Pest i verdenslitteraturen
Det er ingen epidemisk sykdom som har hatt større betydning for Europas historie enn pest. Fra det første utbruddet av bylle- og lungepest i Italia omkring 1347 til epidemien forsvant fra Europa midt på 1700-tallet, har pest vært med på å prege alle deler av kontinentets utviklingen. Det gjelder også litteraturhistorien. De første skildringene av sykdommen ble skrevet under selve svartedauden midt på 1300-tallet. Siden har pest vært et av de store temaene i litteraturen, enten det har vært i form av detaljerte skildringer av faktiske utbrudd, som symbol på andre sykdommer og plager eller på samfunnsmessige katastrofer som krig og okkupasjon. I litteraturen er pest et av det aller sterkeste bildene på lidelse, død og undergang – eller som det fortettet heter i William Shakespeares drama Kong Lear: «Hevn! Pest! Død! Undergang!»
Giovanni Boccaccio skrev Dekameronen under svartedaudens herjinger i hans fødeby Firenze i årene 1348-53. I innledningen til dette mangfoldige verket, som består av 100 frodige noveller, skildrer han hvordan pesten spredde seg til byen, dens fryktelige symptomer og borgernes ulike reaksjoner på dens dødelige virkninger. En grunn til at verket regnes som en inngang til den moderne tid, er at pesten ikke beskrives som et uttrykk for Guds straff. I stedet er forfatteren opptatt av det sosiale og moralske kaoset under pesten. I boka følger vi syv kvinner og tre menn som – i likhet med mange av byens øvrige borgere – forlater Firenze og slår seg ned i vakre omgivelser på landet. Det er et motiv som går igjen i svært mange senere skildringer av epidemier helt frem til vår tids koronapandemi. I deres selvpålagte isolasjon forteller de hverandre historier, spiser godt og forelsker seg i hverandre – for å bevare sin livsglede og menneskelighet. På grunn av sine frekke, erotiske historier og detaljerte skildring av pesten er det i Dekameronen vi finner begynnelsen på den moderne tid og et nytt menneskesyn.
Lenke til Giovanni Boccaccio, Dekameronen, oversatt av Magnus Ulleland, Samlaget, Oslo 1996.
Ludvig Holberg (1684-1754) var en av opplysningstidens store forfattere i Danmark-Norge. I sine Epistler (1748-54) skriver han mye om epidemier. Særlig var han interessert i spedalskhet og kopper, men han omtaler også svartedauden, senere pestepidemier og mer kuriøse epidemier som den engelske svettesyke. Ja, han han skrev også en avhandling kvegpesten som rammet Danmark på 1740-tallet, antakelig inspirert av antikke forbilder. Hans tekster baserer seg særlig på medisinske fremstillinger og han diskuterer epidemiene fra et medisinsk og historisk perspektiv preget av 1700-tallets opplysningstid. Fremfor å se på epidemier som guds straff, diskuterer han sykdommenes naturlige årsaker. Hans tekster viser slik hvordan en mer vitenskapelig og rasjonell forståelse av epidemier begynte å gjøre seg gjeldende på 1700-tallet.
Alessandro Manzonis (1785-1873) Dei trulovade (1825-1827) er en av de viktigste romanen i italiensk litteratur. Kjærlighetshistorien i romanen utspiller seg på 1600-tallet, og med støtte i historiske kilder gir forfatteren en svært realistisk skildringer av pesten i Milano i 1630. Han beskriver myndighetenes bagatellisering av pesten, folks vantro og sinne og legenes innsats. Kapitlene fra xxxi til xxxv regnes som en av de mest detaljerte skildringene av en pestepidemi i europeisk litteratur.
Lenke til Alessandro Manzoni, Dei trulovade. Oversatt av Magnus Ulleland, Gyldendal 2001.
Mot slutten av Fjodor Dostojevskijs (1821-81) roman Forbrytelse og straff, har hovedpersonen Raskolnikov en drøm. Han drømmer om en pestsykdom som sprer seg til hele menneskeheten med unntak av noen få utvalgte. I tillegg til å være et symbol på oppløsning og undergang, finner vi innslag av samtidens medisinske forskning på epidemier i hans beskrivelse. Dostojevskij skriver at «[p]esten skyldes en slags trikiner, en ny type mikroskopiske vesener, som invaderte menneskenes legemer.» Som i Henrik Ibsens En folkefiende, kan vi finne innslag av datidens medisinske forskning på epidemier hos Dostojevskij – som blant annet førte til at Alexander Yersin oppdaget pestbakterien i 1894.
Sigrid Undsets (1882-1949) trilogi om Kristin Lavransdatter munner ut i en sterk og detaljert skildring av svartedauden. Helt mot slutten av tredje bind, i romanen Korset (1922), går det rykter om at pesten herjer i Nidaros før den kommer til Rissa, hvor Kristin er nonne. Etter å ha skildret hvordan pesten sprer seg over store geografiske områder, beskriver Undset at nonnene i klosteret blir syke. Men like viktig som den ytre, realistiske handlingen, hvor pesten rykker stadig nærmere, er den indre og psykologiske. Undset skildrer hvordan pesten forvandler opplevelsen av tid – «og allerede var det som om den verden som hadde været, før pesten og døden vandret nakne over landet, svandt av folks minde». Det som driver handlingen fremover mot sitt klimaks, er måten sykdommen forvandler menneskenes personlighet og karakter. Med sin både realistiske og psykologiske skildring av pesten, gir Undset et enestående og mangfoldig bilde av svartedauden – et bilde som også kan være farget av Undsets egen samtid og av spanskesyken. Uansett, er det ingen tvil om at hennes skildring av pesten har en enestående plass i moderne norsk litteraturhistorie.
Albert Camus (1913-60) skal ha skrevet på romanen Pesten (1947) i nærmere ti år. Under arbeidet studerte han ikke bare antikke skildringer av epidemier, men han skal også ha vært opptatt av Daniel Defoes historiske roman om pesten i London i 1665, A Journal of a Plague Year. Sammen med historiske dokumenter om en koleraepidemi i Algerie på 1800-tallet, skal disse ha lagt grunnlaget for hans roman om et pestutbrudd i en by i Algerie. Da romanen kom ut i 1947 ble den lest som en allegorisk skildring av den tyske okkupasjonen av Frankrike under annen verdenskrig. Under koronapandemien har mange lest den som en realistisk skildring av et pestutbrudd. Camus’ roman er slik et enestående eksempel på at i vår tid kan skildringer av pest og epidemier både tolkes som allegorier over katastrofer og endetid og som realistiske beskrivelser av faktiske epidemier.
Lenke til Albert Camus, Pesten, oversatt av Johannes Skancke Martens, Aschehoug, Oslo 1949.