Morderen med trekkspillet
En koffert, et trekkspill og noen merkelige vitneforklaringer ble viktige bevis etter et mord i Maridalen i 1885.
Det var den 28. september 1885, og klokken var tre om ettermiddagen. Skredderen Anders Christensen hadde akkurat vært en tur i uthuset på gården sin i Maridalen, Turtergården.
Gården hadde han kjøptfor pengene han hadde tjent mens han var i Amerika. Han var rundt 50 år, og planla å leve resten av livet sitt tilbaketrukket på den store gården.
Når folk spurte om han ikke var redd for å bo der ute i skogen helt alene, svarte han bare at det ikke var noen som ville ham vondt – dessuten sov han alltid med en revolver under puta.
Denne dagen stod det en ung mann på tunet foran gården. Han hadde sort, stritt hår og veldig blå øyne. I den ene hånden hadde han en liten koffert, og i den andre et trekkspill inntullet i et rødt og hvitt tørkle.
Anders Christensen hilste på den unge mannen. Den fremmede fortalte at han var ute etter arbeid, og Christensen inviterte ham inn på kjøkkenet for å snakke nærmere om saken.
Det ble raskt klart at den unge mannen var på utkikk etter arbeid hvor kosten var inkludert i lønna. Det kunne ikke Christensen tilby. De sa farvel, og den unge mannen gikk sin vei.
Noen timer senere satt Christensen og spiste middag. Han skulle ut like etterpå, så han satt med hatten på mens han spiste. Etter en stund reiste han seg fra bordet og gikk bort til kjøkkendøra. Han svingte den opp og gikk ut på trappen.
Nede på nabogården satt en skomaker og jobbet da han plutselig hørte et skingrende skrik.
Det kom oppe fra Turtergården, skjønte han, men skriket hadde satt en støkk i ham, så han turte ikke gå opp dit alene.
Skomakeren løp rundt til de nærmeste gårdene etter hjelp. Han fikk samlet fem-seks stykker, og sammen dro de opp til Turtergården. Foran inngangsdøra lå en dam av blod. I den rødbrune dammen lå en sønderrevet hatt.
Ellers var alt stille.
Det tok en stund før de turte å gå inn i huset. Da de omsider tok mot til seg og gikk inn, ble de møtt av et forferdeligsyn: Der, inne på kjøkkenet, lå skredder Christensen, dekket av blod, med to store, gapende hull i hodet. Han pustet fortsatt, så vidt.
En av mennene løp for å tilkalle lege. De andre så seg rundt i huset. Det var tydelig at noen hadde lett etter noe. Stolene og bordet foran vinduet lå veltet på siden. På gulvet lå en stor koffert åpen, og ting lå strødd rundt.
Soverommet var urørt. Under puta fant de en ladd revolver.
De oppdaget også noe annet som de syntes at var litt merkelig: Låsen på kjøkkendøra så ut til å være brutt opp fra innsiden, som om noen desperat hadde forsøkt å komme seg ut.
Men blodpølen på utsiden tydet på at Christensen hadde blitt slått ned ute – hvorfor hadde han da prøvd å rive opp sin egen kjøkkendør fra innsiden?
Endelig kom legen, men for sent: skredderen var allerede død.
Jakten på mannen med trekkspillet
Neste dag kom åtte politimenn til åstedet. Gården hadde vært låst over natten, og skredder Christensen lå i samme stilling på kjøkkengulvet som han ble funnet i dagen før.
I rommet innenfor kjøkkenet fant politiet to kofferter Noen hadde åpnet dem og spredt innholdet over gulvet.
Politimennene delte seg i flere grupper for å gjøre undersøkelser. De forhørte seg i lokalmiljøet, og flere personer mente å ha sett en mistenkelig fyr oppholde seg i traktene på morddagen.
Et av vitnene mente å ha sett en mistenkelig person som passet beskrivelsen, bærende på et trekkspill i Korsvoldbakken, like ovenfor Nydalens øvre spinneri, dagen etter mordet.
I skogbrynet ved Maridalsveien, cirka fem kilometer sør for Turtergården, oppdaget politimennene Hoel og Aasgaard et viktig spor: Noen sønderrevne papirlapper.
Papirlappene viste seg å utgjøre løslatelsespasset til Henrik Janson, en tidligere straffedømt som hadde sonet fire år og fem måneders straffarbeid for tyveri og forfalskning.
Politiet fikk tak i et fotografi av den tidligere straffedømte, og sammen med fotografer av andre straffedømte i samme alder ble det fremvist til vitner på de omkringliggende gårdene som hadde avgitt forklaring.
Flere vitner gjenkjente Janson fra fotografiet og pekte ham ut for politiet. Fotografiet av den mistenkte ble reprodusert og distribuert til forskjellige politimyndigheter, jernbanestasjoner og dampskip.
En politimann beskrev den pågående etterforskningen i Morgenbladet, og oppga den mistenktes signalement for publikum: «Alder antagelig nogle og tyve Aar, mørkklædt, sort rund stiv hat, skjægløs, mørkt, stridt haar, bærende et Trækspil og 1 Haandkuffert af Seildug; hvorhos enkelte vil have lagt Mærke til, at hans Fortænder i Overmunden stode et Stykke fra hinanden.»
500 kroner ble lovet til den som kunne frembringe opplysninger som kunne lede til pågripelsen av den mistenkte. Det manglet ikke på tips: Mennesker fra langt utenfor Maridalen, fra Trysil til Hurum, opplyste å ha sett Janson. Men ingen av tipsene ledet til pågripelse, og de fleste av dem viste seg å være feilaktige.
Enkelte aviser stilte spørsmål ved hva det å ha en morder på frifot ville gjøre med kriminaliteten, hva slags signal det ville sende til andre potensielle mordere. «Man skal ikke saa høie Tanker om at være sikker paa sit Liv i Kristiania Omegn», skrev Agderposten den 26. oktober.
Pågripelsen
I Akerselven ble det funnet en liten håndkoffert av seilduk som passet til beskrivelsene av den Janson hadde hatt med seg. Alt tydet på at Janson måtte være morderen – og omsider fikk politiet noen spor som ledet dem helt inn i Sverige.
Omsider, den 6. november, kom telegrammet til avisene fra Politikammeret: Den mistenkte Henrik Janson hadde blitt pågrepet i Dalarna i Sverige. Kort tid etter ble han sendt til Norge for å forhøres ved Akers Sorenskriveri.
Først nektet Janson for at det var han som hadde drept Christensen, men etter flere dagers avhør, sprakk han.
Dagbladet har sannsynligvis vært til stede under et av avhørene eller fått en grundig gjengivelse fra noen innenfra, for de presenterte en detaljert redegjørelse i sin utgave mandag 23. november. Der ble Janson blant annet beskrevet slik:
«Der er intet særegent ved hans Ydre; dog er der noget ved hans Person, som den, der har havt Anledning til at studere ham, ikke saa let glemmer, og det er hans Øjne. De er ikke paafaldende store; men naar han, hvas han som oftest gjør, staar og stirrer hen for sig uden at se paa noget særskilt – som om han ser noget, andre ikke kan se -, da er der en mærkverdig Dybde i hans Blik.»
Jansons forklaring
Mandag 28. september, om morgenen, hadde Janson forlatt sitt losji i Skippergata i Kristiania og ruslet på måfå oppover Maridalsveien. Da han var kommet et stykke oppover veien rev han i stykker løslatelsespasset sitt.
Oppe på Skjerven bro møtte Janson en mann og en kone som han slo følge med. De fortalte ham om skredder Anders Christensen og mente at det kanskje kunne være arbeid å få der.
Janson gikk opp til gården og snakket med Christensen. Inne i huset hadde han fått øye på Amerikakofferten og fått det for seg at det måtte være mange penger i den. Han bestemte seg for å rane Christensen samme kveld, da han mente å ha blitt fortalt at skredderen pleide å spise ute.
Om kvelden kom han på ny til Turtergården. Men inn gjennom vinduet hadde Janson sett at Christensen fortsatt var hjemme, så han bestemte seg for å svimeslå ham med et stag han fant utenfor. Han stod klar utenfor kjøkkendøra. Da Christensen omsider kom ut, slo han til.
Skredderen skrek til, og Janson syntes plutselig han hørte en vogn komme kjørende oppover veien. I panikk slo han Christensen i hodet to ganger til. Skredderen ble stille, og Janson hørte ikke lenger noen vogn. Men da han skulle til å gå inn i huset, så han at Kristensen rørte på seg og satte seg opp.
Han slo igjen, denne gangen med voldsom kraft. Christensen segnet sammen.
Janson trakk skredderen inn på kjøkkenet og ga seg til å saumfare den store kofferten. Der fant han noen gullgjenstander og 45 kroner i femkronesedler, tilsvarende cirka 3480 kroner i dagens verdi*, men ikke i nærheten av de pengene han hadde håpet å finne. Han stakk gullgjenstandene i lommene, men med ett syntes han å høre noen utenfor.
Janson løp til kjøkkendøra og forsøkte å rive den opp, men den rikket seg ikke. Han løp bort til vinduet i stedet og veltet bordet i sin iver etter å komme ut, men det var for høyt til å hoppe, så han kom seg ned igjen og lette etter en annen inngang. Han kom seg omsider ut og forlot åstedet.
Trekkspillet gjemte han i en busk, og kofferten kastet han i elva på vei nedover mot Kristiania da han hadde vandret omkring i skogen nesten hele natten.
Onsdag morgen, mens politiet var i full gang med undersøkelsene oppe i Maridalen, tok Janson toget til Eidsvold. På dampbåten over til Hamar syntes han at alle så så rart på ham. Han fikk panikk og kastet hele byttet i Mjøsa. Senere tok han seg gjennom landet, via Trysil og inn i Sverige, hvor han etter hvert ble pågrepet.
Janson ble tiltalt for mord, og straffen var døden. Han ble senere benådet til livsvarig fengsel.
Vitnene og politiets avhørsmetoder
Flere vitner hadde forklart at de bestemt hadde sett Janson med trekkspillet etter mordet. Men Janson forklarte at han hadde gjemt trekkspillet i skogen i Maridalen – og der fant også politiet det. Det ene vitnet, den som hadde påstått å se Janson i Korsvoldbakkene dagen etter mordet, ble da også frafalt i saken.
«Det er et ganske skarpt Exempel paa, hvor forsiktig man maa være i sin Tillid til sine Iagttagelser, naar disse skal benyttes som bevis for Retten. Sagen kan i nærværende Tilfælde alene forklares derhen, at manden har levet sig saa ind i Bevidstheden om Janson som uadskillelig med Kuffert og Trækspil, at han ikke har kunnet se andet», skrev Aftenposten den 1.12.1885.
Flere aviser hadde imidlertid selv lent seg så mye på vitneforklaringene at de forhåndsdømte Janson allerede før han tilstod.
Ivar Fahsing, forsker og avhørsekspert ved Politihøgskolen, presenterer en annen mulig forklaring på de uriktige vitneforklaringene om trekkspillet:
– Opplysningen om trekkspillet kan også stamme fra avhør med politiet, at politiet har stilt ledende spørsmål. I enkelte domslutninger fra begynnelsen av 1900-tallet ser man eksempler på kunnskap om faren for kontaminering av vitneutsagn. Det som i dag kalles psykologien rundt avhør og vitneforklaringer ser derfor ut til å ha vært sporadisk kjent relativt tidlig.
Ifølge Fahsing var etterforskningen domstolenes oppgave da politiet ble opprettet på 1830-tallet, men i mai 1866 ble politiets rolle i etterforskningen endret. Da fikk man en egen avdeling under politiet med detektiver som skulle etterforske kriminalitet. Den nye Oppdagelsesenheten besto først av en etterforskningsavdeling og en forhørsavdeling, henholdsvis teknisk og taktisk. I 1937 skiftet Oppdagelsespolitiet navn til krimavdelingen.
– Turter-saken skjedde altså i en periode der politiet ikke hadde drevet med etterforskning særlig lenge og politiets kompetanse i avhør og psykologi var nok ikke særlig sterk. På noen områder gikk imidlertid utviklingen raskt.
Fingeravtrykk-teknologien kom til Norge mot slutten av 1800-tallet, men ble ikke i noen særlig grad benyttet før på begynnelsen av 1900-tallet. Mulighetene for å drive avansert teknisk bevisførsel var langt mer begrensede enn i dag, forteller Fahsing.
– Slike spørsmål, som riktigheten av vitneutsagn, var nok derfor om mulig enda viktigere den gang enn de er nå. Det er derfor meget interessant å se at det var en bevissthet rundt kontaminering allerede den gangen, en bevissthet som bare har økt siden det, sier han, og legger til:
– I dag vil jeg si at Norge er blant de beste i verden på dette feltet, men manglende kompetanse er fortsatt et stort problem i mange land. Etter at norsk politi har begynt å endre avhørsteknikkene sine har det kommet kritikk på at avhørene tar for lang tid, det kommer for mye uvesentlig informasjon. Men det er jo slik minner fungerer – skal en gullgraver finne en liten haug med gull, må han nødvendigvis også finne et tonn med grus i prosessen.
Kilder: Avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets samlinger, samtale med forsker og avhørsekspert Ivar Fahsing.
*Omregnet ved hjelp av nettstedet Smarte Pengers inflasjonskalkulator.
