hardråde lanserte sitt mislykkede forsøk på å ta England, ble Adam invitert til Bremen av erkebiskopen. Få år senere begynte han på sitt store verk om Bremen, Hamburg og de nordiske landene.

– Adam av Bremen har gitt det bredeste inntrykk av denne historien som vi kjenner til.

Det sier seniorforsker Erik Petersen ved Det Kongelige Bibliotek i København. Han har jobbet med kildene i mange år, og viser dem fram på pulten på kontoret sitt på biblioteket.

Bibliotekets eldste bevarte kopi av den delen av boken som handler om Norden er fra mellom 1200 og 1225. Den er kopiert av noen som har ønsket å bevare Adams beskrivelser av Norden, cirka 150 år etter at boken først ble skrevet.

– Adam av Bremen er en fortreffelig kilde, men også litt komplisert. For kilden har en komplisert historie fra den ble skrevet på 1000-tallet til i dag, sier Pedersen, og utdyper:

– Veldig lite av Adams verk er bevart fra 1000-tallet – det vi har er stort sett senere kopier, eller fragmenter av senere kopier. Og da er det mye som spiller inn på hvor troverdig kilden er. Har den som har kopiert Adams verk for eksempel lagt til noe eller endret noe?

Og selv om kopien skulle vise seg å være mer eller mindre lik som det Adam selv skrev, kan vi ikke vite sikkert hvor Adam hadde sin kunnskap fra, påpeker Pedersen.

Noe har Adam selv sett, for eksempel da han oppholdt seg ved det danske hoffet en periode – men det er også en hel masse av det han skriver om som han umulig kan ha sett selv, og det gjelder særlig det han skriver om tiden før han selv levde.

Derfor er det vanlig å stole mer på det Adam og andre forfattere skrev fra sin egen samtid – og mindre på det som skjedde mange hundre år tidligere.

Den islandske høvdingen, forfatteren og skalden Snorre Sturlason forfattet Norges kanskje viktigste bok gjennom tidene: kongesagaene, også kjent som Heimskringla. Den ble skrevet på begynnelsen av 1200-tallet. 

I Heimskringla samlet Snorre en rekke norrøne sagaer om norske konger. Han har til og med skrevet en liten prolog om hvilke kilder han har brukt – og blant disse er uidentifiserte tekster fra “lærde menn”, skaldedikt og tidligere kongesagaer som andre har skrevet før ham.

Snorres betydning for hvordan vi ser på vår egen historie her i Norge kan vanskelig overdrives. Og ikke bare er det spennende kildemateriale – det er også veldig god litteratur, ifølge forskningsbibliotekar Jòhanna Katrin Friðriksdóttir ved Nasjonalbiblioteket.

– Det å lese Heimskringla er litt som å lese Game of Thrones. Det er utrolig gøy hvor gode historier Snorre og andre middelalderforfattere kan fortelle, sier hun.

Hun mener det er viktig å først og fremst nyte sagaene som god litteratur, og dernest tenke over kildekritikken.

Og til og med på det punktet er forskerne ganske uenige, kan hun fortelle – for det er ikke helt klart hvorvidt Snorre bare har samlet sammen tekstene uten å endre på dem, eller om han har skrevet de om.

– Og det er klart, Snorre samlet jo disse sagaene flere hundre år etter noen av hendelsene som er beskrevet. Og i noen tilfeller beskrives dialogen mellom noen av karakterene i en detalj som man umulig kan vite noe om så lang tid senere, sier hun.

– Selv om poenget er å få fram innholdet i samtalen, så har man jo også gjennom dialogen en mulighet til å justere personlighetene til karakterene som snakker sammen, sier hun, og legger til:

– Og da kan en konge bli fremhevet som veldig imponerende i én saga, mens en annen saga fremstiller ham som skummel og slem. Eller en kvinne kan ha en aktiv rolle i én, mens kvinner ikke er viktige karakterer i en annen. Men hendelsene og de store trekkene er stort sett de samme i sagaene.

Det er ikke bare tyskere og islendinger vi har å takke for at vi vet noe om Olav den hellige, Harald Hardråde og de andre politiske aktørene på 1000-tallet. Det er også noen nordmenn som har bidratt til historieskrivingen, kan Friðriksdóttir fortelle. 

Blant annet Tore munk, eller Theodoricus monachus, som var hans latinske navn. Han var en norsk geistlig som levde på 1100-tallet, som hadde kontakt med erkebispesetet i Nidaros og som oppholdt seg en stund i Frankrike. 

Hans norgeshistorie er en av de aller eldste vi kjenner til, og beskriver Norges politiske historie fra Harald Hårfagres dager og fram til borgerkrigstiden på 1100-tallet. 

I tillegg finnes det kilder fra blant annet England, Frankrike, Irland, Bysants og den arabiske halvøy som kan bekrefte bruddstykker av historiene fra de mest sentrale kildene.

Det finnes også andre kilder enn de historiske tekstene for den som vil danne seg et helhetlig bilde av begivenhetene på 1000-tallet og tidligere. Stadig gjøres det nye, spennende arkeologiske funn som gir ny kunnskap. Runesteiner med inskripsjoner fra fortidens mennesker rundt omkring i Europa er også med på å bringe biter av puslespillet til torgs.

Arkeologen Cat Jarman, som har spesialisert seg på vikingtiden og vikinger i øst, holdt et foredrag på Nasjonalbiblioteket om sine funn – se det her: