Til Nasjonalbibliotekets førsteside Til Nasjonalbibliotekets førsteside

Karl XIIs felttog i Norge

Sveriges store krigerkonge Karl 12. ledet to felttog mot Norge i 1716 og 1718. Det første felttoget ble fullstendig mislykket. To år senere rykket Karl 12. nok engang inn i Norge, denne gang med en overlegen styrke. Hadde ikke kongen blitt drept innledningsvis med påfølgende retrett, er det ikke usannsynlig at Karl. 12 og hans karolinere ville ha vunnet en knusende seier.

Kartsamlingen inneholder 22 håndtegnede kart som kan relateres til Karl 12.s felttog i Norge. Mange av kartene viser Fredrikshald med Fredriksten og områdene Akershus/Østfold og Båhuslen. Flere kart kan knyttes til felttogene i Trøndelag, med fokus på Kristiansten festning og ikke minst det ulykksalige Armfelttoget.

Alle kartene er unike og har i liten grad vært kjent/publisert tidligere. Kartene har stor lokalhistorisk verdi, samtidig som de gir en enestående «nærhet» til viktige hendelser i Norges historie.

Det første felttoget

Karl 12.s første felttog i Norge startet i slutten av februar 1716. Kongen ledet selv en styrke på 3000 mann gjennom Värmland i retning Kristiania. Den 8. mars passerte Karl 12. selve riksgrensen. En annen styrke på 4000 mann under ledelse av generalløytnant Mörner, la samtidig veien sørover fra Dalsland om Fredrikshald og Fredrikstad. Hensikten var å omringe og således erobre Kristiania ved en knipetangsmanøver. Erobringen av Kristiania ble imidlertid ingen stor militær seier. De norske styrkene var fortsatt intakt. Karl 12. lyktes heller ikke i å ta Akershus festning eller i å forsere Gjellebekk skanse én mil øst for Drammen hvor øverstkommanderende Barthold Henrich Lützow hadde samlet den norske hovedstyrken. I tillegg viste det seg at Karl 12.s forbindelseslinjer bakover ikke var tilstrekkelig sikret. Plutselige angrep av norske avdelinger skapte forvirring i planene og førte til store tap i mannskap og materiell. På Moss ble således nærmere 400 offiserer og menig ved et kupp tatt til fange av norske styrker samtidig som store svenske magasiner ble ødelagt.

Den 29. april beordret Karl 12. endelig tilbaketrekning fra Kristiania, og det lyktes ham å komme over Glomma ved Onstadsund. I midten av mai samlet han sine styrker i Berg nord for Fredrikshald etter å ha herjet og brannskattet det omliggende distrikt. Målet var nå å ta Fredriksten festning. Natten til 4. juli rykket Karl 12. med en stor styrke ubemerket fram, og etter blodige kamper inntok han Fredrikshald. Forsøket på å storme Fredriksten festning ble imidlertid totalt mislykket. De fleste av de norsk forsvarsstyrkene hadde søkt tilflukt på festningen, og svenskene ble utsatt for et intenst bombardement ovenfra. Det hele kulminerte med at Fredrikshald-borgerne selv satte fyr på byen, og at de svenske styrkene i all hast måtte flykte fra flammene. Karl 12. mistet en rekke av sine beste offiserer, led et tap på 500 mann.

Med tanke på erobringen av Fredriksten hadde Karl 12. ført fram store forsyninger av ammunisjon, våpen og mat sjøveien, og skipene og forsyningene var gått inn i den trange Dynekilen ikke langt fra Strömstad. Den 2. juli var Peter Wessel Tordenskiold gått ut fra København med sin flåteavdeling, og fem dager senere nådde han fram til kysten utenfor Strömstad, hvor han fikk kjennskap til den svenske transportflåten. Først da Tordenskiold natten til 8. juli var vel inne i havnen med sin eskadre, ble svenskene klar over den kritiske situasjonen de med ett var satt i. Resultatet av kanonduellen ble en overlegen seier for Tordenskiold. Svenskene mistet i alt 44 fartøyer og veldige mengder av våpen og forsyninger. 13 orlogsfartøyer kunne Tordenskiold bringe med seg til Danmark som bytte. Resten av den svenske flåten ble enten brent eller senket.

For Tordenskiold brakte seieren i Dynekilen ny berømmelse, og året etter fikk han kommandoen over hele nordsjøeskadren. For Karl 12. betydde slaget i Dynekilen at han foreløpig måtte gi opp sitt forsøk på å storme Fredriksten. Han måtte rykke tilbake til Sverige for å samle nye styrker og reis nye økonomiske ressurser for sitt neste og langt større felttog mot Norge.

Det andre felttoget

Høsten 1718 ledet Karl 12. selv den svenske hovedstyrken på 40 000 mann mot Fredriksten, mens general Karl Gustav Armfelt i spissen for en styrke på 7000 mann rykket inn i Trøndelag. I Danmark-Norge var man ikke ukjent med Karl 12.s planer, og i 1717 og –1718 foregikk et omfattende arbeid for å slå tilbake det forventede svenske angrepet. Mulighetene for et nytt svensk angrep hadde ikke minst ført til et omfattende arbeid for å utbedre forsvaret i Norge. På festningene foregikk det omfattende reparasjonsarbeid, og grensefortene ble forsterket.

Den svenske innmarsjen i Norge ble innledet i slutten av august på de nordlige frontavsnitt, hvor Armfelt rykket inn i Trøndelag med omkring 7000 mann. Fra Værdalen rykket han raskt sørover, brannskattet, herjet og brente, og 15. november kunne han slå leir like øst for Trondheim. Generalmajor Vincent Budde, som var øverstkommanderende på norsk side, hadde trukket sammen de norske styrkene omkring Trondheim. På Kristiansten festning lå 1000 mann, på Munkholmen 400 mann, mens hovedstyrken var forlagt til selve byen. Både blant de norske og de svenske styrkene herjet det veldige epidemier som tynnet raskt ut i mannskapsrekkene. Dette og mangelen på beleiringsskyts, betydde at Armfelt ikke våget å gå til angrep på selve Trondheim. I stedet lyktes det ham og passere Nidelva sør for byen og etablere sitt hovedkvarter på Leinstranda, mens svenske avdelinger rykket opp gjennom Gauldalen helt til Røros.

Først i annen halvdel av november passerte Karl 12. den norske grensen i sør med den svenske hovedstyrken, og Fredriksten var første mål for hans operasjoner. Alt 21. november var byen og festningen fullstendig innesluttet og beleiringen kunne begynne. Planmessig nærmet svenskene seg festningsverkene gjennom et nett av løpegraver, og det var i en slik løpegrav kongen stod om kvelden 11. desember da en kule endte hans liv. Kulen brakte en brå slutt på beleiringen av Fredriksten. Alt dagen etter kongens død ble beleiringen hevet, og de svenske styrkene ble trukket tilbake til Sverige.

Retretten av de svenske styrkene i sør foregikk uten tap av betydning. For de svenske styrkene i nord betydde den katastrofe. Den 12. januar begynte marsjen fra Tydalen over fjellet i Sverige. Om morgenen var været godt, men utpå dagen brøt det løs en snøstorm som raste i flere dager. Da uværet hadde lagt seg, kom kaptein Jens Henrich Emahus opp på fjellet med en tropp skiløpere, og hans rapport forteller i sin nakne enkelhet om den katastrofe som hadde rammet Armfelts armé: «Det var et sørgelig og gyselig syn! Menneskene lå døde i hobe på 30, 40, 50 og flere, i fuld mundering med randsel på ryggen, nogle med geværet på armen, andre lå døde på veien med mad i hånden, ja endog i munden. Rytterne stod på hovedet i sneen langs veiene, således som de var kastede af hestene, man havde slået kolberne af sine geværer for at gjøre op ild med (…), nei, jeg kan ikke beskrive det. Jo længere mand kom op på fjeldet, des flere døde mennesker og hester fik man at se



Spørsmål om innholdet i Karl XII-kartsamlingen kan rettes til: kart@nb.no eller Kartsamlingen, Nasjonalbiblioteket avd. Oslo Postboks 2674, Solli 0203 Oslo. Telefon: 23 27 61 23, telefaks: 23 27 60 10

Tekniske problemer med databasen kan meldes til IT-drift ved NBO: drift-nbo.nb.no
Oppdatert 18.10.02, ESO