Henrik Brustad fra Trøndelag imponerte konger og fyrster med sin enorme styrke. Men på oppdrag for den berømte sirkusdirektøren P.T. Barnum gikk det skikkelig galt.

Da Henrik Brustad kom til verden, var det ingenting som tilsa at han skulle bli spesielt stor. Mora var ei lita, spinkel dame, og familien hadde smått med penger til maten som trengtes for å bli stor og sterk.  

Faren tok strøjobber som grøftegraving, tresking og gårdsarbeid på forskjellige gårder på Ytterøy i Trondheimsfjorden, der familien bodde. Men med fem sultne sønner var det ikke lett å få endene til å møtes.  

Da han begynte på skole sammen med de andre guttene på øya, la skolekameratene merke til at Henrik sjelden fikk nok å spise. Han var alltid så forferdelig sulten.

En gang var han så sulten at han spiste Den lille katekismen, ble det fortalt.  

Selv om han ofte gikk sulten, sluttet ikke Henrik å vokse. Da han var 26 år gammel, var han så stor og sterk at vanlig fysisk arbeid ble vanskelig – han hadde ikke kontroll over sin egen styrke, og det førte ofte til at han ødela ting.

Det var etter hvert ingen som ville ansette den 2,26 meter høye mannen som spiste dem fra gård og grunn og ødela verktøyet deres.  

Men Henrik var ikke den som la seg ned av den grunn. Han skjønte fort at han måtte bruke det han kanskje anså som en svakhet, til sin fordel. Han begynte å vise seg fram på markeder mot betaling.  

Etter hvert visste hele Norge om “Stor-Henrik”, verdens største og sterkeste mann.  

Herman Berthelsen har skrevet om blant annet Stor-Henrik i boka Skjeggete damer og siamesiske tvillinger: Fra tivoli til Big Brother. Der trekker han fram at mennesker på utstilling, som Henrik, har vært lite omtalt og skrevet om i norsk historieskriving – til tross for at de har vært en vesentlig del av norsk kulturliv.  

– Rundt 1850 begynte man å stille ut mennesker som skilte seg ut – store og små, tykke, skjeggete også videre. Det var en vanlig folkeforlystelse i omtrent hundre år, sier Berthelsen.  

• Folk ble også stilt ut på bakgrunn av etnisitet og hudfarge. Det kan du lese mer om i denne artikkelen

For mange som ble født litt annerledes hadde man to alternativer: Å bli gjemt bort eller å vise seg fram. Det fantes ingen mellomting.  

– Vi må huske på hvilken tid dette skjedde i. Folk flest hadde veldig lite kunnskap – hvis noen var litt annerledes fysisk, var det lett å stemple dem som sinnssyke og stue dem vekk, selv om det ikke var noe i veien med hodene deres.

Noen valgte å reise rundt og vise seg fram på markeder alene, men de aller fleste, som Henrik, ble en del av en større tropp med andre som skilte seg ut.  

– Det økonomiske var nok en drivkraft for de fleste – det var en måte de kunne tjene penger på, noe som kanskje ikke var så lett for dem å gjøre på andre måter.  

Henrik Brustad gjorde sånn inntrykk på dem han møtte at det ikke var vanskelig å få arbeid i de omreisende troppene. Snart tjente han penger i hele Europa, og ble et kjent navn fra Moskva til London.  

Alle gjorde store øyne over han som ble markedsført som “verdens største mann”. Han var populær hos kong Oscar II av Sverige og Norge, som flere ganger skal ha snakket med den store trønderen. En russisk fyrste prøvde til og med å gifte ham bort til datteren sin, uten hell.

Etter hvert tok Stor-Henrik turen over Atlanterhavet og prøvde lykken i USA. Der møtte han en av sin tids største amerikanske kjendiser: P.T. Barnum.

Barnum er kjent som en av pionerene innen populærkultur og show business.  

– Han var den første kjente som satte dette med framvisning av spesielle mennesker i system. Han ble kjent både i USA og Europa som sirkuskongen. Hadde du jobbet for ham, slik Henrik gjorde, så var det stort – det var som for en operasanger å si at de hadde jobbet for Metropolitan på Broadway, sier Berthelsen.  

Hos Barnum ble Henrik et av flere såkalte “side shows” – kuriositeter som kunne besøkes i egne telt utenfor selve sirkusteltet. Der løftet han flere hundre kilo tunge melsekker over hodet, til begeistring og beundring fra tilskuerne.  

Men selv Stor-Henrik hadde sine kroppslige begrensninger. Over lengre tid hadde Henrik blitt presset til å løfte stadig tyngre ting, og én dag ble det rett og slett for tungt.

Noe gikk galt i kroppen til Henrik den dagen. Den knekken ble slutten for hans karriere som vektløfter.  

Henrik reiste etter hvert tilbake til hjembygda på Ytterøy. Pengene han hadde tjent på sine mange reiser hadde han blant annet brukt på å hjelpe lillebroren å kjøpe seg gård, og der bodde han når han ikke var ute på reise.  

Flere ganger kom det folk som kalte seg “verdens største” til Trondheim. Én av historiene om Stor-Henrik går ut på at en tysk underholdningsartist som markedsførte seg slik kom til Trondheim i 1897, og Henrik Brustad bestemte seg for å besøke ham i teltet. Da skal tyskeren ha bleknet ved synet av den langt høyere mannen – og Brustad vant igjen tittelen “verdens største”.  

I 1890-årene begynte helsa å skrante for kjempen fra Trøndelag. Fem mann måtte bære ham da han en dag måtte innlegges på sykehuset.  

Henrik Brustad drømte om å en gang kunne reise til Australia og vise seg fram der. Men nå hadde kroppen sagt stopp. Kronisk lungebetennelse og store skader på kroppen gjorde at kjempen fra Trøndelag måtte gi opp drømmen og bli liggende i sengen på Ytterøy.

Henrik Brustad døde på gården på Ytterøy den 7. januar 1899, 54 år gammel.  

I boka Skjeggete damer og siamesiske tvillinger: Fra tivoli til Big Brother skriver Berthelsen om hvordan stadig flere tok til motmæle mot slike framvisninger utover på 1900-tallet. Men det var vanskelig å få bukt med en av sin tids mest populære og folkekjære underholdningsformer.  

– I dag stiller vi jo naturligvis ikke ut folk på den måten. Når sluttet vi med det i Norge?  

– Vi stiller ikke lenger ut folk som skiller seg ut fysisk, nei, det ble det slutt på midt på 1900-tallet. Men det er en grunn til at undertittelen på boka mi er “fra tivoli til Big Brother”. Fenomenet er grunnleggende det samme som gjør at vi ser på realityprogrammer i dag: Folk er nysgjerrige. Det var det som drev folk den gangen, og det er det som driver oss nå.

Flere historier fra samlingen: